Sommerfuglene går tilbake over hele verden. Bekymrer det oss? Mer enn tusen arter trues av mangel på barskogvern i vårt eget land.

Etter 1960 har det gått nedover med artsmangfoldet i Norge, skrev Framtiden i våre henders talsmann Steinar Lem (1951-2009) i sin bok ”Det lille livet” fra 2005, om artsmangfold og kampen mot utryddelse av små og store arter.Mange av de store pattedyrene som er truet kjenner vi kanskje. Men hva med alle de ukjente, små og unnselige delene av den biologiske veven.

Det lille livet på kloden er truet. Bergfingersopp. Duftskinn. Granrustkjuke. Praktbarksopp. Svartsonekjuke. Dverggullav. Grynvrenge. Gubbeskjegg. Grønnsko. Kattefotlav og Kystkransmose. Ukjente og eksotiske navn på frender og individer som til sammen med oss utgjør den viktige livsveven som alt liv til sjuende og siste er avhengige av. Bryr vi oss?

Når var sommerfuglenes posisjon og det biologiske livet i skogbunnen tema på et styremøte i Norsk Hydro eller i Norske Skog? Spørsmålet er kanskje like interessant som svaret. For hvordan vil det gå med en sivilisasjon og kulturkrets som har glemt de usynlige forbindelse mellom artene og livsmangfoldet? Som tror at vekst og framskritt bare kan måles i størrelser som brutto nasjonal produkt og utvikling av ny infrastruktur og nye motorveier eller et økonomisk overskudd på bunnlinjen i et konsernregnskap.

Trenger vi skjønnhet? Spør Steinar Lem i boka om de truede artene.

Her tar han leserne med på en reise inn i den den skjulte verdenen i sin egen nærskog og i sin egen hage.

– Å drepe en sommerfugl. Den synd gyser min sjel for i sitt innerste, skrev Henrik Wergeland.

Tid for å gjenoppdage livet og den skjulte verdenen på bakken under oss og i myriader av mikrosamfunn rundt oss? Eller hva med de nordiske sommernattene, lydene, luktene, fornemmelsene, lyset og drømmene. Hva med en tur ut i juninattas tussmørke med løvtunge trær og mild krydderluft drivende over fuktige marker.

Mangfoldet er truet. Men langt fra borte. De fleste sommerfuglene er her ennå. Skrukketrollet, skolopendere og collemboler også.

Tid for å se det lille livet rundt deg igjen. Og under deg.

(omarbeidet fra lederartikkel i Folkevett nr 3-2004)

Steinar Lem, mangeårig talsmann for Framtiden i våre hender og en av Norges mest markerte stemmer i den offentlige miljødebatten er borte. Norsk miljøbevegelse har tapt unik stemme med en uvanlig evne til å bli hørt.

Steinar Lem døde 28. april 2009,  57 år gammel. En agressiv kreftsykdom tok livet av mannen som mer enn mange andre har preget den norske miljødebatten de siste tjuefem årene. Jeg hadde gleden – og privilegiet – av å jobbe sammen med Steinar Lem i staben i Folkevett fra 2001 til 2009. Han var en briljant skribent og ordets mester. Bladet, organisasjonen og Norge har tapt en unik stemme med en unik gjennomslagskraft. Jeg tenker med glede tilbake på mange reportasjereiser sammen med Steinar, på alle de lærerike og spennende samtalene og diskusjonene. Hans engasjement og meninger var brennende -alltid ekte. Steinar er dypt savnet. En gigant er borte, men fotefarene er tydelige og vil forbl i landskapet gjennom lange tider. Varme tanker til Steinars familie og nærmeste, til kona Gunn Hild og tvillingjentene Erle og Tina på seks år – som han forgudet og elsket så mye.(foto: Lillian Jonassen)