Den ledende kinesisk-amerikanske miljøforkjemperen og filmprodusenten John D. Liu (bildet) vil skape en tidsalder for økologisk gjenopprettelse.

– Klodens evne til selvhelbredelse er unik, det er vårt håp og vår mulighet – dersom vi benytter oss av det i tide, sier mannen som er omtalt som kinas David Attenborough. Jeg møtte ham i Beijing våren 2008. Intervjuet har stått på trykk i Folkevett 4/09.

For John Liu er påstanden om jordklodens selvregulerende egenskaper langt fra teori og ønsketenking. I mer enn 10 år har han fulgt og dokumentert hvordan nesten nedslitte økosystemer kan bringes tilbake til nytt liv.

Den internasjonalt ledende miljøfilmskaperen har gjort storskalarehabilitering av ødelagte økosystemer til sin livsgjerning. Gjennom organisasjonen Earth Hope reiser han verden rundt og prediker sitt budskap om grønn gjenopprettelse. Folkevett møtte ham i hans private bolig og studio i Beijing.

Det er særlig erfaringene fra rehabiliteringen av Kinas enorme sandjordplatå som har overbevist Liu om at selv tilsynelatende helt ødelagte økosystemer, kan gjenopprettes og bringes tilbake til naturlig fruktbarhet. Det unike prosjektet ved den gamle silkeveien kan bli en internasjonal modell for storskala-rehabilitering av skadet natur, mener mannen som er omtalt som Kinas David Attenborough.

Jordkloden er en takknemmelig pasient, hevder Liu. – Dette er vår mulighet til å gjenskape de økologiske systemenes fintstemte og livgivende balanse. Det er ikke tilstrekkelig å stanse ødeleggelsene, vi må også aktivt gjenopprette det som er brudd ned , hevder han. Når jeg spør ham om vi har tilstrekkelig med kunnskap for å kunne foreta et historisk utviklingssprang inn i et sosialt og biologisk bærekraftig samfunn, svarer han ikke, men reiser seg, henter flere hyllemeter med bøker og rapporter og plasserer på bordet foran meg og i fanget mitt. – Her er svaret, sier Liu spøkefullt. Ønsker du mer? Jeg kan forsyne deg med lesestoff for resten av livet. Vi må skape en tidsalder for handling. Om en generasjon kan sanden ha rent ut av timeglasset. Vi har ikke tid til å bruke kreftene på å bare beskrive problemene – de er i hovedsak godt nok kjent – vi må finne løsningene og så handle, mener miljøforskjemperen.

John Liu har amerikansk oppvekstbakgrunn. Moren har irske røtter, og faren emigrerte som ung mann fra Kina til USA. De siste tjuefem årene har John D. Liu bodd i Beijing.

- Da jeg var en ung gutt sa far ofte at jeg måtte reise til Kina når jeg ble voksen for å gjøre min innsats i utviklingen av landet. Jeg forsto ikke hensikten med det. Jeg bodde i Usa og kunne ikke tenke meg noe annet liv enn min amerikanske hverdag i Bloomington i Indiana hvor vi bodde, forteller Liu. – Jeg hadde den gangen lite greie på det som foregikk i det moderne Kina. I min verden var Kina gamle filosofer som Lao Tzu, taoisme og litteratur fra Tangdynastiet. Mitt første besøk da jeg var 27 fikk meg til å forandre mening. Kina var et langt mer spennende sted å oppholde seg for en ung film- og videostudent enn i USA. Møtet med Kinas omfattende miljøproblemer ble starten for et livslangt grønt engasjement forteller Liu.

I dag regnes Liu som en pioner innenfor kinesisk miljøjournalistikk. Han har arbeidet sammen med internasjonale organisasjoner som UNEP, OECD og Verdensbanken, men også med kinesiske myndigheter. Han har vært knyttet til kjente merkenavn som CBS, National Geograpich, BBC, britiske Channel 4 og tyske og italienske tv-stasjoner.

I samarbeid med det tidligere kinesiske miljøtilsynet, Chinas State Environmental Protection Administration(nå oppgradert til departement) har han bygd opp landets største bibliotek- og dokumentasjonssenter om miljø og bærekraftig utvikling. (The China Environment and Sustainable Developement Reference and Research Center). Gjennom stiftelsen The Television Trust For The Environment har han arbeidet systematisk for å oppgradere både kinesiske og utenlanske journalister om Kinas miljøutfordringer og også lagt til rette for utenlandsk fokus på miljøarbeid i hjemlandet.

Hans viktigste virksomhet i Kina har vært knyttet til innhenting av videodokumentasjon om landets og verdens største prosjekt for rehabilitering av menneskeskadde økosystemer; rehabilitering av et av det gamle Kinas mest fruktbare og livgivende områder, “The Loess Plateu”, et gigantisk sandjordplatå på størrelse med Frankrike og med beliggenhet ved Gule-elvas midtre og øvre løp. Selve platået utgjør gigantiske 640.000 kvadratkilometer, prosjektområdet strekker seg over et areal på 35.000 kvadratkilometer, mer enn flateinnholdet av mange av verdens små nasjoner.

Det er delte meninger om hvor vellykket rehabiliteringen av engang et av landets mest fruktbare områder har vært, men Liu er langt fra enig med kritikerne. Gjennom flere år har han inngående studert skjebnen til slettelandet som var den kinesiske nasjonens vugge.

Det er flere årsaker til at rehabiliteringen av deler av det store sandjordplatået ble vellykket, hevder Liu. Det ble igangsatt omfattende treplanting. Det ble innført regler for dyrking og husdyrhold i området, regler bygd på økologisk innsikt. Lokalbefolkningen fikk mulighet til å tjene penger på treplanting og kultiveringsarbeidet. De ble dermed løftet ut av en håpløs situasjon og hadde ikke lenger behov for å slite ned dyrkingsjord og beiteområder for å overleve på kort sikt. Det ble også lagt til rette for nye,bærekraftige langsiktige inntektsmuligheter for folk i området. Overalt på kloden hvor økosystemer ødelegges, har fattigdommen fulgt etter. Når ødeleggelsene har nådd full modenhet har sivilisasjoner brudd sammen, dynastier har kollapset, mener Liu.

Hva med vår tid? Klimakrisen puster oss i nakken, hevder Liu, Vår tid er så knapp at storskala økosystem-rehabilitering er helt nødvendig for om vi skal lykkes både i kampen for å stanse en global varmekatastrofe og mot omfattende skadeverk på vårt felles livsgrunnlag, mener han.

Jeg møtte John Liu hjemme i hans klassiske kinesiske storfamiliebolig i Beijing. I en liten skog av plantet poppel ved den femte ringveien i nesten-landlige omgivelser, i utkanten av den kinesiske hovedstaden har Lius far bygd en generasjonsbolig med tre generasjoner under samme tak. Det store huset er kvadratisk og bygd rundt et stort åpent indre gårdsrom. En ytre svalgang løper rundt hele bygningen og binder oppholdsrommene sammen. En nesten tre meter høy mur atskiller bygningen og den indre eiendommen fra verden utenfor.

Jeg blir invitert til lunsj sammen med John Lius foreldre og kone i den romslige spisestuen. De vil vite mer om miljøbevegelsen i Norge. Jeg gir en liten innføring inne i mellom munnfuller av velsmakende retter. John Liu forteller at han er inspirert av den dypøkologiske tenkningen til Arne Næss. Når jeg forteller at Næss var Framtiden i våre henders første styreleder og at den norske filosofen bidro vesentlig i utformingen av fivhs verdigrunnlag blir Liu ekstra ivrig og vil gjerne høre mer om organisasjonen jeg representerer. Liu er overbevist om at dagens miljøpolitikk er kosmetisk og at den har liten virkning i forhold til de dype utfordringene vi står overfor. Den mest grunnleggende problemet mener han er vår sivilisasjon bedriver pokerspill med klodens livsgrunnlag.

- Mesteparten av det som kalles miljøtiltak er i virkeligheten bare skraping i overflaten, hevder Liu. Det er fint med høyhastighetstog og hybridbiler, men det løser ikke de grunnleggende problemene som overforbruk av ressurser og tap av livsnødvendige økosystemer, sier Liu. Han fortsetter: Inntakte økosystemer er ikke et slags valgfritt gode som er kjekt å ha. De er helt nødvendige for at klodens mangfold av biologisk liv skal opprettholdes for at liv det hele tatt skal kunne eksistere.

- Vi opptrer som om vi bor på en klode med uendelig slitestyrke og ressurstilgang. Vi trenger en fornyelse av den dypøkologiske forståelsen om naturen og oss selv, en forståelse som fantes intuitivt i tidligere såkalte primitive samfunn, og som fortsatt lever i beste velgående hos en del av dagens urfolk..

- Det primitive steinaldermennesket som danset rundt bålet med bønn om fruktbarhet og nytt liv, uttrykte på mange måter en dypere form for innsikt, enn flertallet av dagens politikere og beslutningstakere i sine luftavkjølte hjørnekontorer ,hevder Liu.

De siste årene har den amerikansk-kinesiske miljøforkjemperen studert og dokumentert situasjonen i øst-Afrika. Jeg reist, filmet og hentet inn førstehånds informasjon om de siste store gjenværende økosystemene i Uganda, Tanzania, Rwanda, Etiopia, og Kenya. – det som har slått meg er hvor velstående mange afrikanske land kunne ha vært. Så hvorfor er det ikke det?

Spørsmålet om hvorfor mange land på dette mektige og engang rike kontinentet har havnet i dyp fattigdom er knyttet til mange forhold. Den mest grunnleggende årsaken er slik jeg ser det, nedbrytingen av de økologiske systemene. Det er alltid en klar forbindelse mellom miljøødeleggelse og fattigdom.

I det nordlige Etiopia så vi kvinner bære vann fra brønner mange kilometer fra bostedene. Slik bærer kvinner vann i hele den fattige delen av verden. Dyrkingsjorda er skrinn og gir magre avlinger. Tørketiden er nådeløst og svir av mulighetene et bærekraftig landbruk. John Liu lener seg framover og fortsetter: Det skumle er at vi mange steder nesten har glemt hvordan et normalt og sunt økosystem opptrer. Friske og rene vannkilder, elver og innsjøer som er rike på fisk, skoger og fjell som myldrer av dyre- og planteliv, alt dette er klodens normaltilstand, planetens normale modus.

Gjennom generasjoner har befolkningen mange steder på kloden aldri opplevd noe annet syke og nedbrudde lokale økosystemer. Det er som å ha levd med en sykelig og redusert ektefelle så lenge at vi har glemt hvordan den friske personen egentlig er. Tenk deg den gode følelsen av å bli frisk etter sykdom, eller at noen du er glad i blir friske igjen etter lang tids alvorlig sykeleie. Forestill deg at legen gir deg gode nyheter om at helbredelse og friskmelding er mulig. Kanskje gjennom hard systematisk opptrening og riktig behandling. – Det er heller neppe noen enkel vei til rehabilitering av klodens økosystemer – men det viktigste er at det er lar seg gjøre. Konsekvensene av ikke å gripe denne sjansen er så alvorlige at noen annen vei egentlig ikke er mulig, avslutter Liu.

Steinar Lem, mangeårig talsmann for Framtiden i våre hender og en av Norges mest markerte stemmer i den offentlige miljødebatten er borte. Norsk miljøbevegelse har tapt unik stemme med en uvanlig evne til å bli hørt.

Steinar Lem døde 28. april 2009,  57 år gammel. En agressiv kreftsykdom tok livet av mannen som mer enn mange andre har preget den norske miljødebatten de siste tjuefem årene. Jeg hadde gleden – og privilegiet – av å jobbe sammen med Steinar Lem i staben i Folkevett fra 2001 til 2009. Han var en briljant skribent og ordets mester. Bladet, organisasjonen og Norge har tapt en unik stemme med en unik gjennomslagskraft. Jeg tenker med glede tilbake på mange reportasjereiser sammen med Steinar, på alle de lærerike og spennende samtalene og diskusjonene. Hans engasjement og meninger var brennende -alltid ekte. Steinar er dypt savnet. En gigant er borte, men fotefarene er tydelige og vil forbl i landskapet gjennom lange tider. Varme tanker til Steinars familie og nærmeste, til kona Gunn Hild og tvillingjentene Erle og Tina på seks år – som han forgudet og elsket så mye.(foto: Lillian Jonassen)