Tiden for nominasjon av kandidater til Sofieprisen 2010 utløp 1. november. Her er min begrunnelse for å nominere den amerikansk-kinesiske filmprodusenten og miljøforkjemperen John D. Liu til den norske miljøprisen.
Se intervju med Liu her
I en tid med sterkt fokus på miljø-ødeleggelse og undergang presenterer den kinesisk amerikanske miljøforkjemperen og filmprodusenten John D. Liu nærmest et anti-apokalyptisk budskap om mulighet for storskala rehabilitering av menneskeskadde økosystemer og naturens enestående evne til gjenopprettelse.

Liu mener at erfaringene fra et av verdens største rehabiliteringsprosjektere for ødelagte økosystemer, the Loess Plateu, det gigantiske sandjordplatået ved Gule-elvas øvre og midtre løp, viser at selv nesten helt nedslitt natur kan bringes tilbake til liv og fruktbarhet igjen.

Gjennom organisasjonen Earth Hope har John D. Liu framført sitt budskap om grønn gjenopprettelse i mer enn 60 land. Liu mener det ikke er tilstrekkelig å stanse ødeleggelsene av klodens gjenværende økosystemer, klimakrisen puster oss i nakken, vi må også gjenopprette det som er brutt ned, hevder han. – Vi har ødelagt mye, men den gode nyheten er at jordkloden er en takknemlig pasient, hevder Liu.

John D. Liu er født og oppvokst i USA og har kinesisk far og mor med irske røtter. Han flyttet til Kina da han var 27 år, blant annet for å ta utdanning og for å arbeide med film- og videoproduksjon.

Etter å ha bidratt til oppbygging av CBS kinesiske nyhetstjeneste i Kina og tjenestegjort for det amerikanske tv-nettverket i mer omkring 10 år, viet Lius seg mer og mer til produksjon av filmproduksjoner om natur- og økosystemer, som han gradvis betraktet som sin livsoppgave.

Han har noen av verdens fremste og mest krevende oppdragsgivere på listen, blant annet BBC, Discovery, National Geographic, PBS og flere andre ledende tv-nettverk. Liu står så langt bak mer enn tjue omfattende filmproduksjoner de fleste med fokus på Kinas truede natur og landets omfattende miljøutfordringer.

I 2003 skrev og produserte Liu ”Jane Goodall, China Diary” på oppdrag fra National Geograpich.

Fra 1997 har han vært den ledende kraften bak Environmental Education Media Project (EEMP), som benytter tv-mediet i arbeide for bærekraftig utvikling i Kina og andre land. Gjennom stiftelsen The Television Trust for the Environment har han arbeidet systematisk for å oppdatere kinesiske og utenlandske journalister om Kinas miljøutfordringer, og lagt til rette for utenlandsk fokus på miljøarbeid i hjemlandet.

Liu var også drivkraften bak opprettelsen av The China Environmental and Sustainable Developement Reference and Research Center. Dette er nå landets største største bibliotek og dokumentasjonsenter om miljø- og bærekraftig utvikling.

Hans mest omfattende arbeid har vært knyttet til mangeårig dokumentasjon om et av verdens største rehabiliteringsprosjekt for menneskeskadde økosystemer, ”The Loess Plateu”, det gigantiske sandjordplatået ved den gamle silkeveien. Erfaringene fra prosjektet har vært av grunnleggende betydning for Lius videre arbeid og engasjement. – Det viser at tilsynelatende helt ødelagte økosystemer kan gjenopprettes, prosjektet kan bli en internasjonal modell for storskala rehabilitering av ødelagt natur, mener Liu.

John Lius mål er å bidra til å skape en tidsalder for økologisk gjenopprettelse. Gjennom organisasjonen Earth Hope har han holdt presentasjoner i over 60 land. De siste årene har han filmet og arbeidet i afrikanske land som Rwanda, Tanzania, Kenya og Etiopia.

John Liu er en viktig stemme i den globale miljødebatten. Hans sterke fokus på økologisk gjenopprettelse, viser at det er mulig å bøte på gamle skader og å få nedbrutt natur til å blomstre igjen. Han advarer imidlertid mot å tro at det finnes noen lettvint vei ut av uføret. Det krever systematisk og langsiktig arbeid for å lykkes.

Tildeling av sofie-prisen for 2010 til John D. Liu vil bidra til å øke fokuset og kjennskapen til storskala økosystem-rehabilitering. Det vil gi Earth Hope og John Liu innpass i nye og viktige miljøer og interessegrupper. Det vil bidra til en globalisering av ideene om økologisk gjenopprettelse – og ikke minst være en kraftig oppmuntring for titusentusenvis av miljøaktivister som arbeider under krevende forhold i den voksende, men også sårbare nye kinesiske miljøbevegelsen.

JOHN D. LIU UTENFOR SITT HJEM OG PRIVATE STUDIO I BEIJING APRIL 2008 (FOTO:ARNE STORRØNNINGEN)

De ti store asiatiske moderelvene er truet av global oppvarming og isbresmelting i Himalaya.

Himalaya-massivets femtentusen isbreer utgjør klodens tredje største ismasse. De enorme ismengdene dekker et område på mer en trettitretusen kvadratkilometer og kalles ofte for Asias vanntårn.

De siste årene har isbreforskerne blitt stadig mer bekymret.  For Himalayas isbreer krymper. “Fortsetter smeltingen i samme grad som i dag og fortsetter temperaturen å øke i samme grad som idag, er sannsynligheten meget stor for at de vil forsvinne innen 2035” advarer FNs klimapanel i sin siste store rapport om menneskeskapt global oppvarming.

Elvene, blant dem Gule-elva, Yangtze-elva, Pramaputra og Ganges, utgjør livsgrunnlaget for mer enn 1.3 milliarder mennesker og enda flere dyr.

Nedsmeltingen av breene på verdens tak har potensial til å skape en katastrofe ulikt nesten alt annet vi kjenner i et menneskehistorisk tidsperspektiv. Dersom breenes magasinfunksjon svikter vil det ramme leve- og bosettingsgrunnlaget for en befolkning som utgjør mer enn tjue prosent av innbyggerne på kloden.

Verken politikere eller eksperter har forutsetning og kunnskaper nok til å overskue mulige virkninger. Vi risikerer en helt uhåndterlig strøm av mennesker på flukt fra miljøkollaps, politisk ustabilitet og i ytterste konsekvens sivilisasjonssammenbrudd, frykter ledende klimaeksperter.

Folkevett-journalist Laurie MacGregor som oppholder seg i Nepal som en del av et utvekslingsprogram i regi av det norske fredskorpset har reist langs moderelven av alle moderelver – Ganges. I en omfattende reportasje i Folkevett nr. 5.09 kan du lese hennes beretning om en reise som startet høyt oppe i Himalaya, deretter ned bratte alpedaler, over det nesten endeløse nord-indiske slettelandet og til sist inn i det tett befolkede Bangladesh, der hvor elven møter havet og skaper sammen med Brahmaputra, Irrawaddy og flere andre stor elver – verdens største elvedelta.

Både ekspertene hun har snakket med og hundrevis av lokale øyenvitner synes å samle seg om de samme skremmende observasjonene: Elvekrisen har begynt. Breene krymper, flommene øker i frekvens og varighet, jordtapet skyter fart og nedbørsmønstrene blir mer uforutsigbare. På lengre sikt vil sykdommer som malaria og denguefeber spre seg raskere og dekke større områder enn før. Matvareproduksjon vil rammes og tilgangen til vann skrumpe kraftig inn.

Nødvendigheten av en global og gjennomgripende klimapolitikk er åpenbar.

Den ledende kinesisk-amerikanske miljøforkjemperen og filmprodusenten John D. Liu (bildet) vil skape en tidsalder for økologisk gjenopprettelse.

– Klodens evne til selvhelbredelse er unik, det er vårt håp og vår mulighet – dersom vi benytter oss av det i tide, sier mannen som er omtalt som kinas David Attenborough. Jeg møtte ham i Beijing våren 2008. Intervjuet har stått på trykk i Folkevett 4/09.

For John Liu er påstanden om jordklodens selvregulerende egenskaper langt fra teori og ønsketenking. I mer enn 10 år har han fulgt og dokumentert hvordan nesten nedslitte økosystemer kan bringes tilbake til nytt liv.

Den internasjonalt ledende miljøfilmskaperen har gjort storskalarehabilitering av ødelagte økosystemer til sin livsgjerning. Gjennom organisasjonen Earth Hope reiser han verden rundt og prediker sitt budskap om grønn gjenopprettelse. Folkevett møtte ham i hans private bolig og studio i Beijing.

Det er særlig erfaringene fra rehabiliteringen av Kinas enorme sandjordplatå som har overbevist Liu om at selv tilsynelatende helt ødelagte økosystemer, kan gjenopprettes og bringes tilbake til naturlig fruktbarhet. Det unike prosjektet ved den gamle silkeveien kan bli en internasjonal modell for storskala-rehabilitering av skadet natur, mener mannen som er omtalt som Kinas David Attenborough.

Jordkloden er en takknemmelig pasient, hevder Liu. – Dette er vår mulighet til å gjenskape de økologiske systemenes fintstemte og livgivende balanse. Det er ikke tilstrekkelig å stanse ødeleggelsene, vi må også aktivt gjenopprette det som er brudd ned , hevder han. Når jeg spør ham om vi har tilstrekkelig med kunnskap for å kunne foreta et historisk utviklingssprang inn i et sosialt og biologisk bærekraftig samfunn, svarer han ikke, men reiser seg, henter flere hyllemeter med bøker og rapporter og plasserer på bordet foran meg og i fanget mitt. – Her er svaret, sier Liu spøkefullt. Ønsker du mer? Jeg kan forsyne deg med lesestoff for resten av livet. Vi må skape en tidsalder for handling. Om en generasjon kan sanden ha rent ut av timeglasset. Vi har ikke tid til å bruke kreftene på å bare beskrive problemene – de er i hovedsak godt nok kjent – vi må finne løsningene og så handle, mener miljøforskjemperen.

John Liu har amerikansk oppvekstbakgrunn. Moren har irske røtter, og faren emigrerte som ung mann fra Kina til USA. De siste tjuefem årene har John D. Liu bodd i Beijing.

- Da jeg var en ung gutt sa far ofte at jeg måtte reise til Kina når jeg ble voksen for å gjøre min innsats i utviklingen av landet. Jeg forsto ikke hensikten med det. Jeg bodde i Usa og kunne ikke tenke meg noe annet liv enn min amerikanske hverdag i Bloomington i Indiana hvor vi bodde, forteller Liu. – Jeg hadde den gangen lite greie på det som foregikk i det moderne Kina. I min verden var Kina gamle filosofer som Lao Tzu, taoisme og litteratur fra Tangdynastiet. Mitt første besøk da jeg var 27 fikk meg til å forandre mening. Kina var et langt mer spennende sted å oppholde seg for en ung film- og videostudent enn i USA. Møtet med Kinas omfattende miljøproblemer ble starten for et livslangt grønt engasjement forteller Liu.

I dag regnes Liu som en pioner innenfor kinesisk miljøjournalistikk. Han har arbeidet sammen med internasjonale organisasjoner som UNEP, OECD og Verdensbanken, men også med kinesiske myndigheter. Han har vært knyttet til kjente merkenavn som CBS, National Geograpich, BBC, britiske Channel 4 og tyske og italienske tv-stasjoner.

I samarbeid med det tidligere kinesiske miljøtilsynet, Chinas State Environmental Protection Administration(nå oppgradert til departement) har han bygd opp landets største bibliotek- og dokumentasjonssenter om miljø og bærekraftig utvikling. (The China Environment and Sustainable Developement Reference and Research Center). Gjennom stiftelsen The Television Trust For The Environment har han arbeidet systematisk for å oppgradere både kinesiske og utenlanske journalister om Kinas miljøutfordringer og også lagt til rette for utenlandsk fokus på miljøarbeid i hjemlandet.

Hans viktigste virksomhet i Kina har vært knyttet til innhenting av videodokumentasjon om landets og verdens største prosjekt for rehabilitering av menneskeskadde økosystemer; rehabilitering av et av det gamle Kinas mest fruktbare og livgivende områder, “The Loess Plateu”, et gigantisk sandjordplatå på størrelse med Frankrike og med beliggenhet ved Gule-elvas midtre og øvre løp. Selve platået utgjør gigantiske 640.000 kvadratkilometer, prosjektområdet strekker seg over et areal på 35.000 kvadratkilometer, mer enn flateinnholdet av mange av verdens små nasjoner.

Det er delte meninger om hvor vellykket rehabiliteringen av engang et av landets mest fruktbare områder har vært, men Liu er langt fra enig med kritikerne. Gjennom flere år har han inngående studert skjebnen til slettelandet som var den kinesiske nasjonens vugge.

Det er flere årsaker til at rehabiliteringen av deler av det store sandjordplatået ble vellykket, hevder Liu. Det ble igangsatt omfattende treplanting. Det ble innført regler for dyrking og husdyrhold i området, regler bygd på økologisk innsikt. Lokalbefolkningen fikk mulighet til å tjene penger på treplanting og kultiveringsarbeidet. De ble dermed løftet ut av en håpløs situasjon og hadde ikke lenger behov for å slite ned dyrkingsjord og beiteområder for å overleve på kort sikt. Det ble også lagt til rette for nye,bærekraftige langsiktige inntektsmuligheter for folk i området. Overalt på kloden hvor økosystemer ødelegges, har fattigdommen fulgt etter. Når ødeleggelsene har nådd full modenhet har sivilisasjoner brudd sammen, dynastier har kollapset, mener Liu.

Hva med vår tid? Klimakrisen puster oss i nakken, hevder Liu, Vår tid er så knapp at storskala økosystem-rehabilitering er helt nødvendig for om vi skal lykkes både i kampen for å stanse en global varmekatastrofe og mot omfattende skadeverk på vårt felles livsgrunnlag, mener han.

Jeg møtte John Liu hjemme i hans klassiske kinesiske storfamiliebolig i Beijing. I en liten skog av plantet poppel ved den femte ringveien i nesten-landlige omgivelser, i utkanten av den kinesiske hovedstaden har Lius far bygd en generasjonsbolig med tre generasjoner under samme tak. Det store huset er kvadratisk og bygd rundt et stort åpent indre gårdsrom. En ytre svalgang løper rundt hele bygningen og binder oppholdsrommene sammen. En nesten tre meter høy mur atskiller bygningen og den indre eiendommen fra verden utenfor.

Jeg blir invitert til lunsj sammen med John Lius foreldre og kone i den romslige spisestuen. De vil vite mer om miljøbevegelsen i Norge. Jeg gir en liten innføring inne i mellom munnfuller av velsmakende retter. John Liu forteller at han er inspirert av den dypøkologiske tenkningen til Arne Næss. Når jeg forteller at Næss var Framtiden i våre henders første styreleder og at den norske filosofen bidro vesentlig i utformingen av fivhs verdigrunnlag blir Liu ekstra ivrig og vil gjerne høre mer om organisasjonen jeg representerer. Liu er overbevist om at dagens miljøpolitikk er kosmetisk og at den har liten virkning i forhold til de dype utfordringene vi står overfor. Den mest grunnleggende problemet mener han er vår sivilisasjon bedriver pokerspill med klodens livsgrunnlag.

- Mesteparten av det som kalles miljøtiltak er i virkeligheten bare skraping i overflaten, hevder Liu. Det er fint med høyhastighetstog og hybridbiler, men det løser ikke de grunnleggende problemene som overforbruk av ressurser og tap av livsnødvendige økosystemer, sier Liu. Han fortsetter: Inntakte økosystemer er ikke et slags valgfritt gode som er kjekt å ha. De er helt nødvendige for at klodens mangfold av biologisk liv skal opprettholdes for at liv det hele tatt skal kunne eksistere.

- Vi opptrer som om vi bor på en klode med uendelig slitestyrke og ressurstilgang. Vi trenger en fornyelse av den dypøkologiske forståelsen om naturen og oss selv, en forståelse som fantes intuitivt i tidligere såkalte primitive samfunn, og som fortsatt lever i beste velgående hos en del av dagens urfolk..

- Det primitive steinaldermennesket som danset rundt bålet med bønn om fruktbarhet og nytt liv, uttrykte på mange måter en dypere form for innsikt, enn flertallet av dagens politikere og beslutningstakere i sine luftavkjølte hjørnekontorer ,hevder Liu.

De siste årene har den amerikansk-kinesiske miljøforkjemperen studert og dokumentert situasjonen i øst-Afrika. Jeg reist, filmet og hentet inn førstehånds informasjon om de siste store gjenværende økosystemene i Uganda, Tanzania, Rwanda, Etiopia, og Kenya. – det som har slått meg er hvor velstående mange afrikanske land kunne ha vært. Så hvorfor er det ikke det?

Spørsmålet om hvorfor mange land på dette mektige og engang rike kontinentet har havnet i dyp fattigdom er knyttet til mange forhold. Den mest grunnleggende årsaken er slik jeg ser det, nedbrytingen av de økologiske systemene. Det er alltid en klar forbindelse mellom miljøødeleggelse og fattigdom.

I det nordlige Etiopia så vi kvinner bære vann fra brønner mange kilometer fra bostedene. Slik bærer kvinner vann i hele den fattige delen av verden. Dyrkingsjorda er skrinn og gir magre avlinger. Tørketiden er nådeløst og svir av mulighetene et bærekraftig landbruk. John Liu lener seg framover og fortsetter: Det skumle er at vi mange steder nesten har glemt hvordan et normalt og sunt økosystem opptrer. Friske og rene vannkilder, elver og innsjøer som er rike på fisk, skoger og fjell som myldrer av dyre- og planteliv, alt dette er klodens normaltilstand, planetens normale modus.

Gjennom generasjoner har befolkningen mange steder på kloden aldri opplevd noe annet syke og nedbrudde lokale økosystemer. Det er som å ha levd med en sykelig og redusert ektefelle så lenge at vi har glemt hvordan den friske personen egentlig er. Tenk deg den gode følelsen av å bli frisk etter sykdom, eller at noen du er glad i blir friske igjen etter lang tids alvorlig sykeleie. Forestill deg at legen gir deg gode nyheter om at helbredelse og friskmelding er mulig. Kanskje gjennom hard systematisk opptrening og riktig behandling. – Det er heller neppe noen enkel vei til rehabilitering av klodens økosystemer – men det viktigste er at det er lar seg gjøre. Konsekvensene av ikke å gripe denne sjansen er så alvorlige at noen annen vei egentlig ikke er mulig, avslutter Liu.

Om få år kan den mer enn 1300 kilometer lange reisen fra Beijing til Shanghai gjøres unna på 5 timer med moderne høyhastighetstog.

Inntil videre må de reisende belage seg på nesten 13 timer ombord i toget fra den kinesiske hovedstadenn til megabyen ved kysten. For de fleste turister som besøker landet er 13 timer ombord i et kinesisk tog neppe noe problem.

En togreise i midtens rike er en opplevelse i seg selv, og bør høre med som et obligatorisk innslag i et besøk i Kina.

Her er min beretning fra en reise med nattekspressen fra Beijing til Shanghai. Den har blant annet stått på trykk i tidsskriftet Folkevett i 2007:

“Natt-toget fra den kinesiske hovedstaden i retning Shanghai ruller som en lang lysorm gjennom den vidstrakte kinesiske landsbygda. Men toget er mer en et transportmiddel. Det er også en avspeiling av utvikling og samfunnsforhold i et land i dramatisk omveltning.

Først kommer luksusvognene. De er ikke mange. Bak gjentrukne fløyelsgardiner sover priveligerte passasjerer i myke senger.

De som ikke har råd til plass i soveavdelingen med med togets beste sengeplasser og lukkede 2 eller 4-persons kupeer, holder til i åpne sovevogner med harde sengebrisker plassert etter hverandre tre og tre i høyden.

Deretter følger sittevognene. Vogn etter vogn med sittende; halvt eller helt sovende passasjerer.De fleste kinesere som skal reise med tog kan fortsatt ikke unne seg en sengeplass. Det koster for mye. Sittevognene utgjør en stor del av den lange vognrekken på vei mot lykkebyen ved østhavet.

Å reise i Asia er en studie i kunsten å sove. Min kollega Steinar Lem så et ung par sove delvis ved siden av hverandre og delvis oppe på hverandre med en stående sykkel som liggeunderlag på en reise i Japan for et par år siden.

Sittevognene på Shanghai-ekspressen er ikke noe unntak. De som ikke krøller seg sammen i setene i fantasifulle og akrobatiske sovepositurer, de spiller kort eller majong, knekker solsikkefrø med tennene og nipper til lunken jasminte i medbragte drikkeglass eller kruttsterkt risbrennvin fra små lommelerker.

I en krok i korridoren utenfor en av sovevognene sitter en ung jente og slumrer. En utgave av jernbaneselskapets avis utgjør sitteunderlaget. En gigantisk plastbag, nesten større enn jenta rommer bagasjen hennes. Hun ser ut som en av de mange lykkejegerne som trekker mot de velstående byene på jakt etter jobb og framtidsmuligheter. Historiens største folkeforflytning foregår i Kina akkurat nå. Millioner er i oppbrudd . 120 millioner sier befolkningsekspertene, ja kanskje så mange som 150 millioner individer i bevegelse. Men uansett, de er mange. Og de kommer til å bli flere. Mange flere.

Da Mao grep makten i 1949 bodde mindre enn 15 prosent på landsbygda. I dag bor litt mer enn35 prosent av kineserne i byer. De neste 10 til 15 årene vil den kinesiske landsbygda tømmes for enda flere. Om 15 år vil halvparten av kineserne bo i byer. Hvis befolkningsekspertene får rett i prognonsene sine vil 200 millioner flere mennesker sette kursen mot byene.Så langt har de blitt henvist til de noen av de dårligste betingelsene i det nye Kina .

Jenta med gulvplass har sovnet. En forbipasserende passasjer dunker bort i henne. Hun våkner halvveis og forsøker å finne en ny og bedre sovestilling. En mann fra spisevogna kommer balanserende med en bolle med dampende risnudler og skritter over kroppen på gulvet. Jenta våkner ikke denne gangen. Kanskje har trøttheten forbarmet seg over henne og den jevne togrytmen vugget henne i søvn. Ingen ser ut til å bli sint på skikkelsen som okkuperer en kvadratmeter strategisk gulvplass i hjørnet av togkorridoren. I det trangbodde kaoset ombord på natt-ekspressen råder det kinesiske flegma. Selv en reisende fra verdens grisgrendte og nordlige utkant lar seg et øyeblikk fange inn i den langsomme rytmen og den jevne flyten som kan prege dagliglivet i det offentlige rommet i verdens mest folkerike nasjon.

Befolkningsstudien om bord på natt-toget er allikevel mangelfull. Da den kinesiske regjeringen for noen får år siden ba ekspertene å utrede nye maktforholdene i landet tjue år etter at de økonomiske reformene ble satt i gang, fikk de servert en omfattende analyse som konkluderte med befolkningen kunne deles inn i ti ulike lag eller sjikt. Representanter for de nederste og øverste sjiktene i det kinesiske samfunnet tar ikke toget. Til tross for massiv fattigdomsbekjempelse lever fortsatt de fattigste i huler og jordhytter. De rikeste spiser gullstøv og reiser i private jetfly. Gullstøv? Forfatteren og historikeren Torbjørn Færøvik forteller om jetset- restauranter i Shanghai med gullstøv på menyen. I følge en oppfatning blant konsumentene av det edle metallet, skal det være sunt, og hvem vet, kanskje velsmakende.

I Kina har elitebefolkningen med gullstøv i munnen nylig fått plass i det kinesiske kommunistpartiet.

På den 16. partikongressen høsten 2003 åpnet kommunistpartiet dørene på vid gap for de nye private entreprenørene. Eks-president Jiang Zemins teori om de ”tre representasjonene” var i praksis den formelle politiske oppgradering av den nye gruppen.
Privat sektor hadde blitt for sterk. De rikeste og mest innflytelsesrike måtte innlemmes i makt-nettverkene. Utenfor ville de utgjøre en farligere trussel.

—
Mens den klassedeltte nattekspressen beveger seg sørover gjennom fuktig og flatt åkerlandskap sover vi alle i våre harde eller myke senger, eller sammenslynget i stolseter og korridorkroker. Et sted om bord i den lange lysormen slumrer en norsk utlending i togkøya og forsøker å huske en strofe fra en av Rolf Jacobsens klassiske diktperler.

”Alle er barn når de sover. Da er det ikke krig i dem. De åpner hendene og puster i den stille rytmen som himlen har gitt menneskene…. Stjernene står vakt da og det er en dis over hvelvene, noen timer da ingen skal gjøre hverandre ondt…

Så slukkes lysene på natt-toget. Jenta på korridorgulvet er borte. Hun har vært heldig. En av konduktørene har forbarmet seg og tildelt henne en litt mer komfortabel soveplass.

Shanghai er under kontinuerlig utvikling. I tilknytning til verdensutstillingen som avholdes i den kinesiske storbyen i 2010 gjennomgår sentrale deler av byen en kraftig ansiktsløftning.(foto:Arne Storrønningen)

Shanghai er dragehodet. Men gigantbyen ved munningen av den skittengrå Yangtze-elva betaler en høy pris for sin posisjon som en av klodens hurtigst voksende metropoler.

Shanghai nærmer seg. Skogen av skyskrapere og heisekraner tetner til etter hvert som bussen ruller langsomt inn mot den indre bykjernen. I flere timer har vi reist gjennom et landskap av ny bebyggelse og nesten ferdige motorveisystemer. Selve hovedbyen flyter mer eller mindre sammen med stadig flere nye forsteder og selvstendige byområder. Inkludert sine innenlandske arbeidsimmigranter er Shanghai trolig klodens mest befolkningsrike bysamfunn. Rundt 17 millioner mennesker bor her.

Arkitektene som har planlagt den kinesiske megabyen har vært gjerrige med luft og rom mellom høyhusene. I Beijing vitser hovedstadens miljøaktivister om sine Shanghai-kolleger hver gang det er nasjonale treplantingskampanjer: «Det er fint at shanghaifolkene vil plante trær, men hvor skal de egentlig plante dem?» spør nordkineserne lett sarkastisk. Det skal mye godvilje til for å oppleve Shanghai som en grønn by. I mangel på virkelige trær kan en plakatskog gjøre nytte også. På de lange skilleveggene som holder publikum ute fra anleggsområdene ved Folkeplassen og det nye kunstmuseet kunne forbipasserende forleden nyte synet av et lysegrønt og vårgrønt skoglandskap på hundremeter lange plakater! Nede ved elven åpner byrommet seg og en sval bris stryker inn fra havet.

Den skittengrå Huangpu deler Shanghai i en vestlig og østlig del, Puxi og Pudong. The Bund er byens berømte strandpromenade og strekker seg noen kilometer langs bredden på vestsiden av elven. Her ligger de gamle, vakre europisk inspirerte bygningene som minnesmerker over utenlandsk innflytelse – og ydmykelse.

I øst ligger Pudong, den nye bydelen med ny funksjonell arkitektur, med børsen, de nye prestisjebygningene, det ruvende perletårnet, den nye storflyplassen og kilometer etter kilometer med nye høyhus og nye private leiligheter. Pudong var et sumpaktig våtmarksområde som i løpet av mindre enn tjueår har blitt en flunkende ny bydel på størrelse med Osloregionen i areal.

Pudong er uten tvil et av de viktige symbolene på det nye Kina, «den første byen som er skapt for det tjueførste århundre», ifølge Jiang Zemin, Kinas forrige president. Shanghais forrige glanstid nådde sitt høydepunkt på trettitallet. Ingen andre asiatiske byer var i nærheten av Shanghais posisjon som en moderne storby med sterkt utenlandsk nærvær.

Det før-revolusjonære Shanghai var også kolonimaktenes Shanghai. De franske, tyske og amerikanske bosettingsområdene lå som lukkede elite-ghettoer i den kinesiske byen. Ved enden av strandpromenaden, lå «the garden», parken som var forbeholdt de utenlandske gjestene i Shanghai, hvor «kinesere og hunder» ikke hadde adgang. «En fredfylt liten plett… Det kan synes arrogant, men hadde kineserne hatt adgang, vilde det jo ikke blitt plass for utlendingene », forteller nordmannen Peter Carl Hansson som kom til Kina i 1894 og jobbet i over 25 år i det kinesiske tollvesenet. En annen nordmann, Ludvig Saxe kom sjøveien til byen i 1912 og ble overrasket over det som møtte ham. «Du store kineser. Her er jo den flotteste havnegate i verden, med fine bygninger og taarner og spir, her er svære kaier og lagerhus og tuting av automobiler, – er dette virkelig Kina? Nei, det er det ikke. Det er et stykke utland i Kina.».

I ettertid er det også morsomt å lese den amerikanske senatoren Kenneth Wherrys utsagn fra 1940 hvor han lovet sine tilhørere at «med Guds hjelp skal vi løfte Shanghai oppover og alltid oppover slik at den til slutt blir som Kansas City».

– Kansas City sliter med økt fattigdom og rundt 10 prosent av innbyggerne lever under fattigdomsgrensen, skrev en amerikansk avis en tid tilbake. Shanghai er på vei opp. Uten amerikansk hjelp. Eller er den det?

– Amerikanerne har ennå ikke ordentlig forstått den grunnleggende økonomiske maktforskyvningen som finner sted i verden, mente en skandinavisk forretningsmann som jeg intervjuet på en av byens mange kaffebarer. Kanskje ikke. Men uansett har amerikanerne mer enn mange andre forstått at Kinas innenlandske marked er stort og byr på penger. Starbuck Cofee – den amerikanskeide kaffebarkjeden har sammen med en rekke andre hurtigmatalternativer poppet opp som paddehatter i den kinesiske millionbyen. Så mange er de – og åpenbart så lite eksotiske – at en kjent reiseguide ikke engang gadd å ramse dem opp med lokalitet og adresse. Jobben med å finne dem var så enkel at den trygt kunne overlates til turistene selv, mente forfatterne. Dessuten, de turister som er så enkle i sin smak at de røpet interesse for å oppsøke slike trivialiteter mens de er på besøk i en av verdens eldste kulturnasjoner burde sagtens straffes med litt leting.

Så sitter jeg da sammen med mitt nordiske intervju-objekt – på et av de utskjelte Starbuckutsalgene – spiser vestlige kaker og nipper til søtladen kaffekakao med vanilje. Kanskje dukker Wang Jiang Shiu opp, den 29 år gamle heltidsbloggeren som gjennom flere år har gjort det til sitt kall å rapportere fra alle sidene av livet i byen og som forleden satte seg som mål å besøke flest mulig av Starbucks utsalg i Shanghai på en og samme spasertur. Han fikk med seg over tjuesju på en dag. For kaffetørste turister i Shanghai finnes utførlig informasjon på Wangs hjemmeside.Så kan politisk korrekte og sensurlystne reisebøker ha det så godt.

Hjemmesiden hans www. home.wangjiangshuo.com kan forøvrig være et alternativ for den som vil finne annerledes informasjon om Shanghai enn det de klassiske guidebøkene kan by på. Bloggen hans har fått omtale i haugevis av kinesiske og internasjonale medier – og suser fram som en av Kinas store engelskspråklige bloggsuksesser. Wangs sug etter kaffe blekner riktignok i forhold til den nesten jevngamle amerikaneren Winter. Han har nemlig satt seg fore å besøke alle utsalgene til den internasjonale kaffehuskjeden i løpet av sitt livsløp.

Per januar i år har amerikaneren besøkt 6550 av de 7102 daværende Starbuck-barene på kloden. Han blir neppe arbeidsledig med det første. Kaffedrikker Winter har ikke kommet til Shanghai og Kina ennå. Da får han det garantert travelt. Den amerikanske kjeden har satt seg som mål å lære den gamle kulturnasjonen å drikke maskinbrygget kaffe i pappkrus. Fra noen få hundre restauranter har Starbucks planer om å etablere opp mot syv tusen nye utsalg.

Men kan Kina, et land som er berømt for sine utsøkte tetradisjoner og tehus, henfalle til å bli Starbucks største internasjonale marked?. Dømt ut fra suksessen til andre i hurtigmatbransjen kan de kanskje det. De kan i alle fall lære av sine frender i Yum Brands Inc, selskapet som eier både Kentucky Fried Chicken, Pizza Hut og Taco Bell. Etter åpningen for knapt tjue år siden har det amerikanske hurtigmat- imperiet spredt seg til 400 kinesiske byer, fordelt på mer enn to tusen utsalg og restauranter. For meg er en time med kaffesubstitutt og kaker nok i denne omgang. Jeg bryter opp sammen med min nordiske samtalepartner som skal tilbake til kontoret – og begir meg ut i bylarmen alene. Det er tid for vandring. Storbyer er i likhet med fjell, skog og vidde ypperlige for henslengte og formålsløse oppdagelses- og opplevelsesturer til fots.

På et skurrete TV i en lokal bakgaterestaurant synger Song Zuying på en av de riksdekkende TV-kanalene. Jeg har latt meg lokke av synet og duften av rykende varme risnudler. Damen på den store støvete tv-skjermen har i to tiår vært en av landets mest populære sangartister. Hennes vakre sopran fascinerer kineserne både i moderlandet og utenlands. Song Zuying tilhører Miaofolket, en av Kinas etniske minoriteter. Det er ikke kanskje ikke tilfeldig at et representant for en av minoritetsfolkene ruver høyt på listen over populære sangartister i Kina. Minoritetsfolkene har spilt en stor rolle i kinesisk kulturutvikling. 40 år gamle Song kan skilte med en lang liste over posisjoner og utmerkelser fra det ofisielle Kina. I følge rykter omtalt i flere bøker og på nettleksikonet wikipedia, var hun i lang tid den kinesiske ekspresidenten Jiang Zemins elskerinne og kan takke ham for sin posisjon. Hun ble beviselig traktert av den kinesiske presidenten – men om det var på grunn av sine vakre stemme eller noe annet – skal være usagt. I en MTV-inspirert musikkvideo hyller hun moderlandet. Den patriotiske vinden blåser sterkt i Kina. Dramaturgien minner meg om amerikansk filmpatriotisme fra 60-tallet – eller de norske filmvideoene som ble vist om og om igjen under Lillehammer og som ble visuelle uttrykk for vår egen nasjonalisme.

Den kinesiske artistens hyllest til hjemlandet har god klangbunn i det nye Kina. Hun dukker stadig opp både i de riksdekkende og regionale tv-kanalene. Men akkurat nå er det lunsjtid i Shanghai og ingen utenom meg orker å følge med på den støvete skjermen i hjørnet av den lokale nuddelrestauranten: Storslagen natur, elver, spektakulære fjell og grandiost bylandskap med halsbrekkende skyskrapere, avanserte motorveikonglomorater er mikset sammen. Kamera veksler med å fokusere på blendende vakre solnedganger til blinkende neonlys a la Time Square og Picadelly Cirkus.

Jeg er mettet på det gjentatte fokuset på vekstrekorder, størst, høyest, osv. Jeg spaserer under det ruvende Perletårnet sammen med norske venner fra Framtiden i våre hender. Vårt velmente forsøk på å forklare vår kinesiske guide slagordet «small is beautiful» lykkes ikke helt. Shanghai er selve dragehodet.

Joda, det lokale Kina finnes, med ettertanke – vakre hager, templer, pagoder, kanaler og gamle menn som spiller majong i skyggen av store furutrær. Men altså ikke først og fremst her. Ingen drar til Shanghai for å finne ro og rom for ettertanke. Eller? I en kjeller-restaurant nær den gamle sjømannsklubben sitter unge og smilende ungjenter og ruller Jiaozi – små kokte melboller med fyll av kjøtt, grønnsak eller sjømat. For noen få kroner serverer de rykende ferske kinesiske delikatesser. De skal dyppes i mørk eddik og er akkurat passe store til å utgjøre en munnfull av tettpakket og saftig velsmak. Storbyens lydteppe av stemmer, fottrinn, sykkelbjeller, slamring med dører, støyende gateselgere, barnerop og den hissige tutingen fra busser og biler er avdempet og langt borte. Jeg venter på en kanne med rykende varm oolong-te.

(opprinnelig publisert i Folkevett 2007 og noe bearbeidet).

Kinesisk munk utenfor et tempel i en av de historiske vannbyene utenfor Shanghai. (foto:Arne Storrønningen).

Tanken om balanse og harmoni mellom natur og mennesker står sentralt i klassisk kinesisk tenkning.  Hva kan vi lære av de gamle kinesiske mesterne ?

Så langt tilbake som det andre århundre før vår tidsregning innførte en av Qin-dynastiets keisere en lov om landbruk som forbød felling av trær, brenning av gress og fangst av fisk under de mest fruktbare periodene i vårhalvåret og tidlig om sommeren. Det viser en tidlig forståelse av betydningen av å skjerme naturressursene for overbruk. Tre religiøse og filosofiske hovedstrømninger har dominert kinesisk samfunnsliv: Konfusianismen og taoismen og senere buddhismen. Alle har på ulik måte forestillinger om betydningen av likevekt og balanse og en viss forestilling om harmoni mellom mennesker og natur.

For den kinesiske filosofen Konfutse var naturen et forbilde på det gode samfunn. «De gamle kinesiske filosofene forsto at alle ting i universet på en eller annen måte er forbundet med hverandre. På grunn av prinsippene om harmoni og balanse kan naturen opprettholdes og vokse», sier professor Ding Wangdao, en kinesisk ekspert på konfusianisme og klassisk kinesisk tenkning.

– På samme måte som et menneskelig samfunn består av forskjellige individer, består naturen av myriader av enkeltelementer. Det ville ikke være noen natur uten alle bitene. Alle fragmentene opprettholdes av en samlende balanse. Det underliggende hovedprinsippet i naturen er kontraster i harmoni. Uten harmoni vil naturen tilintetgjøre seg selv, mener Ding Wangdaoi sin utlegning om den store kinesiske læremesteren.

Også for taoistene, som forkynte læren om tao, den store tomheten, framsto naturen som selvstendig og guddommelig. Den kinesiske diktningen og landskapskunsten bygde på forståelsen av naturen som hellig og opphøyd. Fra ca. år tusen er landskapsmaleriet den dominerende gren innen kunsten, skriver kulturhistorikeren Aage Marcus.

– Gjennom størsteparten av den europeiske kulturhistorien ble naturen betraktet som en fiendtlig makt, en side av tilværelsen som ikke hadde noen plass innenfor den dominerende kristne kirke. Innenfor taoismen og buddhismen ble naturen betraktet som selve guddommen. På samme måte som man må kjenne til dybden i den kristne lidelseshistorien for å forstå mye av den europeiske kunsten og kulturen, er det nødvendig å kjenne til det kinesiske synet på naturen for å forstå hvorfor natur og landskapsskildringene fikk en helt sentral plass i kulturen i det gamle Kina, hevder Aage Marcus. Landskapskunsten ble rett og slett en estetisk uttrykksform for religiøs følelse, hevder han. Fjell, fosser, trær og andre naturgjenstander blir religiøse symboler, på linje med for eksempel lammet som bilde på Jesu offerdød i den kristne religionen.

Visse motiver og emner går igjen i den kinesiske landskapskunsten, skriver Marcus videre: «Aftenklokkene fra et fjernt tempel, hjemvendende seilbåter sett på avstand, storm over fjellene, høstaften med måneskinn over Tung T`ingsjøen, nattregn over Hsiaoog Hsiang, snøvær ved kveldstid over Yangsekiang, villgjess som holder på å dale ned, fiskerlandsby ved solnedgang… Bare titlene er som et helt lite kinesisk dikt og viser den sterke grepetheten av naturen som nådd sin kulminasjon under Sung», mener Marcus.

Harmoni i "den ydmyke embetsmannens hage" i vakre Suzhou, en klassisk kinesisk kanalby verdenskjent for sine hager. (foto:Arne Storrønningen)

Kinesiske miljøverne  mener landets klassiske kultur med vekt på balanse og harmoni kan hjelpe landet i utviklingen mot en mer bærekraftig og økologisk samfunnsutvikling.

– Jeg er imot den vestlige forbrukermentaliteten fordi den i praksis avviser ideen om harmoni og balanse mellom mennesker og natur, fortalte Liao Xiaoyi, grunnleggeren av miljøorganisasjonen Beijing Global Village da jeg første gangen møtte henne i Beijing høsten 2001. Også i mange andre sammenhenger senere har hun understreket at kinesisk filosofi rommer viktige verdier og tenkning som kan gi retning i landets samfunnsutvikling. Hun er ikke alene om å hente fram gammel kinesisk tenkning i debatten om gigantnasjonens vei videre.

Pan Yue visedirektør og talsperson for det statlige  kinesiske miljøtilsynet har markert seg som en kraftfull debattant og i mange sammenhenger advart mot  økonomisk vekst som ikke tar hensyn til begrensningene i naturressurser og  sårbarheten i økosystemene.   Ifølge  den kinesiske  miljøp0litikeren hører  harmoni og balanse med blant de viktige  kjerneverdiene i klassisk kinesisk kultur. “Kinesisk filosofi har hjulpet vår kultur til å overleve i flere tusen år. Det kan bli et kraftig våpen for å forebygge en miljøkrise og å bygge et harmonisk samfunn”, hevder han. Yue har blant annet tatt i bruk begrepet “ecological sivilization”, og mener videre sivilisasjonsutvikling må bygge på økologiske verdier.

Se også bloggen til religionsforskerne Mary Evelyn Tucker ved Yale universitetet og James Miller assisterende professor ved Queens-univesitetet, Ontario, Kanada. De to har engasjert seg spesielt i temaet religion og økologi og har blant annet stiftet “Forum on religion an ecology”.

http://www.sustainablechina.info/a-meeting-with-pan-yue

Nestoren innenfor kinesisk miljøpolitikk Qu Geping knytter også miljøargumentene sine til opprinnelige kinesiske verdier.

– I øynene til den kinesiske nasjonens forfedre er «skogene vårt hår, elvene vårt blod, fjellene våre hoder, og jorden vårt hjerte og bryst», fortalte den kinesiske miljøveteranen i et foredrag på en stor internasjonal kongress i juni 2001. Qu Geping, regnes av mange som den kinesiske miljøbevegelsens far og deltok allerede i 1972 på verdens første miljøkonferanse i Stockholm.

– Den industrielle sivilisasjonen har gjort oss fremmede for naturen, for andre mennesker og for oss selv. De gamle kinesiske tenkerne, som Lao Tzu, en klassisk kinesisk filosof med omdømme på linje med Konfutse, foreskrev en enkel resept for en god samfunnsutvikling: La naturen veilede mennesket – Shi Fa Ziran.

Det betyr ikke at vi skal være slaver av naturen som våre forfedre i gammel tid, eller forsøke å være naturens herrer og mestere som grunnleggerne av den moderne industrielle kulturen. Vi skal ha kunnskap om naturen, kjenne dens hemmeligheter, rytme og lover, men vi skal være dens venner og allierte, mente Qu Geping.

– Dersom jordkloden fortsatt skal kunne forsyne dagens fem milliarder mennesker og morgendagens kanskje ni milliarder i det neste århundre, må vi finne et nytt balansepunkt mellom våre krav og jordens egen bærekraf,  hevdet den kinesiske veteranen.

På bildet en bestefar med barnebarnet sitt på Folkeplassen i Shanghai. (foto:Arne Storrønningen)

Dersom Kina velger en kurs med grønne reformer og en stadig mer bærekraftig samfunnsutvikling kan landet oppnå å bli en internasjonal modell for miljø- og utvikling, tror FN-eksperter.

Det er ingen hemmelighet at selv om Kina gjør store og kontinuerlige miljøframskritt så er problemene som skal løses til gjengjeld enorme.Forurensede elver og drikkevann, sur nedbør, tett smog, elendig luftkvalitet, alarmerende ørkenspredning, knapphet på energi og synkende vannspeil utgjør alt sammen essensen i Kinas tikkende miljøbombe.

Hver for seg er dette dramatiske og tunge miljøproblemer. Kinesiske myndigheter må løse det meste av dette på en gang. De har i beste fall noen få tiår på seg.

– Kina står foran et avgjørende miljøveivalg, hevdet en gruppe internasjonale eksperter i en FN-rapport (2002). Landet kan forfalle til en økologisk katastrofe, men det kan også bli en ledende miljø- og utviklingsmodell.

Det kinesiske vitenskapsakademiet, landets kanskje mest anerkjente forskningsmiljø, har de siste årene med jevne mellomrom advart mot den stadig forverrede miljøsituasjonen.

– Vi står overfor en multikrise hvor flere alvorlige enkeltkriser har inntruffet på samme tid, hevdet forskningsinstitusjonens fremste miljøeksperter for et knapt år siden.

Selv om Kina har tatt viktige skritt er situasjonen alvorlig og landet har en lang vei å gå for å hindre en omfattende miljøkatastrofe, hevdet FNs eksperter, i organisasjonens siste Kina-rapport fra 2003.

I slutten av mai samme år kunne internasjonale politiske observatører notere seg at Pan Yue, nestlederen i det statlige kinesiske miljøtilsynet, oppsiktsvekkende stemplet den nåværende industriutviklingen som ikke-bærekraftig og på kollisjonskurs med målene om fortsatt langsiktig økonomisk vekst.  Har har senere og fram til dags dato med jevne mellomrom  tatt til orde for en  langt mer grønn  økonomisk politikk i Kina.

Løsningen for Kina består i massiv energieffektivisering, storskalasatsing på utvikling av rene og fornybare energikilder og å ta i bruk gjenvinning og resirkulering, samt innføring av en kretsløpsøkonomi, hevdet han. En fortsatt sterk og langvarig kinesisk økonomisk vekst basert på dagens teknologi og energikilder, samt lav utnyttelsesgrad av materialer, forutsetter en tilgang på råvarer og ressurser som landet ikke har, mente Pan Yue.

Det overraskende var neppe innholdet i uttalelsene. Påstandene til det statlige miljøtilsynet har blitt hevdet av utenlandske og i en viss grad kinesiske eksperter i lang tid. Det som nok fikk mange til å kinesere til å sette morgenteen i vrangstrupen var det faktum at så kritiske uttalelser ble servert av den kinesiske statens eget tilsynsorgan, uten forsøk på innpakning eller kamuflasje.

– Vi står kanskje foran en strukturell krise, advarte nylig Qi Jianguo, forsker og fungerende direktør ved det kinesiske vitenskapsakademiets institutt for samfunnsøkonomi. I et intervju publisert i det engelskspråklige nyhetstidsskriftet Beijing Review og i kinesiskspråklige nyhetsmedier denne våren, hevdet han at Kinas hovedutfordring nå er landets økende miljøproblemer.

Advarslene om en samfunnsutvikling i økologisk ubalanse er mange og øker i omfang. De kommer fra forskere med ulik fagbakgrunn og de kommer fra politikere. Stadig oftere kommer advarslene om miljøproblemene også fra økonomer og folk i næringslivet. De frykter en utvikling som kan velte eller forstyrre det kinesiske vekstprosjektet.

Kontraster

Kinas miljøkrise vil neppe framtre som et brått og plutselig bombenedslag i verdenssamfunnet. Den øker langsomt og utvikler seg nesten uten dramatiske høydepunkter og utgjør et stadig mer forstyrrende bakteppe for en velstandsutvikling så hurtig at den langt sprenger grensene for tempoet til den nord-amerikanske og europeiske rikdomsveksten i det tjuende århundre.

– Veksten i Kinas økonomi i moderne tid er unik, mener professor og direktør Lu Deming ved senter for økonomiske studier ved det store Fudan-universitetet i Shanghai. Mens Storbritannia brukte nesten 60 år på å fordoble sitt bruttonasjonalprodukt, USA 50 år og Japan 35 år, har Kina doblet sitt brutto nasjonalprodukt 2 ganger i tjueårsperioden fra Maos død i 1976 og fram til 1997.

Da Verdensbanken i april i år la fram sin status over den internasjonale fattigdomsbekjempelse, framsto Kina som den beste eleven i klassen. Antall fattige er redusert fra 600 millioner til 200 millioner på omkring 20 år. Andre tall viser at de siste ti årene er antallet analfabeter i Kina redusert fra 22 prosent til i underkant av ni prosent av befolkningen. Gjennomsnittlig levealder er 69 for menn og 73 for kvinner.

Men under den glitrende vekstoverflaten ulmer tiltagende miljøproblemer og frykten for sosial uro og politisk ustabilitet spøker kulissene av det kinesiske kommunistpartiets veldisiplinerte og håndfaste maktutøvelse.

Økologisk selvmord

Kinas økologiske status er deprimerende lesning.

– Du kan smake, se og lukte Kinas miljøproblemer uansett hvor du beveger deg, mener den britiske journalisten og forfatteren Jasper Becker som har oppholdt seg og jobbet i Kina i snart 20 år.

– Utviklingen får meg til å undres om kineserne like mye som å skape en økonomisk supermakt er i ferd med å begå økologisk selvmord, skrev Becker i en omfattende reportasje som ble publisert i National Geograpichs internasjonale utgave i mars 2004.

Vann! Vann! Vann!

Det er ikke dyrkingsjord, men vann, som er Kinas mest kritiske ressurs, hevder blant annet International Institute for Applied System Analysis (IIASA) i Østerrike. 44 prosent av befolkningen og nesten 60 prosent av dyrkbar mark finnes i områder av landet som bare har tilgang til mindre enn 15 prosent av Kinas fra før knappe vann-ressurser.

Mer enn to tredjedeler av de store byene lider under kontinuerlig vannmangel. Over 700 millioner kinesere har ikke tilgang til rent drikkevann og må ta til takke med en vannkvalitet som ikke kommer i nærheten av de internasjonale minstenormene eller minstekravene til Verdens Helseorganisasjon.

Forskningsinstituttet i Østerrike peker på flere store forbedringer Kina må gjennomføre for å kunne løse vannkrisen. De store vannforsyningsanleggene i byene er foreldet og dårlig administrert, og bidrar til store vanntap. Det samme gjelder mange av vanningsanleggene i landbruket hvor opp mot 60 prosent av vannet som pumpes inn går til spille.

Urenset kloakk og spillvann fra privathusholdninger og industri slippes ofte rett ut i elver og innsjøer. Over 50 av 135 elveløp som fosser gjennom de kinesiske storbyene er alvorlig forurenset. Utslippene av organisk avfall og partikler i de kinesiske vannkildene er uten sammenligning det høyeste i verden og er like stort som tilsvarende utslipp for USA, Japan og India til sammen.

Sur nedbør truer med å ødelegge mer enn ti prosent av de dyrkbare arealene i de kulldominerte områdene i sør- og sørvest-Kina. Korn- og skogproduktiviteten er trolig allerede redusert med mer enn tre prosent. Og mest dramatisk: Grunnvannspeilet synker fra år til år. I tillegg spiser ørkenen seg langsomt inn over bebodde områder.

– Kina er i krig, hevder den kjente amerikanske miljø-aktivisten Lester R. Brown. Denne gangen kjemper ikke landet mot soldater og en invaderende hær. I Kinas moderne kriger det ørken sanden som er fienden. Kinas statlige miljøtilsyn påpeker at den store Gobi-ørkenen utvidet seg med over 52.000 kvadratkilometer i perioden fra 1994 til 1999.

Mangel på vann kan på sikt også begrense landets evne til å forsyne sin egen befolkning med mat, hevder International Institute for Applied System Analysis. Landet har tilstrekkelig med dyrkingsjord til å kunne være selvforsynt med mat. Men om Kina skal nå målene om å fortsatt kunne fø seg selv i år 2025 må flere forhold innfris, blant annet må vannkrisen løses. Det er også helt nødvendig å gjennomføre planene om overføring av vann fra Yangtzi-elven i sør til Guleelven i nord.

Et fryktelig tall

Ni av verdens ti mest forurensede byer ligger i Kina. De store kinesiske byene har en luftkvalitet som er så dårlig at den overskrider både de kinesiske og WHOs normer fra to til fem ganger. Dårlig luftkvalitet har tatt livet av nesten to millioner kinesere det siste tiåret.

Dødeligheten som følge av luftveislidelser er fem ganger høyere enn i USA.

Samtidig som myndighetene tar tak i den alvorlige luftforurensningen fra industri og produksjonsbedrifter er biltrafikken i ferd med å bli en ny hodepine. I de store byene truer biltrafikken med å ta kvelertak på befolkningen.

Enda er massebilismen bare i sin spede begynnelse. I USA og Japan finnes det henholdsvis 700 og 600 biler per 1000 innbygger. I Kina er tallet 16 biler per 1000 innbygger. For øyeblikket (2005) ruller det omkring 20 millioner biler på kinesiske veier. Forskerne regner med at bilmengden vil øke til 100 millioner kjøretøyer innen utgangen av tiåret. En amerikansk biltetthet i Kina vil gi 600 millioner kjøretøyer, mer enn hele verdens nåværende samlede bilpark.

– Hvis alle syklene våre blir til biler vil det bli et fryktelig tall som vil skremme verden, uttalte den pensjonerte direktøren Zhai Guangming ved Kinas nasjonale oljeselskap forleden.

I de store byene og de befolkningstunge områdene vil det kort og godt ikke være plass til alle bilene dersom kineserne oppnår en biltetthet på linje med USA.

Energikrise og stearinlys

I sommer måtte innbyggerne i den moderne millionbyen Shanghai handle dagligvarene sine i lysskjæret fra stearinlys. Strømrasjonering er ikke nytt i Kina. Årlig blir produksjonsbedrifter pålagt å kjøre med redusert drift eller å stenge virksomheten for en periode. Myndighetene rapporterte om den mest dramatiske mangelen på energi siden slutten av 80-tallet. Reportasjebildene av storby-kinesere som handler mat i det flakkende skinnet fra stearinlys er nok en påminnelse om alvoret bak den voksende knappheten på energi i midtens rike.

«Landets energibehov er antatt å mer enn dobles i løpet av 15 år», hevder Robert Scott, en internasjonal energikonsulent i Beijing, i et intervju med kommunistpartiets offisielle organ, Folkets Dagblad. I et intervju med avisa i forbindelse med den tiende Folkekongressen i mars i år advarer han sterkt mot å undervurdere landets framtidige energibehov.

– Kineserne har en årlig vekst i energibruk som tilsvarer et middels stort land, ifølge Scott. Kinas appetitt på energi er bare som småtterier å regne målt i forhold til hva den vil bli de nærmeste årene. Landets energiprodusenter klarer kort og godt ikke å levere fort nok og tilstrekkelig nok med kraft til å fore den kinesiske vekstmaskinen, hevder energikonsulenten videre. Massiv satsing på bygging av kjernekraftverker en del av myndighetens svar på energikrisen.

Den virkelige prisen

Stadig oftere i debatten om den sterke kinesiske økonomiske utviklingen, trekkes de økologiske omkostningene fram som et element som må inn i vekstkalkylene. For når prisen for skadevirkningene på folkehelse, luft, vann og naturressurser tas med ser de kinesiske veksttallene annerledes ut.

I følge China Daily utgjør Kinas miljøskader omkring sju prosent av brutto nasjonalproduktet. Vaclav Smile, en kanadisk samfunnsgeograf ved Manitoba-universitetet og en internasjonal ledende ekspert på Kinas miljøutvikling, hevder at de økologiske skadevirkningene i virkeligheten utgjør mellom ti og 15 prosent prosent av landets BNP. Dersom Vaclav Smile har rett i sine beregninger, er prisen for å skape veksten, paradoksalt nok like stor som veksten selv.

Alternativene

I praksis har landet to hovedvalg, mener en ekspertgruppe bak FN-rapporten fra 2003 om Kinas miljø. Den første modellen kaller de «forfallsveien» basert på en kultur hvor den økonomiske veksten opphøyes til et isolert mål. I et slikt scenario forsterker miljøødeleggelsene og den sosiale ustabiliteten hverandre gjensidig og skaper en farlig forfallsspiral. Gradvis vil den økonomiske veksten avta og risikoen øker for å ende opp med betydelig lavere vekst. Miljøvern er fortsatt en del av politikken, men i praksis overlatt til topp-politikere og mer retorikk enn realitet.

«De grønne reformenes vei» er det andre hovedalternativet. Den gradvise og det stadig dypere fokuset på miljø og sosiale utfordringer skaper en massiv folkelig etterspørsel etter en ny utviklingsstrategi. Stor vekst i antallet frivillige grupper og organisasjoner skaper økt åpenhet og deltakelse i samfunnsutviklingen. Dersom Kina velger en kurs med grønne reformer og en stadig mer bærekraftig samfunnsutvikling kan landet oppnå å bli en internasjonal modell for miljø- og utvikling, tror FN-ekspertene.

Leif Næss fra det norske morselskapet sammen med den kinesiske direktøren Jiang Qi fastslår at virksomheten ligger godt an i forhold til utslipp i luft. (foto:Arne Storrønningen)

I april 2004 besøkte jeg det norsk-kinesiske stålverket Leshan Machinery Ltd. i Leshan/Sichuan,  Lykkefjell på kinesisk.

Det norske oppkjøpet og historien om Stålverket var full av dramatikk. Jeg lot meg friste til å bruke noen av formidlingsknepene fra såpe-operaen. Ikke alle de involverte likte det. Det bør framheves at Scanas stålverk i Leshan etter den turbulente startfasen på mange måter framsto som en mønstervirksomhet.

Her er teksten slik den ble publisert i tidsskriftet Folkevett i 2006:

Lyst på en kinesisk statsbedrift? Det hadde det norske Scana-konsernet. Økonomiske misligheter, trussel om politianmeldelse, utro ledere, masseoppsigelser, og sparking av gamle direktører er innholdet i fortellingen hva som skjedde da Norge møtte Kina på Lykkefjell.

Jeg har latt meg friste til å benytte med av noen av dokusåpen dramaturgiske virlkemidler, når jeg forteller historien om Scanas forretningseventyr i Kina. La oss zoome inn:

Såpen begyner på et tehus, for eksempel i den kinesiske millionbyen Chengdu: Belysningen er dempet. En ung kvinne med sort skulderlangt hår spiller bambusfløyte. Rundt et lakkert, dypt olivengrønt bord i vakker og stilren Qing-dynanasti- imitasjon sitter en håndfull kinesiske og norske forretningsmenn. De nipper til dampende varm bambusblad-te i små porselenskopper med lokk og dragemønster. Antrekket er avslappet og stemmene vennlige; de snakker spøkefullt – i en uformell tone som kan oppstå etter en lang forhandlingsperiode. De deler en drøm, nei visjon, ikke drøm. En strategisk visjon. Sammen skal de innta sin del av det enorme kinesiske stålmarkedet! De skal etablere en norsk-kinesisk bedrift et sted i det sentrale Kina. Et joint-venture. Mennene reiser seg og går ut i Chengdus støyende og subtropiske sommerkveld. Normennene er beruset av tanken om å få en fot innenfor Kinas mirakeløkonomi. Kineserne lettet fordi en gammelt, slitt offentlig eid stålverk kan gjenoppsto som en moderne bedrift. Med utenlands kapital og teknologisk kompentanse.

Ærverdig, gammel familie
Et annet sted befinner den styrtrike og etter hvert risikovillige rederarvingen Peter T. Smedvig seg. Det er hans som skal spytte mest penger inn i prosjektet. Han skal bli deleier i et norsk-kinesisk eid stålverk. I såpeversjonen befinner han seg på den andre siden av kloden denne kvelden. Han leser papirer bak et ruvende skrivebord. I bakgrunnen henger oljemalerier av mektige menn. Peter T. Tilhører en ærverdig og gammel Stavangerfamilie, med navn som klinger av stolt og tradisjonsrik norsk kapitalisme. Han har allerede klare beregninger som viser framtidige gevinster fra investeringene i Kina.

Bak milliardformuen til Smedvig-familien finnes skip og olje. Nå handler det om Kina. Og om stål! Landet skaper en kriblende fornemmelse hos investorer og grundere verden over. Kina er mulighetenes marked. Kina er farlig. Ukjent. Men også løfterikt. Med mulighet til svimlende fortjeneste- og sviende tap.Derfor er Peter T. villig til å åpne lommeboka og igjen sende pengene sine ut i ukjent farvann.

Shawan er et lite lokalsamfunn i Leshan,. Shawan har omtrent like mange innbyggere som Stavanger. Shawan betyr elvedelta. Det er et vakkert sted hvor noen har funnet på å bygge stygg tungindustri.

Den neste episoden i såpeserien om Scanas Kinaeventyr kunne ha foregått her. I en leilighet i en av gråbeingårdene som eies av det lokale stålverket sitter en arbeiderfamilie og spiser middag. Leiligheten er enkelt innredet og langt på vei nedslitt.
De skravler og ler. Det er fuktig og varm i lufta. Gjennom det åpne vinduet kan de se de ruvende fabrikkpipene. På stålverket noen hundre meter lenger borte i gaten jobber kveldsskiftet i den kvelende varmen. Men fabrikken gir trygghet. Den er den store risbollen av jern. Sikre penger. Medisiner. Pensjon. Billige leilighet. Fabrikken gir tilhørighet. Identitet. Danwei, arbeids-enheten. Hele slekter i Shawan er knyttet til stålverket. Det er grunnstammen i hverdagen. 4500 personer jobber her. Den er en viktig arbeidsplass og en hjørnesteinsbedrift i det lille lokalsamfunnet.

Kommunistene privatiserer
Men risbollen av jern har sine svake sider. Den passer ikke inn i den internasjonale konkurranseøkonomien.

I fortellingen om Scana i Kina bør vi ha med en liten, men viktig sideberetning .Vi kjører film: Beijing 1997. Høst. Det er den gylne årstiden i Kinas hovedstad. Ikke for varm, ikke for kald. De store poppeltrærne har enda ikke sluppet bladene. Ettermiddagsolen gir varme til de gamle murene rundt det gamle palassområdet og i de smale sidegatene sitter gamle menn og drikker te og spiller majong.

I en stor lukket bygning på vestsiden av den himmelske freds plass er toppene i det kinesiske kommunistpartiet i ferd med å legge sist hånd på en storstilt plan. Risbollen av jern skal knuses! Kinas enorme statsindustri skal effektiviseres, privatiseres, konkurranseutsettes. Gamle privilegier skal vekk. Noen bedrifter skal selges eller avvikles. Vedtaket på den 15. partikongressen skal for alvor sette fart i omstillingene i den gigantiske statlige sektoren.

- Kast statsbedriftene ut i den markedsøkonomiske sjøen, oppfordret Gao Shangquan, viseminister i rådet for omlegging av statsindustrien. Han snakket om over trehundretusen bedrifter og de store statlige monopolene for blant annet telekommunikasjon, post og jernbane.

Det er høst og høysesong for turister i den kinesiske hovedstaden. I Folkets store sal på vestsiden av den himmelsk freds plass meisler partipampene ut planer som vil berøre hverdagen til millioner av kinesere. Og gjøre det mulig for Peter T. og bli majoritetseier i et stålverk i hjertet av sentral-Kina..

Råkjøring i Sichuan
Jeg er på vei til Shawan. Gjennom Sichuans vidstrakte bondelandskap. Mitt reisefølge i bussen er førsteamanuensis Jan Johnsen fra høyskolen i Oslo. Han skal gjøre forarbeid til en miljøreise og vil gjerne se det norsk-kinesiske stålverket.

Vi har latt oss friste av muligheten til å reise lokalt. Jeg blar i gamle notater om Scanas Kinasatsing. Stålverket er et joint venture selskap hvor norske Scana har 60 prosent av eierandelene, lokalmyndighetene i Leshan 40 prosent og et investeringsselskap tilknyttet Verdensbanken 10 prosen.

Jeg gir opp å lese. Vi har for lengst lagt motorveiene bak oss. Veien er tettpakket med kraterlignende hull og buss-sjåføren kjører som en villmann. Han har rambo-solbriller,oppbrettede buksebein og et djevelsk flir om kjeften. Kona eller er det kjæresten, sitter i setet foran. En smellvakker bondetuppe som sender treffsikre spyttklyser ned i bussdørken og oppmuntrende glis til sjåfør-ramboen hver gang han legger bussvraket over i venstre kjørefelt og passerer et annet kjøretøy. Det går litt tid før jeg oppdager mønsteret. Rambo kappkjører med andre buss-kolleger! En slags avansert form for landveiskappløp. Hei som det går. Med livet som innsats. Rambo er best! Han tar alle sjanser. Vi vinner! Vår buss kommer først fram til buss-stasjonen i Leshan. Hehehe.

Scana har også kjørt fort. Med høy risiko og uten setebelter.
Historien om Scana Lesha handler bl.a. om sviende tap, økonomiske misligheter,ukultur, sparking av udugelig toppledelse, trusler om politianmeldelse, rasjonaliseringer og masseoppsigelser og 3500 familier som mistet inntektsgrunnlaget nærmest over natta,

Til sammen sure 110 millioner kroner har eierne svidd av i forsøkene på å gjøre smelteverket i Leshan lønnsomt.

I fjor snudde trenden og selskapet tjente penger for første gang. Fra å tape over 10 millioner kroner i 2002 tjente selskapet 4 millioner i 2003.

Det handler om et høyt, og dristig spill om penger, om eventyrlige markedsmuligheter, en ny ledelse som har gjort driften økonomisk lønnsom og som har ambisjoner om å skape et grønt og miljøvennlig stålverk midt i et av Kinas mest forurensede industriområder.

150 overflødige arbeidere
Neste morgen kjører vi lokalveien til Leshan Machinery Ltd.

Shawan ligner på mange måter Sauda eller Odda for 40 år siden, forteller Leif Næss, en av Scanas ryddegutter og selskapes representant ved bedriften. Det er vanlig med hele familiestrukturer i arbeidsstokken. De brutale masseoppsigelsene av flere tusen ansatte kom som et jordskjelv i lokalsamfunnet.

I dag har Scana Leshan rundt 900 ansatte. 758 er fast ansatte og 150 er midlertidig knyttet til virksomheten..

– Vi kunne gjort den samme jobben med kanskje 600 ansatte, sier Leif Næss.

– I et land som Kina, hvor det er stort overskudd på billig arbeidskraft er det også et mål å holde folk i arbeid, sier nordmannen. I Norge ville et smelteverk som dette neppe hatt mer enn 150 ansatte, mener han.

Lønn for strevet?
Et årsverk i Norge koster i gjennomsnitt rundt 20 ganger mer enn et årsverk i Kina.

En ufaglært arbeider ved Scana i Leshan tjener 1000-1200 kroner i måneden. En erfaren arbeider fra 1500 til 1800 kroner og en faglært computeroperatør 2200 kroner og en ingeniør fra 2000-3000 kroner i måneden. Tallene er oppgitt av Scana

Sammenlignet med lønnsnivået i området kommer Scana bra ut. Jeg kjenner til norske virksomheter i Shanghaiområdet som betaler sine ufaglærte ansatte halvparten av det stålverksarbeiderne i Shawan oppnår.

Vinnere og tapere
Scana har klort seg fast i Leshan. Kina vil trenger stål. Driften ved Scana Leshan Steel Machinery har effektiv tilpasset seg konkurranseforholdene i et globalt metallmarked, og
snart kan aksjonærene høre den liflige lyden av overskudd som langsomt risler inn på kontoene.

Men 3500 familier i lutfattige Shawan er uten inntekt, uten sosial sikkerheter.

I et landskap av smog, skitne elver, støvete fabrikkhaller, men også frodige og grønne åkerlapper med soya og ris, går bøndene langsomt bak sine vannbøfler slik de har gjort i tusenvis av år. Nei ikke helt, på baklomma ligger en mobiltelefon ladet med kvikke plystrende polyfoniske ringetoner.

I sin representasjonsleilighet på Scana Peak spiser norske Leif Næss brunost og drømmer om nye kontrakter og en hvit jul med familie og venner hjemme i Norge.

Lønn, ja takk. Akkumulert eller manglende utbetaling av lønn er et økende problem i Kina. Bildet er et illustrasjonsfoto fra et lokalt verksted i Sichuan-provinsen og har ingen sammenheng med innholdet i artikkelen. (foto:Arne Storrønningen)

-Hvordan ville du ha reagert dersom september, oktober og november-lønna di hadde uteblitt?

Ville du stolt på arbeidsgiverens forsikring om at utbetalingen var rett rundt hjørnet? Hva om desemberlønna ikke var i rute heller? Ville du fortsatt være like behersket og lojal mot arbeidsgiveren din?

Situasjonen er ikke ulik det stadig flere kinesiske arbeidere opplever. Ikke-utbetalt, akkumulert eller forsinket lønn er et stadig mer vanlig problem i kinesisk arbeidsliv.

-Kinesiske arbeidsgivere skylder sine ansatte rundt 100 milliarder kroner, men det vil koste mer enn tre ganger mer å drive inn pengene, enn beløpet som arbeiderne har til gode.
Tallene kommer fram i en rapport fra organisasjonen Beijings Legal Aid and Research Center for Youth og bygger på tall fra Kinas statlige fagorganisasjon.

Situasjonen bekymrer myndighetene i Kina som har satt i gang flere kampanjer for å få arbeidsgivere og lokale myndigheter til å betale tilbake mest mulig av pengene.

Samtidig som innkreving beslaglegger store samfunnsressurser. Arbeiderne som er rammet –reagerer med raseri og sinne. I mange tilfeller koker det over. Sammen med de økende inntekstforskjellene i landet, stort skatte- og avgiftstrykk og mer og mer synbar urettferdighet bidrar det til å skape sosial uro og lokale opptøyer.

China Labour Bulletin som utgis fra Hong Kong mener situasjonen skyldes noe de mener er et strukturelt hovedproblem i det kinesiske arbeidslivet – nemlig mangel på fagforeninger til å representere de rundt 210 millioner lutfattige bøndene som er på drift i Kinas storbyer på jakt etter arbeid og inntekstmuligheter. Den såkalte flytende befolkningen øker i antall fra år og til utgjør en formidabel hær av billig arbeidskraft i Kinas byer.

Uten reell fagforeningsrepresentasjon blir arbeiderne overlatt til seg selv- og de blir lettere engasjert i spontane opprør og protestaksjoner, hevder organisasjonen i Hong Kong.