Om få år kan den mer enn 1300 kilometer lange reisen fra Beijing til Shanghai gjøres unna på 5 timer med moderne høyhastighetstog.

Inntil videre må de reisende belage seg på nesten 13 timer ombord i toget fra den kinesiske hovedstadenn til megabyen ved kysten. For de fleste turister som besøker landet er 13 timer ombord i et kinesisk tog neppe noe problem.

En togreise i midtens rike er en opplevelse i seg selv, og bør høre med som et obligatorisk innslag i et besøk i Kina.

Her er min beretning fra en reise med nattekspressen fra Beijing til Shanghai. Den har blant annet stått på trykk i tidsskriftet Folkevett i 2007:

“Natt-toget fra den kinesiske hovedstaden i retning Shanghai ruller som en lang lysorm gjennom den vidstrakte kinesiske landsbygda. Men toget er mer en et transportmiddel. Det er også en avspeiling av utvikling og samfunnsforhold i et land i dramatisk omveltning.

Først kommer luksusvognene. De er ikke mange. Bak gjentrukne fløyelsgardiner sover priveligerte passasjerer i myke senger.

De som ikke har råd til plass i soveavdelingen med med togets beste sengeplasser og lukkede 2 eller 4-persons kupeer, holder til i åpne sovevogner med harde sengebrisker plassert etter hverandre tre og tre i høyden.

Deretter følger sittevognene. Vogn etter vogn med sittende; halvt eller helt sovende passasjerer.De fleste kinesere som skal reise med tog kan fortsatt ikke unne seg en sengeplass. Det koster for mye. Sittevognene utgjør en stor del av den lange vognrekken på vei mot lykkebyen ved østhavet.

Å reise i Asia er en studie i kunsten å sove. Min kollega Steinar Lem så et ung par sove delvis ved siden av hverandre og delvis oppe på hverandre med en stående sykkel som liggeunderlag på en reise i Japan for et par år siden.

Sittevognene på Shanghai-ekspressen er ikke noe unntak. De som ikke krøller seg sammen i setene i fantasifulle og akrobatiske sovepositurer, de spiller kort eller majong, knekker solsikkefrø med tennene og nipper til lunken jasminte i medbragte drikkeglass eller kruttsterkt risbrennvin fra små lommelerker.

I en krok i korridoren utenfor en av sovevognene sitter en ung jente og slumrer. En utgave av jernbaneselskapets avis utgjør sitteunderlaget. En gigantisk plastbag, nesten større enn jenta rommer bagasjen hennes. Hun ser ut som en av de mange lykkejegerne som trekker mot de velstående byene på jakt etter jobb og framtidsmuligheter. Historiens største folkeforflytning foregår i Kina akkurat nå. Millioner er i oppbrudd . 120 millioner sier befolkningsekspertene, ja kanskje så mange som 150 millioner individer i bevegelse. Men uansett, de er mange. Og de kommer til å bli flere. Mange flere.

Da Mao grep makten i 1949 bodde mindre enn 15 prosent på landsbygda. I dag bor litt mer enn35 prosent av kineserne i byer. De neste 10 til 15 årene vil den kinesiske landsbygda tømmes for enda flere. Om 15 år vil halvparten av kineserne bo i byer. Hvis befolkningsekspertene får rett i prognonsene sine vil 200 millioner flere mennesker sette kursen mot byene.Så langt har de blitt henvist til de noen av de dårligste betingelsene i det nye Kina .

Jenta med gulvplass har sovnet. En forbipasserende passasjer dunker bort i henne. Hun våkner halvveis og forsøker å finne en ny og bedre sovestilling. En mann fra spisevogna kommer balanserende med en bolle med dampende risnudler og skritter over kroppen på gulvet. Jenta våkner ikke denne gangen. Kanskje har trøttheten forbarmet seg over henne og den jevne togrytmen vugget henne i søvn. Ingen ser ut til å bli sint på skikkelsen som okkuperer en kvadratmeter strategisk gulvplass i hjørnet av togkorridoren. I det trangbodde kaoset ombord på natt-ekspressen råder det kinesiske flegma. Selv en reisende fra verdens grisgrendte og nordlige utkant lar seg et øyeblikk fange inn i den langsomme rytmen og den jevne flyten som kan prege dagliglivet i det offentlige rommet i verdens mest folkerike nasjon.

Befolkningsstudien om bord på natt-toget er allikevel mangelfull. Da den kinesiske regjeringen for noen får år siden ba ekspertene å utrede nye maktforholdene i landet tjue år etter at de økonomiske reformene ble satt i gang, fikk de servert en omfattende analyse som konkluderte med befolkningen kunne deles inn i ti ulike lag eller sjikt. Representanter for de nederste og øverste sjiktene i det kinesiske samfunnet tar ikke toget. Til tross for massiv fattigdomsbekjempelse lever fortsatt de fattigste i huler og jordhytter. De rikeste spiser gullstøv og reiser i private jetfly. Gullstøv? Forfatteren og historikeren Torbjørn Færøvik forteller om jetset- restauranter i Shanghai med gullstøv på menyen. I følge en oppfatning blant konsumentene av det edle metallet, skal det være sunt, og hvem vet, kanskje velsmakende.

I Kina har elitebefolkningen med gullstøv i munnen nylig fått plass i det kinesiske kommunistpartiet.

På den 16. partikongressen høsten 2003 åpnet kommunistpartiet dørene på vid gap for de nye private entreprenørene. Eks-president Jiang Zemins teori om de ”tre representasjonene” var i praksis den formelle politiske oppgradering av den nye gruppen.
Privat sektor hadde blitt for sterk. De rikeste og mest innflytelsesrike måtte innlemmes i makt-nettverkene. Utenfor ville de utgjøre en farligere trussel.

—
Mens den klassedeltte nattekspressen beveger seg sørover gjennom fuktig og flatt åkerlandskap sover vi alle i våre harde eller myke senger, eller sammenslynget i stolseter og korridorkroker. Et sted om bord i den lange lysormen slumrer en norsk utlending i togkøya og forsøker å huske en strofe fra en av Rolf Jacobsens klassiske diktperler.

”Alle er barn når de sover. Da er det ikke krig i dem. De åpner hendene og puster i den stille rytmen som himlen har gitt menneskene…. Stjernene står vakt da og det er en dis over hvelvene, noen timer da ingen skal gjøre hverandre ondt…

Så slukkes lysene på natt-toget. Jenta på korridorgulvet er borte. Hun har vært heldig. En av konduktørene har forbarmet seg og tildelt henne en litt mer komfortabel soveplass.

Shanghai er under kontinuerlig utvikling. I tilknytning til verdensutstillingen som avholdes i den kinesiske storbyen i 2010 gjennomgår sentrale deler av byen en kraftig ansiktsløftning.(foto:Arne Storrønningen)

Shanghai er dragehodet. Men gigantbyen ved munningen av den skittengrå Yangtze-elva betaler en høy pris for sin posisjon som en av klodens hurtigst voksende metropoler.

Shanghai nærmer seg. Skogen av skyskrapere og heisekraner tetner til etter hvert som bussen ruller langsomt inn mot den indre bykjernen. I flere timer har vi reist gjennom et landskap av ny bebyggelse og nesten ferdige motorveisystemer. Selve hovedbyen flyter mer eller mindre sammen med stadig flere nye forsteder og selvstendige byområder. Inkludert sine innenlandske arbeidsimmigranter er Shanghai trolig klodens mest befolkningsrike bysamfunn. Rundt 17 millioner mennesker bor her.

Arkitektene som har planlagt den kinesiske megabyen har vært gjerrige med luft og rom mellom høyhusene. I Beijing vitser hovedstadens miljøaktivister om sine Shanghai-kolleger hver gang det er nasjonale treplantingskampanjer: «Det er fint at shanghaifolkene vil plante trær, men hvor skal de egentlig plante dem?» spør nordkineserne lett sarkastisk. Det skal mye godvilje til for å oppleve Shanghai som en grønn by. I mangel på virkelige trær kan en plakatskog gjøre nytte også. På de lange skilleveggene som holder publikum ute fra anleggsområdene ved Folkeplassen og det nye kunstmuseet kunne forbipasserende forleden nyte synet av et lysegrønt og vårgrønt skoglandskap på hundremeter lange plakater! Nede ved elven åpner byrommet seg og en sval bris stryker inn fra havet.

Den skittengrå Huangpu deler Shanghai i en vestlig og østlig del, Puxi og Pudong. The Bund er byens berømte strandpromenade og strekker seg noen kilometer langs bredden på vestsiden av elven. Her ligger de gamle, vakre europisk inspirerte bygningene som minnesmerker over utenlandsk innflytelse – og ydmykelse.

I øst ligger Pudong, den nye bydelen med ny funksjonell arkitektur, med børsen, de nye prestisjebygningene, det ruvende perletårnet, den nye storflyplassen og kilometer etter kilometer med nye høyhus og nye private leiligheter. Pudong var et sumpaktig våtmarksområde som i løpet av mindre enn tjueår har blitt en flunkende ny bydel på størrelse med Osloregionen i areal.

Pudong er uten tvil et av de viktige symbolene på det nye Kina, «den første byen som er skapt for det tjueførste århundre», ifølge Jiang Zemin, Kinas forrige president. Shanghais forrige glanstid nådde sitt høydepunkt på trettitallet. Ingen andre asiatiske byer var i nærheten av Shanghais posisjon som en moderne storby med sterkt utenlandsk nærvær.

Det før-revolusjonære Shanghai var også kolonimaktenes Shanghai. De franske, tyske og amerikanske bosettingsområdene lå som lukkede elite-ghettoer i den kinesiske byen. Ved enden av strandpromenaden, lå «the garden», parken som var forbeholdt de utenlandske gjestene i Shanghai, hvor «kinesere og hunder» ikke hadde adgang. «En fredfylt liten plett… Det kan synes arrogant, men hadde kineserne hatt adgang, vilde det jo ikke blitt plass for utlendingene », forteller nordmannen Peter Carl Hansson som kom til Kina i 1894 og jobbet i over 25 år i det kinesiske tollvesenet. En annen nordmann, Ludvig Saxe kom sjøveien til byen i 1912 og ble overrasket over det som møtte ham. «Du store kineser. Her er jo den flotteste havnegate i verden, med fine bygninger og taarner og spir, her er svære kaier og lagerhus og tuting av automobiler, – er dette virkelig Kina? Nei, det er det ikke. Det er et stykke utland i Kina.».

I ettertid er det også morsomt å lese den amerikanske senatoren Kenneth Wherrys utsagn fra 1940 hvor han lovet sine tilhørere at «med Guds hjelp skal vi løfte Shanghai oppover og alltid oppover slik at den til slutt blir som Kansas City».

– Kansas City sliter med økt fattigdom og rundt 10 prosent av innbyggerne lever under fattigdomsgrensen, skrev en amerikansk avis en tid tilbake. Shanghai er på vei opp. Uten amerikansk hjelp. Eller er den det?

– Amerikanerne har ennå ikke ordentlig forstått den grunnleggende økonomiske maktforskyvningen som finner sted i verden, mente en skandinavisk forretningsmann som jeg intervjuet på en av byens mange kaffebarer. Kanskje ikke. Men uansett har amerikanerne mer enn mange andre forstått at Kinas innenlandske marked er stort og byr på penger. Starbuck Cofee – den amerikanskeide kaffebarkjeden har sammen med en rekke andre hurtigmatalternativer poppet opp som paddehatter i den kinesiske millionbyen. Så mange er de – og åpenbart så lite eksotiske – at en kjent reiseguide ikke engang gadd å ramse dem opp med lokalitet og adresse. Jobben med å finne dem var så enkel at den trygt kunne overlates til turistene selv, mente forfatterne. Dessuten, de turister som er så enkle i sin smak at de røpet interesse for å oppsøke slike trivialiteter mens de er på besøk i en av verdens eldste kulturnasjoner burde sagtens straffes med litt leting.

Så sitter jeg da sammen med mitt nordiske intervju-objekt – på et av de utskjelte Starbuckutsalgene – spiser vestlige kaker og nipper til søtladen kaffekakao med vanilje. Kanskje dukker Wang Jiang Shiu opp, den 29 år gamle heltidsbloggeren som gjennom flere år har gjort det til sitt kall å rapportere fra alle sidene av livet i byen og som forleden satte seg som mål å besøke flest mulig av Starbucks utsalg i Shanghai på en og samme spasertur. Han fikk med seg over tjuesju på en dag. For kaffetørste turister i Shanghai finnes utførlig informasjon på Wangs hjemmeside.Så kan politisk korrekte og sensurlystne reisebøker ha det så godt.

Hjemmesiden hans www. home.wangjiangshuo.com kan forøvrig være et alternativ for den som vil finne annerledes informasjon om Shanghai enn det de klassiske guidebøkene kan by på. Bloggen hans har fått omtale i haugevis av kinesiske og internasjonale medier – og suser fram som en av Kinas store engelskspråklige bloggsuksesser. Wangs sug etter kaffe blekner riktignok i forhold til den nesten jevngamle amerikaneren Winter. Han har nemlig satt seg fore å besøke alle utsalgene til den internasjonale kaffehuskjeden i løpet av sitt livsløp.

Per januar i år har amerikaneren besøkt 6550 av de 7102 daværende Starbuck-barene på kloden. Han blir neppe arbeidsledig med det første. Kaffedrikker Winter har ikke kommet til Shanghai og Kina ennå. Da får han det garantert travelt. Den amerikanske kjeden har satt seg som mål å lære den gamle kulturnasjonen å drikke maskinbrygget kaffe i pappkrus. Fra noen få hundre restauranter har Starbucks planer om å etablere opp mot syv tusen nye utsalg.

Men kan Kina, et land som er berømt for sine utsøkte tetradisjoner og tehus, henfalle til å bli Starbucks største internasjonale marked?. Dømt ut fra suksessen til andre i hurtigmatbransjen kan de kanskje det. De kan i alle fall lære av sine frender i Yum Brands Inc, selskapet som eier både Kentucky Fried Chicken, Pizza Hut og Taco Bell. Etter åpningen for knapt tjue år siden har det amerikanske hurtigmat- imperiet spredt seg til 400 kinesiske byer, fordelt på mer enn to tusen utsalg og restauranter. For meg er en time med kaffesubstitutt og kaker nok i denne omgang. Jeg bryter opp sammen med min nordiske samtalepartner som skal tilbake til kontoret – og begir meg ut i bylarmen alene. Det er tid for vandring. Storbyer er i likhet med fjell, skog og vidde ypperlige for henslengte og formålsløse oppdagelses- og opplevelsesturer til fots.

På et skurrete TV i en lokal bakgaterestaurant synger Song Zuying på en av de riksdekkende TV-kanalene. Jeg har latt meg lokke av synet og duften av rykende varme risnudler. Damen på den store støvete tv-skjermen har i to tiår vært en av landets mest populære sangartister. Hennes vakre sopran fascinerer kineserne både i moderlandet og utenlands. Song Zuying tilhører Miaofolket, en av Kinas etniske minoriteter. Det er ikke kanskje ikke tilfeldig at et representant for en av minoritetsfolkene ruver høyt på listen over populære sangartister i Kina. Minoritetsfolkene har spilt en stor rolle i kinesisk kulturutvikling. 40 år gamle Song kan skilte med en lang liste over posisjoner og utmerkelser fra det ofisielle Kina. I følge rykter omtalt i flere bøker og på nettleksikonet wikipedia, var hun i lang tid den kinesiske ekspresidenten Jiang Zemins elskerinne og kan takke ham for sin posisjon. Hun ble beviselig traktert av den kinesiske presidenten – men om det var på grunn av sine vakre stemme eller noe annet – skal være usagt. I en MTV-inspirert musikkvideo hyller hun moderlandet. Den patriotiske vinden blåser sterkt i Kina. Dramaturgien minner meg om amerikansk filmpatriotisme fra 60-tallet – eller de norske filmvideoene som ble vist om og om igjen under Lillehammer og som ble visuelle uttrykk for vår egen nasjonalisme.

Den kinesiske artistens hyllest til hjemlandet har god klangbunn i det nye Kina. Hun dukker stadig opp både i de riksdekkende og regionale tv-kanalene. Men akkurat nå er det lunsjtid i Shanghai og ingen utenom meg orker å følge med på den støvete skjermen i hjørnet av den lokale nuddelrestauranten: Storslagen natur, elver, spektakulære fjell og grandiost bylandskap med halsbrekkende skyskrapere, avanserte motorveikonglomorater er mikset sammen. Kamera veksler med å fokusere på blendende vakre solnedganger til blinkende neonlys a la Time Square og Picadelly Cirkus.

Jeg er mettet på det gjentatte fokuset på vekstrekorder, størst, høyest, osv. Jeg spaserer under det ruvende Perletårnet sammen med norske venner fra Framtiden i våre hender. Vårt velmente forsøk på å forklare vår kinesiske guide slagordet «small is beautiful» lykkes ikke helt. Shanghai er selve dragehodet.

Joda, det lokale Kina finnes, med ettertanke – vakre hager, templer, pagoder, kanaler og gamle menn som spiller majong i skyggen av store furutrær. Men altså ikke først og fremst her. Ingen drar til Shanghai for å finne ro og rom for ettertanke. Eller? I en kjeller-restaurant nær den gamle sjømannsklubben sitter unge og smilende ungjenter og ruller Jiaozi – små kokte melboller med fyll av kjøtt, grønnsak eller sjømat. For noen få kroner serverer de rykende ferske kinesiske delikatesser. De skal dyppes i mørk eddik og er akkurat passe store til å utgjøre en munnfull av tettpakket og saftig velsmak. Storbyens lydteppe av stemmer, fottrinn, sykkelbjeller, slamring med dører, støyende gateselgere, barnerop og den hissige tutingen fra busser og biler er avdempet og langt borte. Jeg venter på en kanne med rykende varm oolong-te.

(opprinnelig publisert i Folkevett 2007 og noe bearbeidet).

Nå kan du ta toget til syden. Chartertog til sør-europa har blitt en suksess og stadig flere nye strekninger settes på programmet.

I 2007 rullet Blue Train, det første av sydentogene på vei mot legendariske Gardasjøen. Undertegnede var med da de første togcharter-turistene reiste fra Oslo sentralstasjon. Foran lå 17 timers togreise – og 5 togbytter.

Det finnes etterhvert et titalls reisemål for den som vil reise på organisert togtur til  det sørlige Europa.  På reisen i 2007 valgte jeg klassiske Gardasjøen og  overså elegant en flom av advarsler om masseturisme .

Skal du til Garda bør du ha mot nok til å overse advarslene i back-packer bibelen Lonely Planet – det gjorde vi – og lot oss forføre av Gardasjøen og omgivelsene som i mer enn 150 år har hatt en nesten magnetisk tiltrekningskraft på kustnere, malere og forfattere over hele Europa.  Masseturismen og “playakulturen” finnes, men også omgivelser og muligheter for den som vil ha et ferieopphold med historie, økomat og   egne lokale oppdagelsesturer i rolige omgivelser.

I tillegg til til innsjøen er blendende vakker finnes det en stort antall økologiske gårdsbruk, lokale gourmet-restauranter og alternative overnattingsteder i området. Faktisk har Italia den største tettheten av økologiske bondegårder i hele Europa.

På gården til familien Gardolini kan du kjøpe lokal produsert honning, vin , syltetøy og kjøttprodukter og overnatte i historiske omgivelser. Det er bare et eksempel. Økobøndene i området har laget sin egen samarbeidsorganisasjon. Du finner mer informasjon om over tjue grønne overnattingssteder på nettstedet www.gardacolline.it

Vittorio Serenelli, nestleder for Gardabøndene er bekymret for presset på innsjøen.

– Garda er unik, men har også blitt sterkt preget av masseturisme. Vår oppgave er å utvikle de individuelle tilbudene, sier den italienske økobonden.

Etter fjorårets suksess med organiserte togreiser til Gardasjøen er tilbudet utvidet. Kroatia, Slovenia og Østerrike står på programmet samt rundreiser til Mosel, Rhinen, Champagne, Alsace, Polen og Sentral- Europa.

Det japanske togpasset er et unikt tilbud til turister som ønsker å reise rundt i Japan.

Det finnes både i regionale varianter og en all-japansk utgave som gir tilgang til et bredt utvalg av tog og bussruter. Noen få ferger kan også brukes.

Å kjøpe enkeltbilletter på japanske tog er kostbart. Det skal med andre ord ikke mye reisevirksomhet til før det lønner seg å investere i togpasset.

Det finnes flere jernbaneselskaper som ruller på japanske jernbaneskinner. Men det aller største er Japan Rail-gruppen med 5 regionale, selvstendige selskaper. Jernbanepasset omfatter reiser med alle tog og busser (samt noen ferger) som er merket JR, altså Japan Rail. Det gir ubegrenset tilgang til alle typer tog, inkludert Shinkansen. Unntaket er den aller hurtigste varianten som kalles Nozomi. Men det har ikke stor praktisk betydning. Det nest hurtigste Shinkansen-alternativet holder i massevis.

Det er strenge regler for hvem som kan kjøpe japanske togpass. Du være turist og ikke bosatt eller på midlertidig bosatt i landet. Togpasset må kjøpes før du ankommer Japan. Ditt norske reisebyrå utstyrer deg med en voucher som viser at du har betalt. Dernest trenger du et stempel i det vanlige passet ditt som beviser at du er turist og midlertidig besøkende. Det får du automatisk når du passerer innreisekontrollen. Med kjøpsbeviset fra Norge og ditt ferske ankomststempel i passet går du til en av de mange JapanRail-kontorene og få utstedt selve det fysiske togpasset. Dagen det utstedes og stemples gjelder som første bruksdag.

Togpasset finnes i 3 hovedvarianter, 7,14 og 21-dagers varighet. Du kan velge mellom ordinær eller grønt kort. Ordinær gir tilgang til alle seter og vogner av typen ordinær, altså 2. klasse. Grønt gir i tillegg adgang til første klasse. Det er nokså små forskjeller på andre og første klasse i japanske tog, men det er større seteutvalg på førsteklasse og ikke så trangt om plassen i rushtidene.

På de fleste store flyplassene, blant annet Tokyo og Kansai (Osaka internasjonale flyplass) har JapanRail billettkontor. Det betyr at du kan skaffe deg togpasset direkte etter ankomst og ta det umiddelbart i bruk fra flyplassen og til din første destinasjon på Japansk jord.

Jeg og mitt reisefølge ankom Osaka med Finnair fra Oslo/Helsinki. JR-kontoret lå i andre etasje i terminalbygningen bare noen hundre meters spasertur fra ankomstområdet. Togstasjonen lå bare 2 minutter fra billettkontoret. JR kunne by på en rekke togforbindelser videre, både til Osaka sentrum, til Shinkansen-stasjonen i Osaka (Shin-Osaka) og til de nærliggende byene Kyoto og Kobe.

Billigste variant av togpasset, sju dager og andre klasse koster omtrent 1500 kroner. Vårt pass, 14 dager og førsteklasse kostet ca. 3800 kroner.

Mer informasjon om togpasset på norsk på nettstedet til Japanspesialisten i Oslo som også selger togpass. Se www.japanspesialisten.no og klikk på feltet Japan Railpass på den horisontale menylinjen øverst på siden.

Du finner også grundig informasjon på engelsk på nettstedet til Japan Rail. Se www.japanrail.com og klikk deg videre på feltet railpass på den horisontalt løpende menylinjen øverst på siden.

Den kinesiske muren fotografert ved Badaling, utenfor Beijing. (foto: Arne Storrønningen)

Kina har blitt dannelsesreisen til den moderne nordmann. Akkurat som amerikanerne vil til Euorpa og slik den kulturelle eliten i Norge for 100 år siden ville oppleve Paris – har midtens rike blitt en ny hot spot for norske og nordiske turister.

Flyplassen i Helsinki: På vei om bord i flyet til Beijing napper jeg med meg et par nyhetstidsskrifter og noen internasjonale aviser. Et av tidsskriftene er i helhet viet utviklingen i Kina. I de andre avisene og bladene finner jeg i tillegg til sammen 8 små og store artikler med fokus på verdens mest folkerike nasjon.

-Kinas oppsiktsvekkende vekst og utvikling er en av megahistoriene i vår tid, hevder økonomitidskriftet Fortune på lederplass. Et land med en befolkningsmengde fire ganger større enn USA er på full fart inn i verdensøkonomien.Det kan være vanskelig å forstå rekkevidden.

-Kina moderniseres hurtigere enn noe annet stort land i historien. Vi makter bare å gi frosne øyeblikksbilder av et samfunn i nærmest kontinuerlig forandring, påpeker redaktør Rik Kirkland i det internasjonale forretningsmagasinet Fortune.

Det er lett å kjenne seg igjen i beskrivelsen. Da jeg møtte med den tidligere kinesiske radiojournalisten Xue Xinran i Oslo i forbindelse med den lanseringen av boken hennes om kinesiske kvinner, innrømmet hun det samme: Samfunnsutviklingen i hjemlandet hennes gikk så hurtig og var så sammensatt at hun ofte hadde vanskelighet med å begripe hva som virkelig gikk for seg. Det til tross for at hun for inntil 8 år siden var en etablert stjernereporter i hjemlandet og seinere i jobben som gjesteprofessor ved London School of African and Oriental Studies, også har hatt god anledning til å følge utviklingen i Kina.

Kabinpersonalet smiler profesjonelt og rutinemessig idet vi går om bord i Finnair maskinen. Den kulturelle avstanden til midtens rike skrumper inn. Verden kommer i økt grad til Kina. Og motsatt. Hvert år besøker over 80 millioner turister landet. Kina er verdens fjerde mest besøkte reisemål. Om 15 år tror verdens turist-organisasjon at landet vil utkonkurrere Frankrike, USA og Spania som de mest besøkte turistdestinasjonene og tiltrekke seg flere turister enn noe annet land i verden.

Kanskje har ikke noen reise til Kina har vært så viktig som da president Richard Nixon i 1972 brøt igjennom ismuren og innledet en forsoningsprossess mellom de gamle rivalene. Da Air Force One slo landingshjulene i asfalten på rullebanen til Beijing internasjonale flyplass 21. februar 1972 representerte det sett i ettertid begynnelsen på et epokeskifte i moderne historie. – Far holdt hånden utstrakt til hilsen enda før han rakk å sette føttene på kinesisk jord, fortalte presidentdatteren Julie Nixon Eisenhower i et intervju med CNNs Larry King.

Bevisst eller ubevisst, men amerikanerne var klar over den ydmykende episoden fra den historiske Geneve-konferansen drøye tjue år tidligere, da utenriksminister John Foster Dulles i 1954 nektet å håndhilse på Kinas startsminister Zhou Enlai. Krenkelsen satt dypt i det kinesiske lederskapet. I de stenografiske notatene fra samtalene under besøket som nylig er frigitt for offentligheten går det fram at den kinesiske statsministeren selv bragte det vanskelige temaet på bane.

I dag står politiske og økonomiske ledere nærmest i kø for å gjøre sine hoser grønne i Kina og i kraft av sin økonomiske tyngde anses kinesiske topp-politikere for svært viktige gjester når de i stadig økende grad besøker andre land. Da Kinas president Hu Jintao besøkte Frankrike kort tid etter at han ble innsattt i presidentvervet ble Eiffeltårnet kledd med røde lykter til ære for gjestene og flere hundre dansere beveget seg langs paradegaten Champ Elysees i en klassisk kinesisk drage- og trommedans.

-Den vestlige verden lider av en slags Kinafeber, hevdet en annen kommentator i et stort nyhetsmagasin forleden. I lang tid har landet hatt en magnetisk tiltrekningskraft på utenlandsk kapital. Politikere og pengemennesker valfarter til landet, lokket av mulighetene til å sikre seg en del av den store bløtekaken. Omkring hundre norske bedrifter er representert i Kina. Det er et lavt antall i forhold til de store europeiske industrinasjonene og i forhold til våre nordiske naboer. Sverige er på plass med over 300 selskaper. Inkludert tunge aktører som Volvo og Sony-Ericsson. Men vi kommer stadig sterkere og de som har greie på slikt spår at vi bare har sett begynnelsen på det norske næringslivets Kina-interesse.

Jeg har selskap i setene ved siden av meg. Tre norske forretningsmenn skal til Kina. Mens lysene om bord dempes og de fleste forsøker å få seg noen timers søvn, er gutta på tur i full vigør. Flyvertinnen har full jobb med å sikre forsyninger av whisky og rom. Mannen nærmest meg ser ut til å ha en slags lederrolle i trioen av nattlig munterhet. Jeg blir i all velvillighet servert en forelesningsrekke om Kinas økonomi, ny miljøteknologi, risbrennevin, og forhandlingsteknikker i øst-Asia.

Flyet passerer snart Mongolia og Ulan Bator under oss. Min selvutnevnte nattlige foreleser sparer seg ikke. Jeg får en brosjyre. Og et flyveblad med produktinformasjon. E-post-adressen er gammel, den nye skrevet over med sort tusjpenn. Men brosjyreteksten er på engelsk. Det er viktig i utlandet, får jeg vite. Nok om det. Han har vært sjømann også, og er reisevant. Tid for de selvopplevde historiene. Hiv og hoi! Min sidemann veiver med armen for å understreke et saftig poeng og sender et glass rom i fanget mitt. Sorry kompis. Slapp av. Det er klar rom, ikke brun, den brune setter merker på klærne når man søler, ikke den klare. Den lukter ikke noe særlig heller forteller min nye venn med tydelig erfaring fra området. Forresten. Husk brosjyren. Ga jeg deg visittkortet mitt? Du vet man gir det med to hender i Kina. Det er viktig… Nie Hau sier man til god dag.

Vi nærmer oss tid for nedstigning. Jeg har glitt inn i en tilstand av halvveis søvn og dvale. Langt borte i et hav av bomull høres den jevne flyduren og stemmen til min nye venn i sidesetet. Uten å legge særlig vekt på om hans enmannspublikum henger med eller ikke har han gitt seg i kast med et nytt emne.

Kattemykt lander flight AY 051 En utålmodig kø av morgentrøtte passasjerer beveger seg langsomt mot utgangen. Good Morning Vietnam,! Good morning China! skråler min venn nattforeleseren og gjør er velmenende forsøk på å etterligne stemmen til skuespilleren Robin Williams. I høyre hånda holder han et plastkrus med rom, klar ikke brun, som svelges ned før han tar med seg håndbagasjen og begir seg i retning dagens første møte. Ga jeg deg visitkortet mitt, forresten? spør han og sender fra seg en dårlig kamuflert stål-ånde av alkohol og munnspray. Bare ring hvis du trenger informasjon, føyer han til.

Utenfor terminalbygningen slår den litt stikkende Beijing-luften i mot nyankomne turister og næringslivsfolk. Det er tidlig morgen og tett med folk. Et papirstykke blåser i vinden utenfor Beijing internasjonale flyplass. Det er brosjyren til Kjell i ensomt selskap med et halv istykkerrevet kinesisk avis og en Colaboks. Good Morning China!

(Bearbeidet, opprinnelig versjon trykt i Folkevett nr. 5/2007)