Tiden for nominasjon av kandidater til Sofieprisen 2010 utløp 1. november. Her er min begrunnelse for å nominere den amerikansk-kinesiske filmprodusenten og miljøforkjemperen John D. Liu til den norske miljøprisen.
Se intervju med Liu her
I en tid med sterkt fokus på miljø-ødeleggelse og undergang presenterer den kinesisk amerikanske miljøforkjemperen og filmprodusenten John D. Liu nærmest et anti-apokalyptisk budskap om mulighet for storskala rehabilitering av menneskeskadde økosystemer og naturens enestående evne til gjenopprettelse.

Liu mener at erfaringene fra et av verdens største rehabiliteringsprosjektere for ødelagte økosystemer, the Loess Plateu, det gigantiske sandjordplatået ved Gule-elvas øvre og midtre løp, viser at selv nesten helt nedslitt natur kan bringes tilbake til liv og fruktbarhet igjen.

Gjennom organisasjonen Earth Hope har John D. Liu framført sitt budskap om grønn gjenopprettelse i mer enn 60 land. Liu mener det ikke er tilstrekkelig å stanse ødeleggelsene av klodens gjenværende økosystemer, klimakrisen puster oss i nakken, vi må også gjenopprette det som er brutt ned, hevder han. – Vi har ødelagt mye, men den gode nyheten er at jordkloden er en takknemlig pasient, hevder Liu.

John D. Liu er født og oppvokst i USA og har kinesisk far og mor med irske røtter. Han flyttet til Kina da han var 27 år, blant annet for å ta utdanning og for å arbeide med film- og videoproduksjon.

Etter å ha bidratt til oppbygging av CBS kinesiske nyhetstjeneste i Kina og tjenestegjort for det amerikanske tv-nettverket i mer omkring 10 år, viet Lius seg mer og mer til produksjon av filmproduksjoner om natur- og økosystemer, som han gradvis betraktet som sin livsoppgave.

Han har noen av verdens fremste og mest krevende oppdragsgivere på listen, blant annet BBC, Discovery, National Geographic, PBS og flere andre ledende tv-nettverk. Liu står så langt bak mer enn tjue omfattende filmproduksjoner de fleste med fokus på Kinas truede natur og landets omfattende miljøutfordringer.

I 2003 skrev og produserte Liu ”Jane Goodall, China Diary” på oppdrag fra National Geograpich.

Fra 1997 har han vært den ledende kraften bak Environmental Education Media Project (EEMP), som benytter tv-mediet i arbeide for bærekraftig utvikling i Kina og andre land. Gjennom stiftelsen The Television Trust for the Environment har han arbeidet systematisk for å oppdatere kinesiske og utenlandske journalister om Kinas miljøutfordringer, og lagt til rette for utenlandsk fokus på miljøarbeid i hjemlandet.

Liu var også drivkraften bak opprettelsen av The China Environmental and Sustainable Developement Reference and Research Center. Dette er nå landets største største bibliotek og dokumentasjonsenter om miljø- og bærekraftig utvikling.

Hans mest omfattende arbeid har vært knyttet til mangeårig dokumentasjon om et av verdens største rehabiliteringsprosjekt for menneskeskadde økosystemer, ”The Loess Plateu”, det gigantiske sandjordplatået ved den gamle silkeveien. Erfaringene fra prosjektet har vært av grunnleggende betydning for Lius videre arbeid og engasjement. – Det viser at tilsynelatende helt ødelagte økosystemer kan gjenopprettes, prosjektet kan bli en internasjonal modell for storskala rehabilitering av ødelagt natur, mener Liu.

John Lius mål er å bidra til å skape en tidsalder for økologisk gjenopprettelse. Gjennom organisasjonen Earth Hope har han holdt presentasjoner i over 60 land. De siste årene har han filmet og arbeidet i afrikanske land som Rwanda, Tanzania, Kenya og Etiopia.

John Liu er en viktig stemme i den globale miljødebatten. Hans sterke fokus på økologisk gjenopprettelse, viser at det er mulig å bøte på gamle skader og å få nedbrutt natur til å blomstre igjen. Han advarer imidlertid mot å tro at det finnes noen lettvint vei ut av uføret. Det krever systematisk og langsiktig arbeid for å lykkes.

Tildeling av sofie-prisen for 2010 til John D. Liu vil bidra til å øke fokuset og kjennskapen til storskala økosystem-rehabilitering. Det vil gi Earth Hope og John Liu innpass i nye og viktige miljøer og interessegrupper. Det vil bidra til en globalisering av ideene om økologisk gjenopprettelse – og ikke minst være en kraftig oppmuntring for titusentusenvis av miljøaktivister som arbeider under krevende forhold i den voksende, men også sårbare nye kinesiske miljøbevegelsen.

JOHN D. LIU UTENFOR SITT HJEM OG PRIVATE STUDIO I BEIJING APRIL 2008 (FOTO:ARNE STORRØNNINGEN)

De ti store asiatiske moderelvene er truet av global oppvarming og isbresmelting i Himalaya.

Himalaya-massivets femtentusen isbreer utgjør klodens tredje største ismasse. De enorme ismengdene dekker et område på mer en trettitretusen kvadratkilometer og kalles ofte for Asias vanntårn.

De siste årene har isbreforskerne blitt stadig mer bekymret.  For Himalayas isbreer krymper. “Fortsetter smeltingen i samme grad som i dag og fortsetter temperaturen å øke i samme grad som idag, er sannsynligheten meget stor for at de vil forsvinne innen 2035” advarer FNs klimapanel i sin siste store rapport om menneskeskapt global oppvarming.

Elvene, blant dem Gule-elva, Yangtze-elva, Pramaputra og Ganges, utgjør livsgrunnlaget for mer enn 1.3 milliarder mennesker og enda flere dyr.

Nedsmeltingen av breene på verdens tak har potensial til å skape en katastrofe ulikt nesten alt annet vi kjenner i et menneskehistorisk tidsperspektiv. Dersom breenes magasinfunksjon svikter vil det ramme leve- og bosettingsgrunnlaget for en befolkning som utgjør mer enn tjue prosent av innbyggerne på kloden.

Verken politikere eller eksperter har forutsetning og kunnskaper nok til å overskue mulige virkninger. Vi risikerer en helt uhåndterlig strøm av mennesker på flukt fra miljøkollaps, politisk ustabilitet og i ytterste konsekvens sivilisasjonssammenbrudd, frykter ledende klimaeksperter.

Folkevett-journalist Laurie MacGregor som oppholder seg i Nepal som en del av et utvekslingsprogram i regi av det norske fredskorpset har reist langs moderelven av alle moderelver – Ganges. I en omfattende reportasje i Folkevett nr. 5.09 kan du lese hennes beretning om en reise som startet høyt oppe i Himalaya, deretter ned bratte alpedaler, over det nesten endeløse nord-indiske slettelandet og til sist inn i det tett befolkede Bangladesh, der hvor elven møter havet og skaper sammen med Brahmaputra, Irrawaddy og flere andre stor elver – verdens største elvedelta.

Både ekspertene hun har snakket med og hundrevis av lokale øyenvitner synes å samle seg om de samme skremmende observasjonene: Elvekrisen har begynt. Breene krymper, flommene øker i frekvens og varighet, jordtapet skyter fart og nedbørsmønstrene blir mer uforutsigbare. På lengre sikt vil sykdommer som malaria og denguefeber spre seg raskere og dekke større områder enn før. Matvareproduksjon vil rammes og tilgangen til vann skrumpe kraftig inn.

Nødvendigheten av en global og gjennomgripende klimapolitikk er åpenbar.

Det er Maldivene og øyene i den varme delen av Stillehavet nordmenn flest tenker på når de blir bedt om oppgi sitt drømmedestinasjon.

Landskapet om omgivelsene på reisemålene gir nordmenn sterke paradisassosiasjoner, viser reiselivsundersøkelser.

Men paradiset er truet. Maldivene vil enda i noen år være et populært reisemål for turister på jakt etter det perfekte feriemålet. Men gradvis vil det pannekakeflate øysamfunnet blir slukt av av havvannet.

De små øystatene omkring på kloden er sårbare for klimaendringer og det stigende havvannet. Det er her virkningene av den globale oppvarmingen først vil bli synlige. Men hvordan opplever øyboerne selv sin egen situasjon?

Cook-øyene, øygruppe i Stillehavet som strekker seg over et område på størrelse med Europa., er en annen øystat som kjemper for å få oppmerksomhet rundt det faktum at de innen overskuelig framtid risikerer å forsvinne i bølgene.

Øygruppen som ble en selvstendig stat så sent som i 1965 står i første rekke for å bidra i kampen mot global oppvarming..

Befolkningen og politikerne på Cook-øyene og i mange andre små øystater ser ikke med blide øyne på de store landenes treghet med å sette i verk effektive tiltak mot klimakrisen.

Den juridiske rådgiveren til utenriksdepartementet på Cook -øyene, Myra Moeka, utelukker ikke en serie med rettssaker, dersom ikke USA, Kina, India og EU-landene endrer livsstil og/eller holdning. Kravet om erstatninger vil bli drøftet på det neste regionale møte i Pacific Islands Forum opplyser den juridiske rådgiveren og føyer til at mange små øystater vil gå sammen i en felles front for å styrke posisjonene sine i eventuelle framtidige rettssaker. Kravene kan komme opp i milliarder av kroner og vil bli begrunnet i statenes manglende oppfyllelse av Kyoto-protokollen.

Det ikke bare et område med en unik kultur og natur som vil gå til grunne. Når havvannet feier over de lavtliggende øyene og atollene på kloden er det et varsel om en varmekatastrofe som i neste omgang også vil ramme alle andre.

Den danske frilansjournalisten Henrik Byrn har besøkt Cook-øyene du kan se hans reportasje i Folkevett nr. 2, 2009 ved å følge denne linken.

http://www.folkevett.no/tema/klima/Øystater-vil-stille-klimasynderne-for-retten/

Artikkelen ble opprinnelig trykt som lederartikkel i Folkevett nr. 3.2009.

Harmoni i "den ydmyke embetsmannens hage" i vakre Suzhou, en klassisk kinesisk kanalby verdenskjent for sine hager. (foto:Arne Storrønningen)

Kinesiske miljøverne  mener landets klassiske kultur med vekt på balanse og harmoni kan hjelpe landet i utviklingen mot en mer bærekraftig og økologisk samfunnsutvikling.

– Jeg er imot den vestlige forbrukermentaliteten fordi den i praksis avviser ideen om harmoni og balanse mellom mennesker og natur, fortalte Liao Xiaoyi, grunnleggeren av miljøorganisasjonen Beijing Global Village da jeg første gangen møtte henne i Beijing høsten 2001. Også i mange andre sammenhenger senere har hun understreket at kinesisk filosofi rommer viktige verdier og tenkning som kan gi retning i landets samfunnsutvikling. Hun er ikke alene om å hente fram gammel kinesisk tenkning i debatten om gigantnasjonens vei videre.

Pan Yue visedirektør og talsperson for det statlige  kinesiske miljøtilsynet har markert seg som en kraftfull debattant og i mange sammenhenger advart mot  økonomisk vekst som ikke tar hensyn til begrensningene i naturressurser og  sårbarheten i økosystemene.   Ifølge  den kinesiske  miljøp0litikeren hører  harmoni og balanse med blant de viktige  kjerneverdiene i klassisk kinesisk kultur. “Kinesisk filosofi har hjulpet vår kultur til å overleve i flere tusen år. Det kan bli et kraftig våpen for å forebygge en miljøkrise og å bygge et harmonisk samfunn”, hevder han. Yue har blant annet tatt i bruk begrepet “ecological sivilization”, og mener videre sivilisasjonsutvikling må bygge på økologiske verdier.

Se også bloggen til religionsforskerne Mary Evelyn Tucker ved Yale universitetet og James Miller assisterende professor ved Queens-univesitetet, Ontario, Kanada. De to har engasjert seg spesielt i temaet religion og økologi og har blant annet stiftet “Forum on religion an ecology”.

http://www.sustainablechina.info/a-meeting-with-pan-yue

Nestoren innenfor kinesisk miljøpolitikk Qu Geping knytter også miljøargumentene sine til opprinnelige kinesiske verdier.

– I øynene til den kinesiske nasjonens forfedre er «skogene vårt hår, elvene vårt blod, fjellene våre hoder, og jorden vårt hjerte og bryst», fortalte den kinesiske miljøveteranen i et foredrag på en stor internasjonal kongress i juni 2001. Qu Geping, regnes av mange som den kinesiske miljøbevegelsens far og deltok allerede i 1972 på verdens første miljøkonferanse i Stockholm.

– Den industrielle sivilisasjonen har gjort oss fremmede for naturen, for andre mennesker og for oss selv. De gamle kinesiske tenkerne, som Lao Tzu, en klassisk kinesisk filosof med omdømme på linje med Konfutse, foreskrev en enkel resept for en god samfunnsutvikling: La naturen veilede mennesket – Shi Fa Ziran.

Det betyr ikke at vi skal være slaver av naturen som våre forfedre i gammel tid, eller forsøke å være naturens herrer og mestere som grunnleggerne av den moderne industrielle kulturen. Vi skal ha kunnskap om naturen, kjenne dens hemmeligheter, rytme og lover, men vi skal være dens venner og allierte, mente Qu Geping.

– Dersom jordkloden fortsatt skal kunne forsyne dagens fem milliarder mennesker og morgendagens kanskje ni milliarder i det neste århundre, må vi finne et nytt balansepunkt mellom våre krav og jordens egen bærekraf,  hevdet den kinesiske veteranen.

Leif Næss fra det norske morselskapet sammen med den kinesiske direktøren Jiang Qi fastslår at virksomheten ligger godt an i forhold til utslipp i luft. (foto:Arne Storrønningen)

I april 2004 besøkte jeg det norsk-kinesiske stålverket Leshan Machinery Ltd. i Leshan/Sichuan,  Lykkefjell på kinesisk.

Det norske oppkjøpet og historien om Stålverket var full av dramatikk. Jeg lot meg friste til å bruke noen av formidlingsknepene fra såpe-operaen. Ikke alle de involverte likte det. Det bør framheves at Scanas stålverk i Leshan etter den turbulente startfasen på mange måter framsto som en mønstervirksomhet.

Her er teksten slik den ble publisert i tidsskriftet Folkevett i 2006:

Lyst på en kinesisk statsbedrift? Det hadde det norske Scana-konsernet. Økonomiske misligheter, trussel om politianmeldelse, utro ledere, masseoppsigelser, og sparking av gamle direktører er innholdet i fortellingen hva som skjedde da Norge møtte Kina på Lykkefjell.

Jeg har latt meg friste til å benytte med av noen av dokusåpen dramaturgiske virlkemidler, når jeg forteller historien om Scanas forretningseventyr i Kina. La oss zoome inn:

Såpen begyner på et tehus, for eksempel i den kinesiske millionbyen Chengdu: Belysningen er dempet. En ung kvinne med sort skulderlangt hår spiller bambusfløyte. Rundt et lakkert, dypt olivengrønt bord i vakker og stilren Qing-dynanasti- imitasjon sitter en håndfull kinesiske og norske forretningsmenn. De nipper til dampende varm bambusblad-te i små porselenskopper med lokk og dragemønster. Antrekket er avslappet og stemmene vennlige; de snakker spøkefullt – i en uformell tone som kan oppstå etter en lang forhandlingsperiode. De deler en drøm, nei visjon, ikke drøm. En strategisk visjon. Sammen skal de innta sin del av det enorme kinesiske stålmarkedet! De skal etablere en norsk-kinesisk bedrift et sted i det sentrale Kina. Et joint-venture. Mennene reiser seg og går ut i Chengdus støyende og subtropiske sommerkveld. Normennene er beruset av tanken om å få en fot innenfor Kinas mirakeløkonomi. Kineserne lettet fordi en gammelt, slitt offentlig eid stålverk kan gjenoppsto som en moderne bedrift. Med utenlands kapital og teknologisk kompentanse.

Ærverdig, gammel familie
Et annet sted befinner den styrtrike og etter hvert risikovillige rederarvingen Peter T. Smedvig seg. Det er hans som skal spytte mest penger inn i prosjektet. Han skal bli deleier i et norsk-kinesisk eid stålverk. I såpeversjonen befinner han seg på den andre siden av kloden denne kvelden. Han leser papirer bak et ruvende skrivebord. I bakgrunnen henger oljemalerier av mektige menn. Peter T. Tilhører en ærverdig og gammel Stavangerfamilie, med navn som klinger av stolt og tradisjonsrik norsk kapitalisme. Han har allerede klare beregninger som viser framtidige gevinster fra investeringene i Kina.

Bak milliardformuen til Smedvig-familien finnes skip og olje. Nå handler det om Kina. Og om stål! Landet skaper en kriblende fornemmelse hos investorer og grundere verden over. Kina er mulighetenes marked. Kina er farlig. Ukjent. Men også løfterikt. Med mulighet til svimlende fortjeneste- og sviende tap.Derfor er Peter T. villig til å åpne lommeboka og igjen sende pengene sine ut i ukjent farvann.

Shawan er et lite lokalsamfunn i Leshan,. Shawan har omtrent like mange innbyggere som Stavanger. Shawan betyr elvedelta. Det er et vakkert sted hvor noen har funnet på å bygge stygg tungindustri.

Den neste episoden i såpeserien om Scanas Kinaeventyr kunne ha foregått her. I en leilighet i en av gråbeingårdene som eies av det lokale stålverket sitter en arbeiderfamilie og spiser middag. Leiligheten er enkelt innredet og langt på vei nedslitt.
De skravler og ler. Det er fuktig og varm i lufta. Gjennom det åpne vinduet kan de se de ruvende fabrikkpipene. På stålverket noen hundre meter lenger borte i gaten jobber kveldsskiftet i den kvelende varmen. Men fabrikken gir trygghet. Den er den store risbollen av jern. Sikre penger. Medisiner. Pensjon. Billige leilighet. Fabrikken gir tilhørighet. Identitet. Danwei, arbeids-enheten. Hele slekter i Shawan er knyttet til stålverket. Det er grunnstammen i hverdagen. 4500 personer jobber her. Den er en viktig arbeidsplass og en hjørnesteinsbedrift i det lille lokalsamfunnet.

Kommunistene privatiserer
Men risbollen av jern har sine svake sider. Den passer ikke inn i den internasjonale konkurranseøkonomien.

I fortellingen om Scana i Kina bør vi ha med en liten, men viktig sideberetning .Vi kjører film: Beijing 1997. Høst. Det er den gylne årstiden i Kinas hovedstad. Ikke for varm, ikke for kald. De store poppeltrærne har enda ikke sluppet bladene. Ettermiddagsolen gir varme til de gamle murene rundt det gamle palassområdet og i de smale sidegatene sitter gamle menn og drikker te og spiller majong.

I en stor lukket bygning på vestsiden av den himmelske freds plass er toppene i det kinesiske kommunistpartiet i ferd med å legge sist hånd på en storstilt plan. Risbollen av jern skal knuses! Kinas enorme statsindustri skal effektiviseres, privatiseres, konkurranseutsettes. Gamle privilegier skal vekk. Noen bedrifter skal selges eller avvikles. Vedtaket på den 15. partikongressen skal for alvor sette fart i omstillingene i den gigantiske statlige sektoren.

- Kast statsbedriftene ut i den markedsøkonomiske sjøen, oppfordret Gao Shangquan, viseminister i rådet for omlegging av statsindustrien. Han snakket om over trehundretusen bedrifter og de store statlige monopolene for blant annet telekommunikasjon, post og jernbane.

Det er høst og høysesong for turister i den kinesiske hovedstaden. I Folkets store sal på vestsiden av den himmelsk freds plass meisler partipampene ut planer som vil berøre hverdagen til millioner av kinesere. Og gjøre det mulig for Peter T. og bli majoritetseier i et stålverk i hjertet av sentral-Kina..

Råkjøring i Sichuan
Jeg er på vei til Shawan. Gjennom Sichuans vidstrakte bondelandskap. Mitt reisefølge i bussen er førsteamanuensis Jan Johnsen fra høyskolen i Oslo. Han skal gjøre forarbeid til en miljøreise og vil gjerne se det norsk-kinesiske stålverket.

Vi har latt oss friste av muligheten til å reise lokalt. Jeg blar i gamle notater om Scanas Kinasatsing. Stålverket er et joint venture selskap hvor norske Scana har 60 prosent av eierandelene, lokalmyndighetene i Leshan 40 prosent og et investeringsselskap tilknyttet Verdensbanken 10 prosen.

Jeg gir opp å lese. Vi har for lengst lagt motorveiene bak oss. Veien er tettpakket med kraterlignende hull og buss-sjåføren kjører som en villmann. Han har rambo-solbriller,oppbrettede buksebein og et djevelsk flir om kjeften. Kona eller er det kjæresten, sitter i setet foran. En smellvakker bondetuppe som sender treffsikre spyttklyser ned i bussdørken og oppmuntrende glis til sjåfør-ramboen hver gang han legger bussvraket over i venstre kjørefelt og passerer et annet kjøretøy. Det går litt tid før jeg oppdager mønsteret. Rambo kappkjører med andre buss-kolleger! En slags avansert form for landveiskappløp. Hei som det går. Med livet som innsats. Rambo er best! Han tar alle sjanser. Vi vinner! Vår buss kommer først fram til buss-stasjonen i Leshan. Hehehe.

Scana har også kjørt fort. Med høy risiko og uten setebelter.
Historien om Scana Lesha handler bl.a. om sviende tap, økonomiske misligheter,ukultur, sparking av udugelig toppledelse, trusler om politianmeldelse, rasjonaliseringer og masseoppsigelser og 3500 familier som mistet inntektsgrunnlaget nærmest over natta,

Til sammen sure 110 millioner kroner har eierne svidd av i forsøkene på å gjøre smelteverket i Leshan lønnsomt.

I fjor snudde trenden og selskapet tjente penger for første gang. Fra å tape over 10 millioner kroner i 2002 tjente selskapet 4 millioner i 2003.

Det handler om et høyt, og dristig spill om penger, om eventyrlige markedsmuligheter, en ny ledelse som har gjort driften økonomisk lønnsom og som har ambisjoner om å skape et grønt og miljøvennlig stålverk midt i et av Kinas mest forurensede industriområder.

150 overflødige arbeidere
Neste morgen kjører vi lokalveien til Leshan Machinery Ltd.

Shawan ligner på mange måter Sauda eller Odda for 40 år siden, forteller Leif Næss, en av Scanas ryddegutter og selskapes representant ved bedriften. Det er vanlig med hele familiestrukturer i arbeidsstokken. De brutale masseoppsigelsene av flere tusen ansatte kom som et jordskjelv i lokalsamfunnet.

I dag har Scana Leshan rundt 900 ansatte. 758 er fast ansatte og 150 er midlertidig knyttet til virksomheten..

– Vi kunne gjort den samme jobben med kanskje 600 ansatte, sier Leif Næss.

– I et land som Kina, hvor det er stort overskudd på billig arbeidskraft er det også et mål å holde folk i arbeid, sier nordmannen. I Norge ville et smelteverk som dette neppe hatt mer enn 150 ansatte, mener han.

Lønn for strevet?
Et årsverk i Norge koster i gjennomsnitt rundt 20 ganger mer enn et årsverk i Kina.

En ufaglært arbeider ved Scana i Leshan tjener 1000-1200 kroner i måneden. En erfaren arbeider fra 1500 til 1800 kroner og en faglært computeroperatør 2200 kroner og en ingeniør fra 2000-3000 kroner i måneden. Tallene er oppgitt av Scana

Sammenlignet med lønnsnivået i området kommer Scana bra ut. Jeg kjenner til norske virksomheter i Shanghaiområdet som betaler sine ufaglærte ansatte halvparten av det stålverksarbeiderne i Shawan oppnår.

Vinnere og tapere
Scana har klort seg fast i Leshan. Kina vil trenger stål. Driften ved Scana Leshan Steel Machinery har effektiv tilpasset seg konkurranseforholdene i et globalt metallmarked, og
snart kan aksjonærene høre den liflige lyden av overskudd som langsomt risler inn på kontoene.

Men 3500 familier i lutfattige Shawan er uten inntekt, uten sosial sikkerheter.

I et landskap av smog, skitne elver, støvete fabrikkhaller, men også frodige og grønne åkerlapper med soya og ris, går bøndene langsomt bak sine vannbøfler slik de har gjort i tusenvis av år. Nei ikke helt, på baklomma ligger en mobiltelefon ladet med kvikke plystrende polyfoniske ringetoner.

I sin representasjonsleilighet på Scana Peak spiser norske Leif Næss brunost og drømmer om nye kontrakter og en hvit jul med familie og venner hjemme i Norge.

Høvding Jim Bouchier fra lokalsamfunnet Fort McKay nord for oljeboombyen Fort McMurray i det nordlige Alberta i Kanada har valgt å samarbeide med oljeindustrien- og samtidig være en aktiv vakthund i området. (foto:Arne Storrønningen)

Årets første myke snøfall har lagt en forsonende dekke over det golde månelandskapet nord i Albertas store skoger.

Ingen – selv ikke de mest ivrige tungolje-entusiastene i den canadiske oljehovedstaden Calgary – benekter at oljeproduksjonen setter groteske spor i skoglandskapet.

Jeg er på reise i Canada for å undersøke forholdene rundt den voksende tungoljeindusrien hvor StatoilHydro har gått tungt inn.

Skogen må strippes for trær og vegetasjon, våtmark dreneres og elver kanskje
deles. Så henter gigantiske gravemaskiner ut jord- og sandmasse. En blanding av vann og kjemikalier brukes for å skille sandoljen fra sanden. Industrien forsyner seg grovt av vannet i elva. For hvert fat olje som utvinnes går det med 3 fat vann. Det giftige spillvannet lagres i store dammer, noen på størrelse med naturlige innsjøer.

Jim Byrne, en vann-ekspert fra Lethbrigde universitetet regnet nylig ut at dersom Alberta tømte avfallet etter oljeproduksjonen ut i Lake Erie så ville det dekke hele sjøen med en dybde på 20 centimeter. Innen 2030 ville den giftige avfalls-suppen være 2 meter dyp.

– Ikke mange andre nasjoner enn Kina kan gjøre krav på en slik rekord i avfallsproduksjon, hevdet den prisbelønte canadiske miljøjournalisten og forfatteren Andrew Nikiforuk i en artikkel i det uavhengige magasinet AlbertaViews nylig.

”An environmental freakshow” – et miljøødeleggelsens galehus, hevdet en anonym oljedirektør i bladet Petroleum Economist.

Stephen Borsy en oljearbeider fra Calgary hevdet på et internett-forum om de store dammene med giftholdig spillvann at ”selv i tretti graders kulde så fryser det ikke…Stanken fra dammene er ubeskrivelig. Jeg har vært der. Jeg har sett det. Jeg har luktet det”, hevdet han.

Oljeland
Highway 63 strekker seg nesten snor-rett gjennom skoglandskapet. Den smale tofelts- veien er den eneste forbindelsen fra Edmonton og til den nye oljeboombyen Fort Mc Murray nesten 500 kilometer lenger nord.

I flere timer har vi kjørt gjennom tett barskog.
Canadas boreale skoger dekker et enormt areale og hører med blant klodens siste store, nesten uberørte villmarksområder.

Men deler av de boreale skogene skjuler også tungolje i enorme mengder. Indianerne kjente godt til den tjæreaktige sanden og impregnerte kanoene sine med den. I 1964 startet den aller første kommersielle utvinningen av sandolje . De siste årene har en rekke av de store internasjonale oljeselskapene sikret seg konsesjoner i Albertas oljeskoger. Høye oljepriser og avtagende og mer krevende tilgang til konvensjonell olje har skapt et nytt marked for tungoljen. – Oljefeber, sier Dan Woynillowicz, politisk seniorrådgiver ved det anerkjente canadiske forskningingsinstituttet, Pembina Institute i Calgary. Flere og flere mener at vi står overfor et sykdomsfenomen, hevder den canadiske eksperten i samtale med Folkevett. Den canadiske regjeringen har gitt opp sine Kyoto-forpliktelser. De satser på hurtig ekspansjon i tungolje i stedet for,hevder han i et intervju med Folkevett.

Et annet trekk ved tungoljeproduksjonen som bekymrer eksperten fra Pembina instituttet er industriens økende forbruket av naturgass. – Dette er Canadas reneste form for energi. For tiden legger tungoljeindustriens beslag på naturgass tilsvarende det som går med til å varme opp 2 millioner canadiske hjem, sier Woynillowicz. I en rapport hevder instituttet hans at innen 2015 vil produksjonen av sandolje kreve naturgass tilsvarende forbruket til samtlige canadiske husholdninger. Det er sterkt urovekkende, det er langt fra samfunnsøkonomisk,det er å forvandle gull til bly, sier den canadiske eksperten til Folkevett.

En gigantisk rørledning er planlagt fra gassfeltene i nord og gjennom det mektige McKenzie-deltaet. Mange frykter at mye av naturgassen vil ende opp i sandoljeproduksjonen i Alberta.

Oljefeber
-Uheldigvis er et skifte mot ukonvensjonell olje allerede underveis, påsto tre store nordamerikanske miljøorganisasjoner i en felles rapport nylig. En rapport fra Wood Mackenzie, et konsulentselskap i Edinburgh, konkluderer med at et skifte i retning av ukonvensjonell olje kan komme raskere enn det mange folk i oljeindustrien har forventet.

I Alberta er oljefeberen til å ta og føle på. De store internasjonale gigantene som Shell, Total, ExxonMobil og Chevron er på plass. Canadas konservative statsminister Stephen Harper og sentrale politikere snakker om landet som en ny energi-supermakt. De snakker ikke lenger om Kyoto.

Et område på størrelse med den amerikanske delstaten Florida er klar for utvinning og industriell berserkegang. Lengst nord hentes det sandholdige jordsmonnet ut i store åpne dagbrudd. Det betyr total stripping av skog og landskap. I størstedelen av området ligger imidlertid oljen så dypt at det må bores og damp sprøytes ned i borehullet for å frigjøre oljen fra sandmassene. Mer av skogen kan skånes, men borebrønnnene og rørgatene til transport av oljen kutter landskapet opp i biter og gjør de uegnet som leveområde for mange dyrearter. StatoilHydros konsesjon ligger i et område hvor det er nødvendig å bore.

De unges by
Fort Mc Murray er oljeboombyen framfor noen andre i Canada. Etter mer enn fire timers kjøring gjennom skog og ødemark dukker byen opp i snødrevet.

Nede i dalbunnen lyser velkjente reklameskilt i novemberskumringen: Spekteret av nord-amerikanske hurtigmatkjeder og restauranter er for lengst på plass. Lønnsnivået i McMurray ligger skyhøyt over det canadiske gjennomsnittet. I 2001 var den gjennomsnittelige husholdningsinntekten i byen på 92.000 canadiske dollar eller 518.000 kroner. Lønningene har fortsatt å stige siden den gangen. – Det er ikke lett å motivere unge til å studere og gjøre leksene sine når lokalsamfunnet florerer av godt betalte jobbmuligheter, sier assisterende rektor George Decker ved en av stedets tre ungdomsskoler. Han har bodd i området siden 1981 og har sett en hel generasjon av oljeungdom vokse opp. Ifølge Decker har mer enn 60 prosent av elevene jobb etter skoletid.

Fort Mac Murray er de unges by.For øyeblikket er det færre enn 500 innbyggere over 67 år i lokalsamfunnet i det nordlige Alberta. Gjennomsnittsalderen er 31 år.

-En barndom i Fort Mc Murray er en barndom nesten uten kontakt med eldre. Det er som om en motsatt variant av rottefangeren av Hamelen har funnet sted. Lokalsamfunnet virker blåst for gamle, mener Jennifer Quist, frilansskribent og researcher bosatt i Fort Mc Murray i mange år.

Klodyke
En sakte strøm av suv-lignende kjøretøy og terrengtilpassede pick up`er flyter langs den flere kilometer lange stripa i det gamle bysenteret. Det er en vanlig torsdag kveld og det er tilløp til rushtrafikk. En ung mann i et kitchdekorert kjøretøy tuter utålmodig. Det er lett å å glemme at vi befinner oss midt i et av verdens største sammenhengende skogområder. Dette er blant de siste store friområdene til svartbjørn, amerikansk bison, kanadagaupe, mårdyr, mulhjort, virginiahjort, elg, ulv, kyote, storfugl, bekkasin, snøugle – en gigantisk villmark med tusenvis av små og store innsjøer. Her ligger noen av kontinentets største ferskvannskilder, Atabacsha-sjøen, Store slavesjø og Store Bjørnesjø Dette er urfolkets traktat 8-område – et areal større en Storbritannia i utstrekning ”gitt” til indianerne av britene og dronning Victoria for litt år hundre år siden.

Nå råder en atmosfære av Klondyke. Oljeindustrien er her, gravemaskinene og verdens største anleggsmaskiner. Det lukter penger. Det lukter olje. På åsene vest for det gamle bysenteret ligger en flunkende ny bydel, tusenvis av nye eneboliger har dukket opp nesten over natta. På midten av 80-tallet hadde byen omkring 30.000 innbyggere. I dag er innbyggerantallet mer enn doblet og framskrivninger fra de lokale myndighetene peker mot et befolkningsantall på over 100.000 i løpet av de neste fem årene.

Prostitusjonsbølge
Prisen for å være midtpunktet i Canadas nye feberlignende tungoljeutvinning er høy.
Med en veksttakt fem ganger høyere enn gjennomsnittet for Canadisk byutvikling sliter lokalsamfunnene i nord-Alberta med å få på plass velferdsordninger og skoletilbud. Prostitusjon er en annen av skyggesidene i Canadas oljeland. – Vi opplever nå en prostitusjonsepedemi i provinsen, fastslår Derek Chewka, styreleder i urfolksorganisasjonen Edmonton Aboriginal Urban Affairs Committee. Annonser i avisene for seksuelle tjenester i noen av landets mest avsidesliggende områder er nå vanlig. – Jeg kunne knapt nok gå inn i en heis i Fort McMurray uten å få kastet tilbud om kjøp av sex i ansiktet, hevdet politi-etterforsker Jim Morresay. Ordføreren i byen vil skyte meg for å si det, men det er sannheten, påsto den erfarne polititjenestemannen i samtale med et Canadisk reportasjemagasin nylig.
En av bekymringene til urfolkleder Chewka er at halvparten av Albertas prostituerte er urfolkskvinner. Forekomst av gonore i provinsen er doblet fra 2000 til 2005, og sytti prosent av de som er smittet er kvinner, en unormal høy andel i forhold til befolkningsgjennomsnitt.

Canadas ”dr. Stockmann”
På sykehuset i Fort Mc Murray jobber John O Connor. Den erfarne familielegen har blitt kjent over store deler av Canada etter at han varslet om mistenkelige mange tilfeller av kreft i Fort Chipewyan ved bredden av Atabasca-sjøen ,nedstrøms for de store oljeanleggene. Fort Chip blant lokale, er en veiløs bosetting med rundt 800 mennesker ved munningen av Atabasca-elven. ”Vi får all møkka fra oljeindustrien og celluloseproduksjonen”,hevdet en representant for befolkning, nylig.

Nå rystes de av en kreft-opphopning som gjør at mange av familiene som er rammet ikke lenger tør å drikke kranvann fra innsjøen. De får flaskevann fløyet inn og frykter at oljeindustrien har forpestet vannet deres. For en generasjon siden hentet jegere vann i koppen rett fra innsjøen og elva. I følge mange canadiske miljøaktivister er de flaskevanndrikkende urfolkene midt inne i Canadas villmark, et bevis på tungoljeproduksjonenss påvirkning på miljøet i området.

John O Connor har i flere år vært stedets flybårne familielege. For noen år tilbake gjorde han en oppdagelse som skaket den sindige irskfødte legen. Han oppdaget forekomster av en sjelden form for kreft – gallegangskreft eller cholangiocarcinoma. Det var den samme sykdommen som hadde tatt livet av faren hans hjemme i Irland mange år tidligere. ” Jeg hadde ikke ventet å møte den igjen”, sier O Connor. – Uten behandling dør du i løpet av en måneds tid, min far døde etter 6 uker, sier han. I følge den canadiske legen er minst 3 av innbyggerne i Fort Chip døde som følge av sykdommen, og trolig to andre i tillegg, alle i løpet av de siste fem årene. – Statistisk sett skal det bare forekomme ett tilfelle årlig ut av en befolkning på etthundretusen. Fem tilfeller i et lokalsamfunn med rundt 800 innbyggere er ekstremt, fastslår han. Det samme mønsteret ser han i forbindelse med andre kreftformer.

Ingen i det lille lokalsamfunnet ved den store innsjøen tror på myndighetene i provinsen som har forsøkt å tone ned situasjonen. De er overbevist om at det er noe grunnleggende galt med vannet.

I følge Ed Stelmach, leder av Albertas provinsregjering, er bevisene i Fort Chipewyan ”ikke klare nok” til at tempoet i oljeproduksjonen skal reduseres.

For O Connor har rollen som whistelblower og Canadas dr.Stockman hatt sin pris.
Som sin kollega i Ibsendramaet ”En Folkefiende” har han blitt forsøkt hysjet ned. Det skal sterk motivasjon til for å tråkke rett inn i et minefelt av nasjonalt bærende økonomiske interesser og milliardindustri.

Det falt helsemyndighetene tungt for brystet at den modige familiedoktoren i Alblerta opptrådte så fritt-talende i mediene. Health Canada har tatt ut formell klage på Connor og mener han har varslet på et for tynt grunnlag og bidratt til å skape unødvendig uro i befolkningen. Til tross for at den canadiske legen føler seg under et enormt press er han allikevel optimist. ”Saken har fått så mye medieoppmerksomhet nå at jeg ikke tror det blir lett å overse den”, mener han. – Han tror regjeringen kan bli tvunget til å sette i gang med relevante undersøkelser om de alarmende funnene i Fort Chipewyan.

Oljehøvdingen
Også høvding Jim Boucher i et annet urfolks-samfunn -Fort McKay, ønsker større sikkerhet om helsetilstanden til folkene sine. Lokalsamfunnet ligger ved det nordlige endepunktet av motorvei 63,en times kjøretur fra Fort Mc Murray og befolkningen har blitt kjent som de mest oljevennlige av urfolkene i området. – Vi ønsker en stor omfattende undersøkelse av helsen til alle i landsbyen, forteller Boucher i samtale med Folkevett. Han bekrefter at fisken som befolkningen i tusenvis av år har hentet opp fra Atabasca-elva ikke er spiselig. Men han tror det skyldes en miks av årsaker, hvor oljeindustrien må ta skylda sammen med annen menneskelig aktivitet i området, jordbruket inkludert. De henter drikkevann fra elva, men den har gjennomgått en omfattende rensing før den ledes ut til husholdningene.

Jim Boucher regnes som en av Canadas mest profilerte indianske ledere. I tjue år han han vært høvding for befolkningen på litt over 600 individer i lille Fort McKay. Bouchers strategi har vært klar: Han har ønsket å utnytte de mulighetene som det tunge nærværet av oljeindustri skaper –til å reise landsbyen fra fattigdom og underutvikling til et moderne,høyteknologisk samfunn med økonomisk trygghet og mange næringsmuligheter for befolkningen.

Høvding Boucher forteller: Inntil for noen tiår siden kunne folkene her leve godt som jegere og fangsfolk. Det var en langsom og god måte å leve på og folk var tilfredse og lykkelige. Så kom tilbakeslaget. En vellykket global kampanje mot pelsjakt og snarefangst rev beina helt under levegrunnlaget til befolkningen. Vi ble prisgitt sosial stønad og hjelp fra andre. Oljeindustrien har gitt oss nye muligheter. Vi etablerte gradvis sju heleide selskaper og flere joint venture selskaper med de store tungoljeaktørene,forteller høvdingen. Selskapene er organisert i Fort McKay Group of Companies og omsetter samlet for mer enn 300 millioner norske kroner.

Boucher tar oss med på kjøretur rundt i reservatområdet og viser oss noen av de viktigste næringsvirksomhetene til landsbyen. – Her var det bare skog for kort tid tilbake, forteller han og peker mot en stor industripark. Her kan små og mellomstore underleverandører leie lokaler og fasiliteter. Lenger ned mot elva er det også full byggeaktivitet. – Dette skal bli et fullservice bo- og overnattingsanlegg for byggearbeidere med spisesal,kjøkken og treningsal og andre fritidsmuligheter, forteller Boucher.

-Før hadde vi verken elektrisitet eller telefonforbindelse, nå er Fort McKay et topp moderne lokalsamfunn og mange av de unge med forbindelse til fellesskapet velger å flytte tilbake eller bli boende, forteller høvdingen mens han kjører oss tilbake til landsbyen. Langs improviserte anleggsveier og nyryddet skog ligger store eneboliger av høy canadisk standard. De eldre får bo gratis, resten av befolkningen kan leie bolig til sterk subsidiert pris. Alle lokale tjenester som elektrisitet, vann, naturgass til husholdningsbruk samt helse- og velferdstjenester er gratis. Fellesskapet har videre investert i et leilighetskompleks hvor unge med behov kan få botrening. Årlig deler høvdingen og medhjelperne hans ut solide bonuser til hver enkelt innbygger uavhengig av alder.

-Men er han ikke redd for at den økologiske prisen skal bli for høy? Er det ikke bedre å reise motstandsflagget?

Høvding Boucher ser mer pragmatisk på det. Bedre å leve velstående i skyggen av verdens største tungoljeutvinning, enn fattig. Vi har bodd her i mer enn titusen år, vi er en viktig pådriver for at oljeutvinningen skal skape så små miljøskader som mulig. Vi har påvirket de to største canadiske aktørene her opp til å redusere utslipp enkelte kjemikalier med henholdsvis 70 og 80 prosent. Det er en stor suksess,mener indianerhøvdingen. –Vi overvåker at selskapene rydder opp etter seg, vi krever treplanting og tiltak for å gjenopprette rasert urskog. Ved å igangsette effektive plantetiltak kan sårene i landskapet være legt etter noen tiår,sier Boucher. Slett ikke alle er enig i at det finvevde økologiske systemet som urskogen utgjør kan enkelt gjenopprettes ved hjelp av treplanting. Det er kanskje ikke det Boucher mener heller.

Den store katastrofen
Bekymringen for mange miljøengasjerte i Canada er de store giftdammene og det dramatiske forbruket av ferskvann som tungoljeproduksjonen fører med seg. Oljeindustrien i området bruker vann tilsvarende forbruket til en by med 2 millioner innbyggere.”Hvis en av de store dammene noensinne bryter sammen og innholdet flyter ut i elva, så vil verden stå overfor en katastrofe av dimensjoner som vil gjøre Exxon-Valdez-ulykken liten i sammenligning”, hevder en av verdens mest respekterte vann-økologer, David Schindler. (Exxon Valdez var navnet på oljetankeren som kjørte på et rev i 1989 og slapp ut over 45 millioner liter råolje i sjøen ved Prince William-sundet i Alaska.)

Schindler vet hva han snakker om. Peace-river/ Atabasca-deltaet er et mer enn 6000 kvadratkilometer kompleks av innsjøer, vannveier og våtland. Området som rommer mer enn tusen sjøer og nesten hundre elver og elveforgreininger regnes som en av verdens aller største ferskvannskilder. Området er tilholdsted for en rekke truede dyrearter og mer enn 1 million fugler trekker hit om høsten.
.
Jeg sitter med en underlig fornemmelse av å reise gjennom et område herjet av krig og katastrofe. Kveldslandskapet vi kjører gjennom har sitt egen dante-lignende uvirkelige preg.Underlig å tenke på at jeg befinner meg i mine guttedagers drømmeland, Canadas uendelige store skoger med stedsnavn som klinger av eventyr og oppdagertrang.

Hva slags framtid venter Canadas vidstrakte nordlige skogvidder? På det indianske Cree-språket betyr Atabasca ”stedet hvor gress gror overalt”. Det passer ikke lenger.

På veien tilbake fra besøket i Fort McKay passerer vi et stort monument av bison. Lenger nord i den boerale skogen ligger Canadas største nasjonalpark. Den ble opprettet i 1922 for å verne den siste store stammen av bison som hadde overlevd det nittende århundres nedslakting.

En gang – og for ikke lenge siden, regjerte millioner av bison på den store nordamerikanske prærien. Den europeiske industrielle logikken og tenkningen som erobrerene bragte med seg førte til massenedslakting og masseutryddelse.

Vil vi se den samme form for destruksjon av de tilsynelatende uendelige boreale skogene? -Vi legger bare beslag på en begrenset område. Skogene er for store til å kunne ødelegges av tungoljeindustrien, fortalte industrifolk i Calgary meg. Jeg føler meg allikevel ikke trygg.
Gravemaskinene er her. Gravemaskinene i lyrikeren Rolf Jacobsens mareritt.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

(publisert som hovedreportasje i Folkevett nr. 6/2007. Reportasjereisen som danner grunnlaget for artiklen foregikk i siste del av november samme år)

Sommerfuglene går tilbake over hele verden. Bekymrer det oss? Mer enn tusen arter trues av mangel på barskogvern i vårt eget land.

Etter 1960 har det gått nedover med artsmangfoldet i Norge, skriver Framtiden i våre henders talsmann Steinar Lem i sin bok ”Det lille livet” (2007), om artsmangfold og kampen mot utryddelse av små og store arter.

Mange av de store pattedyrene som er truet kjenner vi kanskje. Men hva med alle de ukjente, små og unnselige delene av den biologiske veven.

Det lille livet på kloden er truet. Bergfingersopp. Duftskinn. Granrustkjuke. Praktbarksopp. Svartsonekjuke. Dverggullav. Grynvrenge. Gubbeskjegg. Grønnsko. Kattefotlav og Kystkransmose. Ukjente og eksotiske navn på frender og individer som til sammen med oss utgjør den viktige livsveven som alt liv til sjuende og siste er avhengige av. Bryr vi oss?

Når var sommerfuglenes posisjon og det biologiske livet i skogbunnen tema på et styremøte i Norsk Hydro eller i Norske Skog? Spørsmålet er kanskje like interessant som svaret. For
hvordan vil det gå med en sivilisasjon og kulturkrets som har glemt de usynlige forbindelse mellom artene og livsmangfoldet? Som tror at vekst og framskritt bare kan måles i størrelser som brutto nasjonal produkt og utvikling av ny infrastruktur og nye motorveier eller et økonomisk overskudd på bunnlinjen i et konsernregnskap.

Trenger vi skjønnhet? Spør Steinar Lem i boka om de truede artene.

Her tar han leserne med på en reise inn i den den skjulte verdenen i sin egen nærskog og i sin egen hage.

– Å drepe en sommerfugl. Den synd gyser min sjel for i sitt innerste, skrev Henrik Wergeland.

Tid for å gjenoppdage livet og den skjulte verdenen på bakken under oss og i myriader av mikrosamfunn rundt oss? Eller hva med de nordiske sommernattene, lydene, luktene, fornemmelsene, lyset og drømmene. Hva med en tur ut i juninattas tussmørke med løvtunge trær og mild krydderluft drivende over fuktige marker.

Mangfoldet er truet. Men langt fra borte. De fleste sommerfuglene er her ennå. Skrukketrollet, skolopendere og collemboler også.

Tid for å se det lille livet rundt deg igjen. Og under deg.

(opprinnelig trykt som leder i Folkevett nr 3-2004)

Tenkt deg at anleggsmaskiner og gruvedrift raserer det aller helligste stedet i kristen tradisjon – Golgata.

Tenkt deg at bakken skjuler viktige og kostbare mineraler og at et stort internasjonalt selskap får konsesjon til å grave og utvinne disse.

Tanken er nærmest absurd, men kan hjelpe oss til å forstå hvordan urfolk med et animistisk verdensbilde opplever det når moderne bedrifter ruller inn i deres hellige skoger og fjell for å hente ut natur-ressursene som området rommer.

På den filippinske øya Mindoro frykter skogurfolket Alanganerne at utvinning av Nikkel på deres enemerker vil ødelegge skogen og frata dem muligheten til å opprettholde en tradisjonell livsform. For dem er naturen besjelet av ånder og må behandles med hellig respekt. Elven er det guden Alulaba som beskytter. Skogen og mangfoldet av vekster og dyr voktes av Kapwambulod. Vanskjøtsel og ødeleggelse av naturen får en dobbelt virkning. Rent fysisk mister de livsgrunnlaget som skogen representerer, samtidig blir den religiøse troen og det hellige stedet krenket på det aller groveste.

Høsten 2007 besøkte Folkevetts journalist Knut Erik Helle Mindoro og det gamle skogurfolket. Representanter for Alanganerne følte seg kraftig overkjørt av det dels norskeide selskapet, Crew Minerals ASA, som har startet prøveboring i skogene på øya. De hører lyden av prøveboringer og frykter det verste. Normennene planlegger prøveboring i 2011.

Mer optimistiske blir ikke Alanganerne om de ser over på nabo-øya Marinduque. Der har det kanadisk-eide selskapet Placer Dome tjent milliard-beløp på gruvevirksomhet og etterlatt seg en omfattende miljø og helsekatastrofe.

Nå står altså Mindoro for tur og befolkningen frykter det verste. Fra før har skogen på øya blitt utsatt for hardhendt avskoging. På femtitallet dekket skogen en million hektar på Mindoro. I dag er det bare 50.000 hektar igjen. Gruvedriften i regi av norsk-eide Crew vil prege en femtedel av den gjenværende skogen. Det er kritisk for det unike mangfoldet av arter i Mindoros skoger. 79 unike dyrearter og 74 plante-arter er avhengig av skogen – mange av dem finnes på den internasjonale rødlisten over truede arter. Til overmål befinner gruveområdet seg i hjertet av et viktig natur-reservar som er under planlegging. Området er utpekt av myndighetene som et ekstremt høyt prioritert område for planter, dyr og fugleliv.

Kanskje ikke så rart at skogguden Kapwambulod og folket hans føler seg truet.

Artikkelen er opprinnelig publisert som leder i Folkevett nr. 4, 2007.

For Knut Erik Helles reportasje i Folkevett se:

http://www.folkevett.no/tema/bedrifters-samfunnsansvar/den-norske-fare/

For videodokumentar om Alanganerne se:

http://www.folkevett.no/multimedia/video/den-norske-fare/

Mangeårig miljøaktivist og EU-parlamentariker Claude Turmes fra det grønne partiet i Luxenburg har fått en samlet europeisk biodiesel-industri på nakken.

”Det er fint at de kaller meg Ayatollah Turmes, det viser at vi kanskje har lykkes i å stoppe nye investeringer i første generasjons biodrivstoff”, uttalte den tidligere lederen for Friends of the Earth, Europe i et tilsvar.

EUs mektige industrikomite vedtok i september 2008 å sette et tak for videre vekst i bruk av førstegenerasjon biodrivstoff i medlemslandene. Claude Turmes som er fast medlem i EUs industrkomite og saksordfører for forslaget som skal begrense førstegenerasjons biodrivstoff i EU har markert seg som en kompromissløs motstander av bruk av matplanter og matjord til produksjon av drivstoff.

Industrikomiteens anbefaling må vedtas av EU-parlamentet før det er bindene.

Tidligere har EU vedtatt at innen 2020 skal tjue prosent av medlemslandenes energibruk komme fra fornybare kilder. Ti prosent av alt drivstoff til transportsektoren skal være biodrivstoff eller annen fornybar energi.

EUs industrikomite anbefaler at hovedmålet om tjue prosent fornybar energi opprettholdes sammen med målet om ti prosent biodrivstoff til transport. Men de ønsker at 40 prosent av biodrivstoffet i transportsektoren skal være annen generasjons biodrivstoff. Det vi si drivstoff som ikke krever matplanter eller legger beslag på matjord.

Byste av Rachel Carson, fotografert på Rachel Carson-senteret i Springdale, PA, USA.

De fleste kjenner Rachel Carson og boka, ”Den tause våren”, men da hun publiserte kampskriftet som rystet 60-tallets USA, var hun allerede en prisbelønnet og landskjent forfatter og naturskribent. Carsons øvrige, og i dag nesten ukjente skrivekunst, er vel verdt et bekjentskap, for ikke å si vennskap.

Tatt i betraktning den enorme betydningen Rachel Carson har hatt for den moderne miljøbevegelsen er hun lite kjent, tror Fiona Fisher ved Carson-senteret i Springdale utenfor Pittsburgh. Den britiske Carson-eksperten flyttet til USA for mer enn tjue år siden, og har jobbet med Carson-inspirert miljøarbeid mesteparten av sitt yrkesaktive liv. Jeg møtte Fisher under researchbesøk ved Carson-senteret i Springdale i mai 2007, rett før hundreårsmarkeringen for den amerikanske miljøpionerens fødsel.

-De fleste har hørt om boka hennes ”Den tause våren” og vet at den har spilt en sentral rolle i utviklingen av moderne miljøkamp og miljøtenkning. Men de færreste kjenner den spennende livshistorien hennes – og få unge i miljøbevegelsen har lest de andre bøkene hennes. – Det er synd mener Fiona Fisher: Rachel Carson er en fremragende naturskribent og blant de mest leseverdige engelskspråklige naturforfatterne i det tjuende århundre, tror hun.

Carsons store lidenskap var de store havdypene og livet i og omkring havet.Hun var utdannet marinebiolog og arbeidet i mange år i det amerikanske fisk- og vilttilsynet før hun fikk råd til å bli forfatter på heltid. De tre bøkene hun skrev før hun ga seg i kast med kampboken ”Den tause våren” handler alle om verdenen under havets overflate. Hun maktet på en sjelden måte å kombinere faglig presisjon og eksakt naturvitenskapelig kunnskap med en lekende og artistisk formidlingsevne. Mange av samtidens litteraturanmeldere plasserte henne som en av de ypperste naturpoetene i nyere engelskspråklig litteratur.

- Når alt kommer til alt er det kanskje hennes bøker om havet som kommer til å bli husket lengst, hevdet Time Magazine. – Selv om hun ikke hadde inspirert en hel generasjon av aktivister, ville Carson allikevel blitt stående som en av største amerikanske naturskribentene noensinne, hevdet det internasjonale ukemagasinet.

-Hun var en stor litterær begavelse, kanskje genial på sitt felt, tror Linda Lear, amerikansk miljøhistoriker og forfatter av den mursteinstykke Carsonbiografien fra 1997 ”Rachel Carson – Witness for Nature”.

Paul Brook, sjefredaktør i forlaget Huoghton Mifflin som utga Carsons bøker ga henne i sin tid denne attesten:
”I sitt eget forfatterskap var Carson på samme tid både en dristig oppdagelsesreisende og en omhyggelig håndtverker. Hun var gråsteinsmureren som aldri mistet katedralen av syne”, skriver Brooks i boka ”Rachel Carson, The Writer at Work(1972).

Som forfatter og fagperson var hun en perfeksjonist og hun karakteriserte seg selv som en langsom skribent, som gledet seg mer over research enn selve skrivearbeidet, forteller Brooks videre i boken. Hun var kompromissløs, ikke bare i sitt krav om kvalitet – men også til sannhet og fakta. ”Det finnes ikke noe slikt som en egen vitenskapslitteratur. Målet til vitenskapen er å avdekke og belyse sannheten, det er også målet til den sanne litteraturen”, uttalte Rachel Carson i takketalen da hun motttok the National Book Award i 1952 sammen med James Jones og Marianne Moore.

De første tre bøkene til Rachel Carson er naturskildringer av høy litterær kvalitet. At den stillferdige og tilbaketrukne naturskribenten Carson seinere skulle gå til strupeangrep på den mektige kjemikalieindustrien og det industrialiserte landbruket – og skogbruket hadde neppe noen fantasi til å forestille seg.

Hennes første bok ”Under the Sea Wind” som utkom i 1941, druknet i støyen fra det amerikanske krigsutbruddet. Hvem brydde seg om filosofiske betraktninger om livet i havet på et tidspunkt da den amerikanske marinebasen Perlehavnen på Hawaii sto i brann? Et fåtall anmeldere oppfanget den nye stjernen på den litterære himmel-velvingen, men stort sett ble boken forbigått i stillhet. Det var tid for krig.

I utgangspunktet var teksten en 11 siders introduksjon til en offentlig brosjyre fra det amerikanske fiskeritilsynet, hvor Carson da jobbet som frilans tekstforfatter. – Dette fungerer ikke, sa Carsons byråkratsjef, dette er en litterær tekst, men forsøk heller å få den på trykk i The Atlantic Monthly, anbefalte han, da han hadde lest tekstutkastet hennes. The Atlantic var datidens mest prestisjefylte litterære amerikanske magasin og publisering her var gull verdt for en hver litterær spire. Til sin glede fikk Rachel Carson artikkelen på trykk. Slik hun selv så det ble publiseringen her starten på hennes profesjonelle løpebane som forfatter.

Den andre boka hennes ”The Sea around Us” (1951), fikk en helt annen skjebne og ble raskt en av det amerikanske bokmarkedets store suksesser. Boka lå som nr 1 på New York Times bestselgerliste i hele 83 uker, hun fikk den amerikanske nasjonale bokprisen , The Reader Digest trykte et sammendrag av teksten ,Hollywood-filmatiseringen av Carsons bok ble tidelt en Oscar-pris. I tillegg ble det solgt over tohundretusen eksemplarer av den engelskspråklige versjonen og boka oversatt til mer enn 30 språk. The Sea Around oss gjorde Carson landskjent og i stand til å si opp sin faste jobb og vie seg til forfattergjerningen på heltid. Som følge av suksess og store opplagstall ble den første boka hennes republisert. Denne gangen slo den til for fullt og ble på kort tid en ny bestselger.

Den siste av bøkene hennes i hav-triliogien, ”The Egde of the Sea” utkom i 1955. Med den inntok hun posisjonen som USAs mest respekterte faktaforfatter og formidler av vitenskapelig materiale. – Hun har en unik evne til å omforme strengt vitenskapelig materiale til krystallklare og lyriske tekster, skrev Time Magazine.
Selv om hennes hovedinteresse var havet skrev hun vakkert og fengslende om et stort antall andre emner. Engasjementet hennes spente bredt fra dyrs rettigheter til trusselen fra atomteknologien, de første tegnene på global oppvarming og betydningen av introdusere barn for naturens små og store mirakler.

Carsons forfatterskap begynte tidlig. Allerede som 10-åring fikk hun publisert sin første fortelling i det populære amerikanske barnetidsskriftet St. Nicholas Magazine. St. Nicholas-redaktør Mary Mapes Dodge så det som sin livsgjerning å gi amerikanske barn i alderen 5 til 18 år spennende og underholdende lesestoff av høy litterær kvalitet. Mange av de klassiske barnebøkene på den tiden ble først publisert som serier i magasinet og mange kjente barnebokforfattere hørte med i staben av bidragsytere. Det var slett ikke noe dårlig selskap å komme i for en unge Rachel Carson. Inspirert av den første publiseringen ga hun seg i kast med nye fortellinger og ble til sin jublende glede antatt på nytt. Allerede som barn formulerte hun sitt store mål i livet – å bli en etablert forfatter.

Som mange kvinner i sin tid studerte hun litteratur og språk, men ble fanget av naturvitenskapen og ga seg i kast med zoologi i stedet. Et sprang som var uvanlig – og ikke så rent lite oppsiktsvekkende for datidens kvinner. I 1935 begynte Carson som informasjonsmedarbeider i det statlige amerikanske fisk- og vilt-tilsynet. Senere ble hun sjefredaktør for alle publikasjoner og informasjonsmateriell. Først i 1951 og braksuksessen med ”The Sea Around Us”, fikk hun en økonomi som gjorde det mulig å vie seg til forfattergjerningen på heltid.

I 1958 mottok Rachel Carson et brev fra sin venn, Olga Owens Huckins, journalist i The Boston Herald og en lidenskapelig naturelsker og hobbyornitolog. I brevet fortalte hun om hvordan småbyen de bodde i ble sprøyet med kjemiske insektmidler. Også et område som Huckings og vennene hennes hadde utviklet til et fristed for mange hekkende fugler i ble oversprøytet med insektmidler. Neste dag fant hun og noen av vennene hennes mange døde fugler i reservatet.

- Det var fugler som levde side om side med oss, de stolte på oss, og bygde redene sine i trærne våre år etter år… Alle disse fuglene døde på samme måte, og opplevde en grusom død. Nebbene deres var vid åpne, og deres splayed claws krummet inntil brystet i dødssmerte, skrev Huckings i brevet til venninnen Rachel Carson.

Beretningen gjord sterkt inntrykk på Carson, hun hadde med sterkt økt bekymring fulgt med i den hemningsløse bruken av kjemiske sprøytemidler i det amerikanske landbruket og skogbruket. Iettertid fortalte hun vennen Olga Owens Huckins at brevet hennes var ”hadde startet det hele”.
Brevet fikk henne til å innse at hun måtte skrive boken, forklarte Carson senere.

Dorothy Freeman, Rachel venn og trofaste støtte i de siste tolv årene av livet hennes, var i utgangspunktet ikke så begeistret.
Hun var redd for at ”giftboken” ville føre Rachel bort fra det som var hennes store styrke, skildringer av natur og de store prossessene i naturen – utført med en litterær penn og med lidenskap.

Først ble deler av boka publisert som en artikkelserie i det legendariske tidsskriftet The New Yorker. Reaksjonene var mange og sterke. Litt seinere utkom artiklene i bokform. Da kom jordskjelvet og det som skulle bli begynnelsen til en global grønn bevegelse. Ikke uten grunn regnes Rachel Carson av mange som den moderne miljøbevegelsens mor.
Byste av Rachel Carson fotografert i Rachel Carson senteret, Springdale, USA, mai 2007. (foto:Arne Storrønningen

Rachel Carsons barndomshjem i Springdale utenfor Pittsburgh, USA, mai 2007. (foto:Arne Storrønningen)