Sommerfuglene går tilbake over hele verden. Bekymrer det oss? Mer enn tusen arter trues av mangel på barskogvern i vårt eget land.

Etter 1960 har det gått nedover med artsmangfoldet i Norge, skrev Framtiden i våre henders talsmann Steinar Lem (1951-2009) i sin bok ”Det lille livet” fra 2005, om artsmangfold og kampen mot utryddelse av små og store arter.Mange av de store pattedyrene som er truet kjenner vi kanskje. Men hva med alle de ukjente, små og unnselige delene av den biologiske veven.

Det lille livet på kloden er truet. Bergfingersopp. Duftskinn. Granrustkjuke. Praktbarksopp. Svartsonekjuke. Dverggullav. Grynvrenge. Gubbeskjegg. Grønnsko. Kattefotlav og Kystkransmose. Ukjente og eksotiske navn på frender og individer som til sammen med oss utgjør den viktige livsveven som alt liv til sjuende og siste er avhengige av. Bryr vi oss?

Når var sommerfuglenes posisjon og det biologiske livet i skogbunnen tema på et styremøte i Norsk Hydro eller i Norske Skog? Spørsmålet er kanskje like interessant som svaret. For hvordan vil det gå med en sivilisasjon og kulturkrets som har glemt de usynlige forbindelse mellom artene og livsmangfoldet? Som tror at vekst og framskritt bare kan måles i størrelser som brutto nasjonal produkt og utvikling av ny infrastruktur og nye motorveier eller et økonomisk overskudd på bunnlinjen i et konsernregnskap.

Trenger vi skjønnhet? Spør Steinar Lem i boka om de truede artene.

Her tar han leserne med på en reise inn i den den skjulte verdenen i sin egen nærskog og i sin egen hage.

– Å drepe en sommerfugl. Den synd gyser min sjel for i sitt innerste, skrev Henrik Wergeland.

Tid for å gjenoppdage livet og den skjulte verdenen på bakken under oss og i myriader av mikrosamfunn rundt oss? Eller hva med de nordiske sommernattene, lydene, luktene, fornemmelsene, lyset og drømmene. Hva med en tur ut i juninattas tussmørke med løvtunge trær og mild krydderluft drivende over fuktige marker.

Mangfoldet er truet. Men langt fra borte. De fleste sommerfuglene er her ennå. Skrukketrollet, skolopendere og collemboler også.

Tid for å se det lille livet rundt deg igjen. Og under deg.

(omarbeidet fra lederartikkel i Folkevett nr 3-2004)

Sommerfuglene går tilbake over hele verden. Bekymrer det oss? Mer enn tusen arter trues av mangel på barskogvern i vårt eget land.

Etter 1960 har det gått nedover med artsmangfoldet i Norge, skriver Framtiden i våre henders talsmann Steinar Lem i sin bok ”Det lille livet” (2007), om artsmangfold og kampen mot utryddelse av små og store arter.

Mange av de store pattedyrene som er truet kjenner vi kanskje. Men hva med alle de ukjente, små og unnselige delene av den biologiske veven.

Det lille livet på kloden er truet. Bergfingersopp. Duftskinn. Granrustkjuke. Praktbarksopp. Svartsonekjuke. Dverggullav. Grynvrenge. Gubbeskjegg. Grønnsko. Kattefotlav og Kystkransmose. Ukjente og eksotiske navn på frender og individer som til sammen med oss utgjør den viktige livsveven som alt liv til sjuende og siste er avhengige av. Bryr vi oss?

Når var sommerfuglenes posisjon og det biologiske livet i skogbunnen tema på et styremøte i Norsk Hydro eller i Norske Skog? Spørsmålet er kanskje like interessant som svaret. For
hvordan vil det gå med en sivilisasjon og kulturkrets som har glemt de usynlige forbindelse mellom artene og livsmangfoldet? Som tror at vekst og framskritt bare kan måles i størrelser som brutto nasjonal produkt og utvikling av ny infrastruktur og nye motorveier eller et økonomisk overskudd på bunnlinjen i et konsernregnskap.

Trenger vi skjønnhet? Spør Steinar Lem i boka om de truede artene.

Her tar han leserne med på en reise inn i den den skjulte verdenen i sin egen nærskog og i sin egen hage.

– Å drepe en sommerfugl. Den synd gyser min sjel for i sitt innerste, skrev Henrik Wergeland.

Tid for å gjenoppdage livet og den skjulte verdenen på bakken under oss og i myriader av mikrosamfunn rundt oss? Eller hva med de nordiske sommernattene, lydene, luktene, fornemmelsene, lyset og drømmene. Hva med en tur ut i juninattas tussmørke med løvtunge trær og mild krydderluft drivende over fuktige marker.

Mangfoldet er truet. Men langt fra borte. De fleste sommerfuglene er her ennå. Skrukketrollet, skolopendere og collemboler også.

Tid for å se det lille livet rundt deg igjen. Og under deg.

(opprinnelig trykt som leder i Folkevett nr 3-2004)

Byste av Rachel Carson, fotografert på Rachel Carson-senteret i Springdale, PA, USA.

De fleste kjenner Rachel Carson og boka, ”Den tause våren”, men da hun publiserte kampskriftet som rystet 60-tallets USA, var hun allerede en prisbelønnet og landskjent forfatter og naturskribent. Carsons øvrige, og i dag nesten ukjente skrivekunst, er vel verdt et bekjentskap, for ikke å si vennskap.

Tatt i betraktning den enorme betydningen Rachel Carson har hatt for den moderne miljøbevegelsen er hun lite kjent, tror Fiona Fisher ved Carson-senteret i Springdale utenfor Pittsburgh. Den britiske Carson-eksperten flyttet til USA for mer enn tjue år siden, og har jobbet med Carson-inspirert miljøarbeid mesteparten av sitt yrkesaktive liv. Jeg møtte Fisher under researchbesøk ved Carson-senteret i Springdale i mai 2007, rett før hundreårsmarkeringen for den amerikanske miljøpionerens fødsel.

-De fleste har hørt om boka hennes ”Den tause våren” og vet at den har spilt en sentral rolle i utviklingen av moderne miljøkamp og miljøtenkning. Men de færreste kjenner den spennende livshistorien hennes – og få unge i miljøbevegelsen har lest de andre bøkene hennes. – Det er synd mener Fiona Fisher: Rachel Carson er en fremragende naturskribent og blant de mest leseverdige engelskspråklige naturforfatterne i det tjuende århundre, tror hun.

Carsons store lidenskap var de store havdypene og livet i og omkring havet.Hun var utdannet marinebiolog og arbeidet i mange år i det amerikanske fisk- og vilttilsynet før hun fikk råd til å bli forfatter på heltid. De tre bøkene hun skrev før hun ga seg i kast med kampboken ”Den tause våren” handler alle om verdenen under havets overflate. Hun maktet på en sjelden måte å kombinere faglig presisjon og eksakt naturvitenskapelig kunnskap med en lekende og artistisk formidlingsevne. Mange av samtidens litteraturanmeldere plasserte henne som en av de ypperste naturpoetene i nyere engelskspråklig litteratur.

- Når alt kommer til alt er det kanskje hennes bøker om havet som kommer til å bli husket lengst, hevdet Time Magazine. – Selv om hun ikke hadde inspirert en hel generasjon av aktivister, ville Carson allikevel blitt stående som en av største amerikanske naturskribentene noensinne, hevdet det internasjonale ukemagasinet.

-Hun var en stor litterær begavelse, kanskje genial på sitt felt, tror Linda Lear, amerikansk miljøhistoriker og forfatter av den mursteinstykke Carsonbiografien fra 1997 ”Rachel Carson – Witness for Nature”.

Paul Brook, sjefredaktør i forlaget Huoghton Mifflin som utga Carsons bøker ga henne i sin tid denne attesten:
”I sitt eget forfatterskap var Carson på samme tid både en dristig oppdagelsesreisende og en omhyggelig håndtverker. Hun var gråsteinsmureren som aldri mistet katedralen av syne”, skriver Brooks i boka ”Rachel Carson, The Writer at Work(1972).

Som forfatter og fagperson var hun en perfeksjonist og hun karakteriserte seg selv som en langsom skribent, som gledet seg mer over research enn selve skrivearbeidet, forteller Brooks videre i boken. Hun var kompromissløs, ikke bare i sitt krav om kvalitet – men også til sannhet og fakta. ”Det finnes ikke noe slikt som en egen vitenskapslitteratur. Målet til vitenskapen er å avdekke og belyse sannheten, det er også målet til den sanne litteraturen”, uttalte Rachel Carson i takketalen da hun motttok the National Book Award i 1952 sammen med James Jones og Marianne Moore.

De første tre bøkene til Rachel Carson er naturskildringer av høy litterær kvalitet. At den stillferdige og tilbaketrukne naturskribenten Carson seinere skulle gå til strupeangrep på den mektige kjemikalieindustrien og det industrialiserte landbruket – og skogbruket hadde neppe noen fantasi til å forestille seg.

Hennes første bok ”Under the Sea Wind” som utkom i 1941, druknet i støyen fra det amerikanske krigsutbruddet. Hvem brydde seg om filosofiske betraktninger om livet i havet på et tidspunkt da den amerikanske marinebasen Perlehavnen på Hawaii sto i brann? Et fåtall anmeldere oppfanget den nye stjernen på den litterære himmel-velvingen, men stort sett ble boken forbigått i stillhet. Det var tid for krig.

I utgangspunktet var teksten en 11 siders introduksjon til en offentlig brosjyre fra det amerikanske fiskeritilsynet, hvor Carson da jobbet som frilans tekstforfatter. – Dette fungerer ikke, sa Carsons byråkratsjef, dette er en litterær tekst, men forsøk heller å få den på trykk i The Atlantic Monthly, anbefalte han, da han hadde lest tekstutkastet hennes. The Atlantic var datidens mest prestisjefylte litterære amerikanske magasin og publisering her var gull verdt for en hver litterær spire. Til sin glede fikk Rachel Carson artikkelen på trykk. Slik hun selv så det ble publiseringen her starten på hennes profesjonelle løpebane som forfatter.

Den andre boka hennes ”The Sea around Us” (1951), fikk en helt annen skjebne og ble raskt en av det amerikanske bokmarkedets store suksesser. Boka lå som nr 1 på New York Times bestselgerliste i hele 83 uker, hun fikk den amerikanske nasjonale bokprisen , The Reader Digest trykte et sammendrag av teksten ,Hollywood-filmatiseringen av Carsons bok ble tidelt en Oscar-pris. I tillegg ble det solgt over tohundretusen eksemplarer av den engelskspråklige versjonen og boka oversatt til mer enn 30 språk. The Sea Around oss gjorde Carson landskjent og i stand til å si opp sin faste jobb og vie seg til forfattergjerningen på heltid. Som følge av suksess og store opplagstall ble den første boka hennes republisert. Denne gangen slo den til for fullt og ble på kort tid en ny bestselger.

Den siste av bøkene hennes i hav-triliogien, ”The Egde of the Sea” utkom i 1955. Med den inntok hun posisjonen som USAs mest respekterte faktaforfatter og formidler av vitenskapelig materiale. – Hun har en unik evne til å omforme strengt vitenskapelig materiale til krystallklare og lyriske tekster, skrev Time Magazine.
Selv om hennes hovedinteresse var havet skrev hun vakkert og fengslende om et stort antall andre emner. Engasjementet hennes spente bredt fra dyrs rettigheter til trusselen fra atomteknologien, de første tegnene på global oppvarming og betydningen av introdusere barn for naturens små og store mirakler.

Carsons forfatterskap begynte tidlig. Allerede som 10-åring fikk hun publisert sin første fortelling i det populære amerikanske barnetidsskriftet St. Nicholas Magazine. St. Nicholas-redaktør Mary Mapes Dodge så det som sin livsgjerning å gi amerikanske barn i alderen 5 til 18 år spennende og underholdende lesestoff av høy litterær kvalitet. Mange av de klassiske barnebøkene på den tiden ble først publisert som serier i magasinet og mange kjente barnebokforfattere hørte med i staben av bidragsytere. Det var slett ikke noe dårlig selskap å komme i for en unge Rachel Carson. Inspirert av den første publiseringen ga hun seg i kast med nye fortellinger og ble til sin jublende glede antatt på nytt. Allerede som barn formulerte hun sitt store mål i livet – å bli en etablert forfatter.

Som mange kvinner i sin tid studerte hun litteratur og språk, men ble fanget av naturvitenskapen og ga seg i kast med zoologi i stedet. Et sprang som var uvanlig – og ikke så rent lite oppsiktsvekkende for datidens kvinner. I 1935 begynte Carson som informasjonsmedarbeider i det statlige amerikanske fisk- og vilt-tilsynet. Senere ble hun sjefredaktør for alle publikasjoner og informasjonsmateriell. Først i 1951 og braksuksessen med ”The Sea Around Us”, fikk hun en økonomi som gjorde det mulig å vie seg til forfattergjerningen på heltid.

I 1958 mottok Rachel Carson et brev fra sin venn, Olga Owens Huckins, journalist i The Boston Herald og en lidenskapelig naturelsker og hobbyornitolog. I brevet fortalte hun om hvordan småbyen de bodde i ble sprøyet med kjemiske insektmidler. Også et område som Huckings og vennene hennes hadde utviklet til et fristed for mange hekkende fugler i ble oversprøytet med insektmidler. Neste dag fant hun og noen av vennene hennes mange døde fugler i reservatet.

- Det var fugler som levde side om side med oss, de stolte på oss, og bygde redene sine i trærne våre år etter år… Alle disse fuglene døde på samme måte, og opplevde en grusom død. Nebbene deres var vid åpne, og deres splayed claws krummet inntil brystet i dødssmerte, skrev Huckings i brevet til venninnen Rachel Carson.

Beretningen gjord sterkt inntrykk på Carson, hun hadde med sterkt økt bekymring fulgt med i den hemningsløse bruken av kjemiske sprøytemidler i det amerikanske landbruket og skogbruket. Iettertid fortalte hun vennen Olga Owens Huckins at brevet hennes var ”hadde startet det hele”.
Brevet fikk henne til å innse at hun måtte skrive boken, forklarte Carson senere.

Dorothy Freeman, Rachel venn og trofaste støtte i de siste tolv årene av livet hennes, var i utgangspunktet ikke så begeistret.
Hun var redd for at ”giftboken” ville føre Rachel bort fra det som var hennes store styrke, skildringer av natur og de store prossessene i naturen – utført med en litterær penn og med lidenskap.

Først ble deler av boka publisert som en artikkelserie i det legendariske tidsskriftet The New Yorker. Reaksjonene var mange og sterke. Litt seinere utkom artiklene i bokform. Da kom jordskjelvet og det som skulle bli begynnelsen til en global grønn bevegelse. Ikke uten grunn regnes Rachel Carson av mange som den moderne miljøbevegelsens mor.
Byste av Rachel Carson fotografert i Rachel Carson senteret, Springdale, USA, mai 2007. (foto:Arne Storrønningen

Rachel Carsons barndomshjem i Springdale utenfor Pittsburgh, USA, mai 2007. (foto:Arne Storrønningen)

Kloden oppfører seg som en levende organisme og må forståes som en helhet, hevdet James Lovelock i sin teori om Gaia, den levende planeten.(foto: Arne Storrønningen)

For mange innen miljøbevegelsen er 87-årige James Lovelock en levende legende.

Bøkene hans og teorien om Gaia- den levende kloden – hører med blant klassikerne innenfor den økologiske litteraturen. Men Lovelocks nylige omfavnelse av kjernekraft har falt mange i den grønne bevegelsen tungt for brystet.

Hans siste bok utgitt for to år siden ”Gaias hevn” er vel verdt en gjennomgang for dem som ønsker et dypøkologisk perspektiv på klimadebatten. Den aldrende britiske forskeren har fortsatt evnen til å innta overraskende og uvanlige standpunkter.

James Lovelock har alltid vært kontroversiell. Gaia-teorien som han unnfanget på 70-tallet ble av mange fagfolk betraktet som uvitenskapelig.

Men for mange ga også Gaia-teorien en ny og revolusjonerende betraktningsvinkel – og en ny forståelse av klodens sammenvevde økosystemer. – Astronautene som filmet og fotograferte jordkloden fra verdensrommet ga oss den første visuelle opplevelsen av klodens helhet, mener Lovelock.

Romperspektivet viste oss den store virkeligheten på en ny måte: Noen milliarder avanserte primater lever sammen med et tall-løst mangfold av andre livsarter på en brennende ildkule med en sårbar, tynn hinne av livgivende vann, land og atmosfære. Utenfor finnes bare det uendelige og dødelige rommet.

En art blant de oppreiste primatene har utviklet en livsform som river opp den økologiske veven de selv og alt annet liv er avhengig av. En vev av liv de selv er en del av.

Historien om Gaia og primatene er i ferd med å gå inn i et nytt og dramatisk kapitel. Utslipp av klimagasser forstyrrer de bærende økosystemene. Gaia er i en tilstand som ligner feber. Det er behov for akutt behandling. Kloden vil nok overleve. Mennesket som art også, mener Lovelock. Men vi er i stand til å påføre oss selv og Gaia enorme skader.

I sin siste bok ”Gaias hevn” gir han leseren et dystert klimavarsel for det inneværende århundre:

I følge nøkterne fakta er vi allerede inne i en tidlig fase av det mest ekstreme temperaturendringsscenariet, mener den Lovelock

På en internasjonal klimaforskerkonferanse i 1987 laget forskerne en framskrivning med tre mulige scenarier for en framtidig temperaturøkning.

Det første innebar en moderat temperaturøkning på 0.06 grader per tiår. Det neste åpnet for en mer omfattende endring i klodens gjennomsnittstemperatur på 0.3 grader per tiår. I det siste scenarioet beskrev klimakonferansen fra 1987 en situasjon som var så ekstrem at det ble ansett som nærmest science fictionaktig, mener den britiske klimaeksperten: I den verste utviklingsvarianten ville temperaturen på jordkloden stige med 0.8 grader per tiår, og munne ut i en ny dramatisk gjennomsnittstemperatur 8 grader høyere ved århundrets slutt.

De tre scenarioene ble framstilt ved hjelp av tre vekstkurver. Den første er flat og nesten ikke stigende, den moderate stiger langsomt, men tydelig, men den siste kurven svinger bratt og dramatisk. I boken sin har Lovelock gjort sin egen tilføyelse i den grafiske framstillingen fra tjue år siden. Med sitt eget punkt har han markert dagens temperaturnivå – to tiår etter 1987 – inn i det originale diagrammet.

– Vi er allerede i nærheten av den ekstreme kurven som gjorde pionerene innen klimaforskningen så bekymret, advarer den britiske professoren.

Han hevder videre at klimaforstyrrelsene ikke vil følge en forutsigbar linje. Det vil komme dramatiske enkelthendelser som forsterker utviklingen og som gjør det vanskeligere å se for seg mønstret i klimaendringene. Det er imidlertid ikke vanskelig å forutse en nesten utradering av viktige kjølesystemer som de store regnskogene og de store ismassene i polområdene, hevder han. Når disse økosystemene slås ut vil temperaturøkningen forverres kraftig.

En gjennomsnittelig temperaturøkning på opp mot 8 grader i løpet av århundre vil skape en dramatisk annerledes klode å leve på. Havnivået vil stige slik at de fleste store kystbyene vil ligge under vann. Bare et fåtall steder vil temperaturen være utholdelige for folk. Et av stedene vil være de nordlige områdene i Europa.

I verste fall vil flere milliarder mennesker komme til å dø i løpet av århundre, advarer James Lovelock.

De færreste klimaforskere vil være med på Lovelocks nesten apokalyptiske konklusjoner. La oss anta at han tar feil når det gjelder omfanget av skadene – og at temperaturøkningen blir mer begrenset. Det tar allikevel ikke bort den opplagte risikoen for en klimaforverring som vil prege levevilkårene på kloden i uoverskuelig framtid.

Lovelocks forslag til løsninger er et kapitel for seg. Han omfavner kjernekraft og mener den er den eneste kraftkilden som raskt nok kan erstatte fossile brensler. Utvikling av energikilder som vind -og solkraft er det beste, men dessverre har vi ikke tid, mener han. Han påstår at miljøbevegelsen er romantisk i sin tro på langsomme, grønne løsninger. Det er som å foreskrive urtemedisiner og forebyggende tiltak til en pasient som trenger akutt livredning, mener Lovelock.

Det er vanskelig å se for seg at en massiv internasjonal satsing på grønn energi ikke vil ha tilstrekkelig effekt. Men det vil forutsette en dramatisk satsing på forskning og utvikling og omfattende samfunnsforandring. Lovelock virker rask til å avskrive de grønne virkemidlene. Han hopper dessuten bukk over et hovedproblem: utvikling av en forbrukerkultur som driver fram en sterk økning i utslipp av de klimagasser. I sør bidrar riktignok veksten til viktig sosial utvikling, men også her ser vi ekstrem skjevfordeling av goder og overophopning av rikdom. I nord er veksten helt meningsløs og legger seg på toppen av et fra før stort overforbruk. I både nord og sør mangler veksten økologisk bærekraft.

Uansett hva man mener om Lovelocks tilløp til endetidsprofetier:

Tilbake står allikevel en grøssende hovedanalyse;Gaia er truet. Og hun er mer enn bare et hjem for oss, konkluderer Lovelock. Hun er et levende system og vi er en del av henne.

Da den moderne miljøbevegelsen tok form tidlig på 60-tallet, var det kampen for dyreliv og biologisk mangfold som var blant de aller viktigste drivkreftene. Nesten 45 år seinere er artsmangfoldet truet i en grad som ville ha rystet de første miljøpionerne.

Mange mener at det var den amerikanske biologen og forfatteren Rachel Carson og hennes bok ”den tauses våren” fra 1962, som for alvor mobiliserte de første moderne miljøvernerne i USA. Det var særlig virkningen av inskektmiddelet DDT på fugleliv og fisk som opprørte og bekymret mange.

Men virkningen av DDT på 60-tallet framstår som besjeden målt mot dagens trussel mot det store artsmangfoldet .I et tempo som savner sidestykke i historisk tid blir arter borte for godt. Årsakene er flere, men hovedmengden av det voldsomme artstapet i vår tid skyldes menneskelige aktiviteter. I følge Verdens Dyrevern-union er opp mot en tredjedel av artene truet av utryddelse.

For dagens treåringer og deres barn kan mange av de store pattedyrene bare komme til å finnes i bøker og på film. På et eller annet tidspunkt vil kanskje en snikskytter avfyre sitt dødbringende skutt mot den siste sibirske tiger eller fjell-antilope. Store pattedyr og andre arter som har eksistert på jordkloden i millioner av år vil være borte for godt. Hvilken dom vil historien felle over en sivilisasjon som har maktet å iscenesette en slik masseutryddelse av livsformer og arter? Vi kan bare gjette.

Men hvem er de, dyrene og artene, som omgir oss? Har vi mistet evnen til å undres og til å berøres av livet og prossessene som utfolder seg i dyreverdenen? Er dyremassakren i vår tid et uttrykk for mangel på respekt for livet selv- og den økologiske helheten som også mennesket er en del av?

Det er mulig å forstå vår sivilisasjons utryddelse av arter som et uttrykk for en dypereliggende krise. Den indiske statsministeren Indira Ghandi hevdet at en nasjons storhet kan måles ut fra hvordan den tar vare på dyrene sine. Miljøpioneren Rachel Carson hevdet noe av det samme og mente at ”jo klarere vi er i stand til å rette vår oppmerksomhet mot miraklene og realitetene i universet som omgir oss, jo mindre lyst vil vi ha på ødeleggelse og utryddelse”.

Lyst til å se et mirakel? Fortsatt er det tilstrekkelig å rette blikket mot insektslivet på bakken under oss eller mot løvsangerne som fyller de skinnende sommerdagene med sin mykt plystrende vellyd.

Den vakre Sibirstjerna som trolig har overlevd fra før siste istid var på vei til å forsvinne helt fra norsk jord. Takket være Jorunn Sakrisvoll ved Aursunden på Rørosvidda er den unike arten sikret. (foto:Arne Storrønningen)

Miljøvernminister Erik Solheims postkortaksjon hvor ordførere over hele landet ble oppfordret til å verne en utrydningstruet art med spesiell tilknytning til sin kommune er fantasifull og effektiv offentlig kommunikasjon. Men er det er neppe tilstrekkelig som politisk tiltak for å verne det sterkt økende antallet av norske arter som befinner seg på utryddelsens rand.

Miljøvernministeren og medarbeiderne hans fortjener ros for et kreativt grep som har bidratt til å rette søkelyset mot kommunenes ansvar for vern av arter. Men det er samtidig nødvendig å peke på at det ikke kan stoppe der. Det trengs forpliktende reguleringer og et solid lovverk dersom vi skal makte å berge det norske artsmangfoldet.

Den dystre utviklingen på området som miljøvernministeren selv bekrefter i sin postkortaksjon krever at artsmangfoldet gis en sterkere beskyttelse enn i dag. Mer enn 3800 arter er oppført på den norske rødlista over truede arter. Av disse er 285 definert som kritisk truet. Halvparten av rødliste-artene har tilknytning til skog og skoglandskap. Internasjonalt framstår Norge som en av de dårligste elevene i klassen når det gjelder vern av skog. Bare en prosent av produktiv norsk skog er omfattet av vernetiltak, mens utviklingslandet Costa Rica tar vare på tjuefem prosent av skogene sine, det samme gjelder Chile. Brasil som topper listen over antall arter har innført vernetiltak for 17 prosent av sine enorme skogområder.

Også globalt er situasjonen alvorlig. Tempoet i artsutryddelse anslås å være fra hundre til tusen ganger raskere enn ved naturlig evolusjon. På toppmøtet om biologisk mangfold i Bonn tidligere i år nærmest resignerte politikerne i forhold til målet om tydelig tilbakegang i artstap innen 2010. Uten en dramatisk omlegging i vernepolitikken internasjonalt, nasjonalt og lokalt har vi ingen mulighet til å nå den besjedne målsettingen om tydelig nedgang i artstapet.

Dagens konvensjoner, som Bernkonvensjonen, har mer preg av kardemommebys politimester Bastians embetsutøvelse enn av hard juss. Det får ingen konsekvenser selv om overenskomstene brytes på det groveste.

Behovet for juridisk bindende avtaler om vern av klodens biologiske mangfold er skrikende. Men vi trenger også opplyste og engasjerte lokale politikere eller lokale pressgrupper som handler ut fra en overbevisning om at ingenting er viktigere enn å ta vare på klodens mangfold av biologisk liv. Vi slutter oss derfor gjerne til miljøvernministerens postkortbønn til landets ordførere: Artsvern, please!