Veien til København

David Korten ble internasjonalt kjent etter bestselgeren "When the corporations rules the World", (foto:Arne Storrønningen, mai 2007)

 

Mannen som møtte meg på den forblåste fergekaia på øya ytterst ute mot Stillehavet har blitt en av de viktigste premissleverandørene i den internasjonale antiglobaliseringsbevegelsen. Bli med til David Kortens Ecotopia.

Reis så langt vest du kommer på det amerikanske kontinentet. Kryss over det flere tusen meter dype Puget-sundet og stig i land på lille Bainbrigde Island. Du er i hjertet av det liberale USA.

Du merker det allerede på fergen over fra Seattle. Folkene er annerledes. En bestefar med grått skjegg i brunrutet kanada-skjorte leser fra en eventyrbok med barnebarnet på fanget. En mann tasser rundt i slitte Birkenstocks og med en gitar hengende i en stropp over skuldren. I et ensomt hjørne sitter en dame i 60-årene med lange, sølvgrå Heidi-fletter og rødt pannebånd og leser i en bok. På 70- og 80-tallet var Bainbrigde poetenes øy. Fortsatt er den et progressivt annerledsland hvor zen-buddistiske studiesirkler kanskje er like utbredt som syklubber i en vestlandsbygd. Mange av de tjuetretusen innbyggerne jobber i kreative yrker, de aller fleste stemmer på det Demokratiske partiet.

SMAK AV ECOTOPIA
Bainbridge er David Kortens Ecotopia. Her kan han kjøpe lokal vin, grønnsaker og brød av lokale leverandører som han kjenner. Øya er grønn og frodig. Vinkjennere sammenligner klimaet med Loire-dalen i Frankrike. Bainbrigde er nesten uamerikansk med sitt fravær av hurtigmatrestauranter og varehuskjeder. MacDonald-folkene måtte bruke rettsapparatet for å få fotfeste her. Bainbridge-politikerne er kjent for sin aversjon mot alt som smaker av ensretting. De har jobbet beinhard for å bevare øyas lokale særpreg. Så godt har de lykkes at tv-stasjonen CNN for to år siden kåret det lille lokalsamfunnet til USAs nest beste sted å bo.

Korten som møter meg på Bainbrigde fergekai har blitt en av de viktigste ideologiske premissleverandørene til den internasjonale anti-globaliseringsbevegelsen. Vi kjører langs alleer med velstelte hager. I mer enn tretti år var Korten en anerkjent utviklingsøkonom. På oppdrag fra blant annet Ford Foundation og USAID, den amerikanske regjeringens internasjonale bistandsorganisasjon, jobbet han i Asia, Afrika og Sør-Amerika med økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse som hovedoppgave. I følge Korten selv var han en ekte tilhenger av den amerikanske samfunnsmodellen: ”Jeg trodde jeg kunne bringe hemmelighetene bak de amerikanske forretningssuksessene til resten av verden, slik at de kunne bli rike og lykkelige som oss”, forteller Korten. I stedet oppdaget han at fattigdommen økte. Til tross for tusenvis av velmente utviklingsprosjekter og tiltak besto de grunnleggende skjevhetene. Det var som å male en falleferdig hus. Resultatene var overfladiske og kosmetiske. Korten bestemte seg for å bryte med det offentlige utviklingsapparatet. Men han ble i Asia og jobbet i samarbeid med frivillige organisasjoner i ytterlige fem år.

REIS HJEM, PROFESSOR!
Kolleger og samarbeidspartnere på Filippinene hvor han bodde, mente han trolig kunne oppnå langt mer ved å reise tilbake til hjemlandet for å påvirke det amerikanske systemet innenfra. Oppfordringen om å ”dra hjem” kunne av noe ha blitt oppfattet som uhøflig. Korten opplevde det ikke slik. Han var enig. Han måtte hjem, han var overbevist om at han måtte påvirke selve systemet som skapte uretten og forskjellene han hadde sett gjennom mer enn tretti års feltarbeid.

Kortens nye base ble New York. Fra sin leilighet med Wall Street og Madison Avenue som nærmeste naboer skrev han boka When Corporations Rule the World. Den utkom i 1995 og ble nærmest en bibel for hele den internasjonale anti-globaliseringsbevegelsen. – Som utviklingsarbeider hadde jeg sett hvordan de store selskapene stjal innflytelse og makt fra enkelindivider, lokalsamfunn og nasjonale regjeringer. Vi bør heller snakke om en avsporet og ekstrem form for kapitalisme enn en sunn markedsøkonomi når vi retter fokuset på de internasjonale storselskapene og finansinstitusjonene, mener han.

- Den klassiske markedsøkonomien slik Adam Smith definerte den må forståes annerledes. Grunnsteinene her er tilnærmet likestilte konkurrenter som opererer i et hovedsakelig lokalt og nasjonalt marked. Selskapene er mer knyttet til de lokalene behovene og den lokale bærekraften og kan lettere inngå som partnere i en nært, og mye mer oversiktelig marked, mener Korten. – Helt greit, hvis du skal produsere hjemmelaget syltetøy, vin og steinbakt brød, men ikke hvis du skal lage tog, datamaskiner og stål, hevder noen av kritikerne. Hele poenget, mener Korten er å knytte produksjon og folks ressursbruk i mye større grad opp mot den virkelige bærekraften der folk bor og lever. Det er fortsatt mulig å opprettholde høyteknologisk og avansert produksjon i en slik setting. Markedsøkonomi med en sterkere lokal og nasjonal forankring betyr ikke bakgårdsproduksjon av stål og lokomotiver, sier Korten.

Etter utgivelsen av When The Corporations Rule the World, flyttet David Korten og kona til Bainbridge Island på den amerikanske nordvestkysten. – Jeg kommer opprinnelige fra denne kanten av landet og føler fortsatt jeg har røttene mine her, forteller Korten mens jeg gjør klart for videointervju hjemme i stua hos den amerikanske forfatteren.

FØDT TIL PROFITT
Store selskaper deltar i økende grad i klimadebatten og ønsker å framstå som ansvarlige partnere i kampen mot global oppvarming. Er det grunn til å modifisere noe av den kraftige kritikken av multinasjonale selskaper som framkommer i ”When the Corporations rule the World”?

- Nei, men vi ser en hel del selskaper som setter miljø på dagsorden. Wal-mart, for eksempel, tar i bruk grønn teknologi i bygningene sine. Det er i seg selv positivt. Men det betyr ikke at selskapene er en del av en dypere oppvåkning og at det ligger et grunnleggende verdivalg bak handlingene. Motivet er fortsatt profitt. De har bare, riktignok sent, funnet ut av de kan spare hundre millioner av dollar på å erstatte gammel, skitten teknologi men renere og mer miljøvennlig løsninger. Ikke noe annet enn det.

Wal- mart driver fortsatt bort all annen lokal handelsvirksomhet og ensretter varehandelen der de slår seg fram, de presser lønningene mot bunnen, de motarbeider demokrati og lovlig fagforeningsvirksomhet, omfattende outsourcing i regi av Wal-mart skaper et enormt behov for transport og energi. Og byggingen av de store varehusene stimulerer ”sub-urban sprawl”. De skaper enorme sosiale problemer og energiproblemer samtidig som Walton-familien, hovedaksjonærene i Wal-mart-selskapet er blant verdens aller rikeste familier

De multinasjonale selskapene er utformet som et av de viktigste verktøyene for å skape ekstrem profitt for en håndfull priviligerte eiere. Det skjer på grov bekostning av natur, lokalsamfunn og ikke-fornybare ressurser og energi.

To prosent av befolkningen i verden eier mer enn 50 prosent av alle klodens ressurser, mens over halvparten av oss bare har tilgang til 1 prosent av ressursene.

Det er ingen realistisk mulighet for at disse selskapene skal være i stand til å bidra til å løse de grunnleggende problemene på kloden. Hensiktsløs profittjakt er sterkt nedfelt i selve forretningsmodellen. Det er utenkelig at de skal kunne bli en del av løsningen og lede oss mot en helt annen samfunn.

Klimaforskerne gir oss kort tid til å dramatisk redusere utslippene av CO2 og andre klimagasser. Alternativet er øeleggende global oppvarming. Tvinger ikke dette oss til å jobbe innenfor det du kaller for imperiestrukturen. Inngå nye og dristige allianser og f,eks. spille på lag med store selskaper og regjeringer som langt fra har rent mel i posen?

-Du berører et dypt dilemma. Vi må handle raskt. Men samtidig er det umulig
at det eksisterende systemet og de eksisterende institusjonene skal gi oss det lederskapet, visjonene og den drakraften som er nødvendig. Selve grunnstruktruren i systemet er utformet i den hensikt å pumpe og utnytte natur-ressurser til siste dråpe og å skape fortjeneste til et lite og ekstremt privilegert mindretall.

NÅR GUD VAR KVINNE
-I din siste bok ”The Great Turning, from empire to earth community””som utkom våren 2006, tegner du et langt bredere bilde enn i ”When The Corporations rule the World”. Det handler ikke lenger bare om de store internasjonale selskapenes dominerende rolle i verdensøkonomien – men om en grunnleggende samfunnsstruktur og tenkemåte – en herskerideologi som du mener har ligget til grunn fo nesten all samfunnsutvikling de siste femtusen årene. Det er en djerv påstand?

-Ja, men det gjør den ikke mindre viktig og riktig. Kort fortalt må vi gå fra det jeg i et samlebegrep har valgt å kalle ”imperie-samfunnet” (empire) til et jordklode-fellesskap (earth community).Både den globale oppvarmingen, miljø-ødeleggelsene og den ekstreme skjevfordelingen av goder kan bare løses hvis vi velter de store brikkene i det globale maktspillet og erstatter de grunnleggende institusjonene og maktstrukturene med noe helt annet. Dette krever en massiv mobilisering av vanlige folks interesser og fornuft, en prosess som må komme nedenfra – og involvere millioner av lokale grupper og fellesskap i en samtidig og kollektiv oppvåkning.

Hva inspirerte deg til å skrive boken?

”When the Corporations Rule the World” fokuserte på storselskapenes rolle og den globale økonomiske dysfunksjonaliteten som gigantkonsernene sterkt bidrar til å skape. ”The Great Turning” tar for seg hele den underliggende strukturen som konserndominansen inngår som en del av.

Hendelsene 11. september er en viktig del av bakgrunnsteppet. I tida etter terrorangrepene i New York og Washington DC, så vi konturene av imperiet USA. Nå handlet det om rå militær makt og dominans. Haukene hadde lettet. Det var lettere å se supermaktens mørke bakside.

Bevegelsen (antiglobalisering og sosial forandring, red.anmrk.) gikk inn i en tilstand av lammelse .

Sommeren 2002 hadde jeg besøk av Vandana Shiva her på Bainbridge Island. Vi diskuterte hva som hadde skjedd med bevegelsen og om USAs nye rolle i verden. Så vi ikke en supermakt med mange av imperiets karaktertrekk? En militær koloss som var villig til å bruke hele sin slagkraft for sikre og konsolidere sin egen maktposisjon? Vandana kom stadig tilbake til betydningen av å forstå Bush-administrasjonens nye politikk som et resultat av en imperiestruktur som alt lå der.
.
Vandanas imperiefokus ledet tankene mine tilbake til Rian Eislers klassiske verk ”The Chalice and the Blade” (kalken og sverdet) som hadde blitt et ikon for mange i kvinnebevegelsen. Et helt nytt forståelsesrom åpnet seg. Eisler hevdet at på et tidspunkt – for omkring 5000 år siden – fantes det kulturer som bygde på partnerskap som hovedprinsipp. Disse kulturene hadde ofte kvinnelige guddommer og respekterte og dyrket livskreftene og syklusene i naturen –Samfunnsstrukturen var langt på vei ikke-hierarkisk.

Gradvis forandret dette seg. Inn kom mannlige guddommer, patriarkalsk tenkning erstattet partnerskapstenking og en liten elite begynte å bruke vold og agressive hersketeknikker for å skaffe seg tilgang til ressurser og materielle goder på bekostning av flertallet. I første omgang vokste det fram frittstående bystater med ekspansive ambisjoner. Senere kom det nasjonalstater med appetitt på å underlegge seg nye områder og til slutt de fullmodne imperiene som var bygd opp omkring voldsutøvelse og voldelig kontroll av befolkning og motstandere.

Grunnelementene fra dette systemet har bestått i ulike former opp gjennom årtusenene. Hersketenkningen slo ut i ulike former undertrykkelse og diskriminering , rasisme, sexisme, osv, Det sosiale sammenbruddet vi opplever i dag – fattigdommen og de massive miljø- og klimaproblemene er alt sammen en del av det samme mønsteret og endel av en fem tusen år gammel arv vi må kvitte oss med. At disse herskerstrukturene er så gamle, gjør det ikke enkelt – men det blir tydelig hva som er vårt grunnproblem. Og: Det behøver ikke være slik. ’

RIKMANNSVELDE
Vi må også våkne opp og innse at de fleste land vi regner som demokratiske ikke er det. Det gjelder ikke minst mitt eget land, USA,hevder han.

Hvis de ikke er demokratiske hva er de da?

De er plutokratier: Styrt og organisert for at et ekstremt rikt mindretall skal kunne opprettholde privilegier på bekostning av majoritetsbefolkningen. Å innse det har vært noe av det vanskeligste for meg og mange andre som er vokst opp med myten om at USA og mange andre vestlige land er bygd på demokratiske grunnprinsipper med verdens beste demokratiske institusjoner. Det er kort og godt ikke sant.

Dersom vi leser den amerikanske grunnloven nøye ser vi at den var skrevet for å befeste makten til hvite, mannlige eiendomsbesittere. Ja, for ikke å nevne hvite, mannlige slave-eiere.

Den amerikanske historien viser at vi har gjort framskritt. Slaveriet er opphørt, det er innført omfattende borgerrettigheter, kvinnene fikk stemmerett i 1920. Men vi sliter fortsatt med å sikre rettighetene til innfødte amerikanere som vi i utgangspunktet stjal land fra og ved begynnelsen til det tjueførste århundre får vi jevnlige påminnelser at denne nasjonen er styrt av et mektig familiedynasti – Bush-dynastiet.

DET GODE ALTERNATIV
Du benytter begrepet Earth Community – jordklodefelleskap som betegnelse på det gode samfunnnsalternativet. Hvordan vil du definere dette begrepet?

- Begrepet er i utgangspunktet lånt fra Earth Charter som ble utformet og vedtatt i Rio i 1992.
Det var en prosess som involverte tusenvis av mennesker fra alle kanter av kloden.

I boka benytter jeg begrepet ”imperium” som et motsatt begrep og en sekkebetegnelse for alle typer hierarkiske herskerstrukturer, globalt, innen nasjonene og endog lokalsamfunn og familier.

For å løse de grunnleggende problemene som nå truer den menneskelige familien må vi bevege oss mot en partnerskapsorganisering som er kjønnsbalansert, dyp-demokratisk og som vektlegger hvert enkelt individs rett og mulighet til utfoldelse og ytring.

OPPVÅKNING FRA TRANSEN
Hvordan skal flertallet mobiliseres slik at det oppstår et tilstrekkelig press mot politikere og det etablerte systemet?

- Det hadde kanskje virket utopisk og uoppnåelig dersom vi ikke allerede nå så konturene av en ny oppvåkning og bevissthetsendring blant folk. Et helt spekter av ulike grupper utgjør en mulig stor internasjonal forandringsbevegelse og et forandringsnettverk. Det er borger- og menneskerettighetsgrupper, kvinne og miljøgrupper, fredsgrupper og andre med ønske om å berge kloden og oss selv fra en dyp krise. Presset må komme nedenfra, det må være formidabelt og det må komme hurtig.

Vi har sett eksempler på den mulige dynamikken i et slik global, folkelig forandringsbølge, mener Korten. Den spontane internasjonale fredsbevegelsen som oppsto i oppløpet til Irak-krigen i 2003 og hvor mer enn 10 millioner mennesker deltok i store massedemonstrasjoner er et tilfelle. Det skjedde uten en sentral ledelse, budsjett eller karismatiske frontfigurer. Dette er bare en forsmak på mulighetene for radikalt nye former for partnerskapsorganisering som NÅ er innen vår rekkevidde, hevder den amerikanske aktivisten og forfatteren.

Undersøkelser har vist at majoriteten av den amerikanske befolkningen på tvers av politiske skiller – ofte har de samme grunnverdiene og drømmene. I den offentlige debatten er det ytterpunktene på begge sider som får mest oppmerksomhet. Det finnes et stort flertall både av republikanske og demokratiske velgere som oppgir at de ønsker en utvikling med vekt på lokalsamfunn, familie, vennskap og kultur. Det politiske landskapet i USA og mange andre land er ikke på langt nær så polarisert som den mediedebatten kan gi inntrykk av.

- Vi må ta i betraktning at folk befinner seg i en tilstand av ”transe”. Vi er lært opp til å tro på mytene om at herskerkulturen er den naturgitte – at menneskene er grådige i sitt vesen og at annen samfunnsorganisering er utopisk. Dette er naturligvis feil og det er åket av disse mytene og vrangforestillingene mange nå rister av seg.

Imperiekulturens makt og innflytelse er avhengig av muligheten til å kunne kontrollere de definerende forestillingene som preger vår kollektive forståelse om samfunnsutvikling og maktutøvelse. De rådende forestillingene som har eksistert til nå bidrar til å legitimere undertrykkelse og maktbruk – samtidig som de hindrer oss i å se mer positive muligheter. Å forandre grunnforestillingene og vår kollektive bevissthet er trolig det viktigste skrittet på veien mot en bedre verden.

Dypest sett bygger kapitalismen og imperiekulturen sine forestillinger på et for lengst foreldet newtonisk og reduksjonistisk verdensbilde. Dette bildet har som utgangpunkt at alt rundt oss er død materie og at bevissthet utover dette bare er en illusjon. I en slik forestillingsverden blir vold, undertrykkelse, urettferdig fordeling og miljøskadelig virksomhet et slags nødvendig onde.

Om vi bygger våre kollektiv tekning og forestillinger på ny og oppgradert kunnskap innen biologi og fysikk ser vi en dypt intelligent, levende og åndelig univers som vi selv er en del av og som gir oss muligheter som er så store at de nesten tar pusten fra oss, mener Korten.

Av og til har jeg mine øyeblikk med tvil og frykt om at det allerede kan være for sent. At vi har passert no-point –of –return. Men vi vet ikke, og vi har ikke noe annet valg enn å fortsette å forsøke å snu den store utviklingen. Det gjenstår betydelig med tid for andre utviklingseksperimenter på planeten om menneske som art skulle vise seg å være et evolusjonært feiltrinn. Selv på vårt verste er det utenkelig at menneskene vil være i stand til å ødelegge potensialet for framtidig annen livsutvikling på kloden. Det kan ta noen millioner år å gjenopprette, men i en kosmisk ramme, så er dette en kort tidsperiode. – Kanskje står vi overfor en test som art om hvorvidt vi er verdige vår priviligerte plass innenfor veven av liv på kloden. Hvis vi viser oss ute av stand til å finne vår plass i den store helheten, så vil det samme skje med oss som med alle andre arter som feilet.

Det er tid for den store omlegging, den store snuoperasjonen. ”We are the onces we have been waiting for”. Vi er de som vi har ventet på – vi er generasjonen med mulighetene til å forandre og skape et annen og bedre verden, hevder Korten. Jobben må gjøres nå og den må gjøres av oss, sier David Korten.