En servicearbeider som kontinuerlig børster og en Lexus, tar seg en kort pause. Lexus hybrid kjøres forøvrig av Kong Harald og flere andre monarker og statsledere verden rundt.

Trodde du at den internasjonale bilindustrien er i ferd med å bli grønn? På de store bilutstillingene verden over er det fortsatt bensin- og dieselkjøretøyene som er helt dominerende.

Det er en utbredt forestilling at selskapene i den globale bilindustrien på eget initativ har kappkjørt om å være først med de mest miljøvennlige løsningene. Slik er det dessverre ikke. Utviklingen foregår med små skritt og ofte under press fra politikere og regjeringer Sett i forhold til de internasjonale bilgigantenes enorme utviklingskapasitet og behovet for hurtig utslippreduksjoner er utviklingen av lavutslippkjøretøyene heller langsom.

Et spørsmål er hvor interessert bilindustrien egentlig er i at bensin- og dieselbilene feies av banen av mer framtidsrettet transport? Bilindustrien snakker gjerne i festtaleform om miljøvennlig bilbruk, men de jobber ikke sjelden bak kulissene for å utvanne og forsinke miljølover og bestemmelser som kan true bransjenes lange hegemoni.

I California, ett av områdene i verden med størst biltetthet har bilprodusentene gjennom godt betalte lobbyister vist sitt sanne ansikt. Da flere delstatspolitikere på midten av 90-tallet foreslo at et visst antall av bilene skulle være nullutslippsbiler, kjøpte Ford-konsernet den norske elbilprodusenten Think . Elbilene ble leaset ut til miljøbevisste amerikanske kunder. At Ford valgte å lease ut bilene og ikke selge de på vanlig måte, viste seg å ha en klar hensikt. Selskapet jobbet nemlig samtidig for å hindre at loven ble vedtatt. Så snart det ble klart at de hadde lykkes i dette, begynte de å tilbakekalle og knuse el-bilene. Hvorfor la noen titusen elbilentusiaster få lov til å kjøre rundt som levende reklameskilt for ny bilteknologi? Da var skroting et bedre alternativ, syntes Ford.

Høsten 2008 underskrev Californias guvernør Arnold Schwarzenegger det banebrytende miljø lovforslaget SB (Senate Bill) 375. Den nye loven gir politikerne muligheter til å stille nye utslippskrav til bilprodusentene. Sammenslutningen av amerikanske bilprodusenter hørte med blant de som lenge forsøkte å stikke kjepper i hjulene til lovmakerne. SB 375 blir av mange regnet som en foregangslov i USA. Motstanden mot loven ble derfor gitt høy prioritet av den amerikanske bilbransjen. Men i denne sammenhengen tapte de kampen mot politikere og myndigheter.

På den 79. bilutstillingen i Genève står blankpolerte biler og stråler om kapp i det skarpe lyset fra hundrevis av små og store lyskastere. Sju store utstillingshaller er pakket med nyheter. CO2 har blitt det nye trendordet. Nesten alle de store produsentene kan vise fram modeller med redusert utslipp eller med drivstoffalternativer til bensin og diesel. Men hva er da problemet?

Det er meningløst å hevde at ikke bilene blir mer utslippsvennlige og mer energigjerrige. På utstillingen i Genève florerer det med bitte små og av til litt større miljønyvinninger. Retningen er klar. Men alle som har fulgt klimapolitikken vet at bilindustrien ikke har hatt hastverk med å utvikle teknologien som virkelig kan føre til at kjøretøyene med tradisjonell forbrenningsmotor kan parkeres for godt. Fortsatt er bensin og diesel konger i den internasjonale bilverdenen. Historien om bilgigantenes vei mot det økonomiske stupet, handler om langvarig markedsmistilpasning og mangel på framtidsrettet tenkning. Hardest har det gått utover den amerikanske bilindustrien. Lenge fikk ”de tre store ”,General Motors, Chrysler og Ford knapt med seg at kravene til bilene var i grunnleggende forandring. Det forsto derimot de japanske konkurrentene som fikk trenge dypt inn i det amerikanske hjemmemarkedet..

I 79 år har bilbransjen samlet seg i Genève. I nesten hele denne perioden har bil vært den suverene transportformen selve symbolet på det tjuende århundres velstandsutvikling. Slikt kan lede til tro på kommersiell udødelighet og skape manglende evne til omstilling og utvikling. ”Industriell autisme”, kaller den franske storavisen Le Monde dette fenomenet for.

I stedet for aktivit utnytte bransjens enorme potensial av penger og utviklingsressurser til å skape en ny generasjon nullutslippsbiler, har bilprodusentene på overtid og under voldsomt press, lansert interessante, men små og bare supplerende grønne løsninger. Derfor er det et faktum at bilbruk slik vi er vant til, med lang rekkevidde og enkel tilgang til drivstoff fortsatt bare gjelder for biler som kan bruke diesel eller bensin. Tilgangen til etanol, biodiesel og biogass er begrenset.

Elbilene lider under begrenset kjørelengde og lang ladetid. I 2012 lanseres de første plug-in hybridbilene i Europa. Nok et interessant skritt framover. Men det er tre år til og fortsatt aner vi knapt de ekte nullutslippsbilene et sted framme i horisonten. Bilindustrien har ikke kjent sin tid og sine muligheter. Nå er det trolig for sent. I løpet av et halvt år har krisen rammet bilbransjen over hele verden. Mange produsenter er avhengige av subsidier.

Ekte nullutslippbiler vil komme. Men det er sannsynlig at den viktigste utviklingen vil skje gjennom mindre og spesialiserte selskaper som vokser ut av en vaklende hovedindustri. Når stormen rundt bilindustrien har lagt seg vil vi se en nytt og annerledes landskap. Forhåpentligvis vil den ledes av menn og kvinner som forstår at bensin- og dieselbilen hører hjemme på museum og ikke på veiene

Nå kan du ta toget til syden. Chartertog til sør-europa har blitt en suksess og stadig flere nye strekninger settes på programmet.

I 2007 rullet Blue Train, det første av sydentogene på vei mot legendariske Gardasjøen. Undertegnede var med da de første togcharter-turistene reiste fra Oslo sentralstasjon. Foran lå 17 timers togreise – og 5 togbytter.

Det finnes etterhvert et titalls reisemål for den som vil reise på organisert togtur til  det sørlige Europa.  På reisen i 2007 valgte jeg klassiske Gardasjøen og  overså elegant en flom av advarsler om masseturisme .

Skal du til Garda bør du ha mot nok til å overse advarslene i back-packer bibelen Lonely Planet – det gjorde vi – og lot oss forføre av Gardasjøen og omgivelsene som i mer enn 150 år har hatt en nesten magnetisk tiltrekningskraft på kustnere, malere og forfattere over hele Europa.  Masseturismen og “playakulturen” finnes, men også omgivelser og muligheter for den som vil ha et ferieopphold med historie, økomat og   egne lokale oppdagelsesturer i rolige omgivelser.

I tillegg til til innsjøen er blendende vakker finnes det en stort antall økologiske gårdsbruk, lokale gourmet-restauranter og alternative overnattingsteder i området. Faktisk har Italia den største tettheten av økologiske bondegårder i hele Europa.

På gården til familien Gardolini kan du kjøpe lokal produsert honning, vin , syltetøy og kjøttprodukter og overnatte i historiske omgivelser. Det er bare et eksempel. Økobøndene i området har laget sin egen samarbeidsorganisasjon. Du finner mer informasjon om over tjue grønne overnattingssteder på nettstedet www.gardacolline.it

Vittorio Serenelli, nestleder for Gardabøndene er bekymret for presset på innsjøen.

– Garda er unik, men har også blitt sterkt preget av masseturisme. Vår oppgave er å utvikle de individuelle tilbudene, sier den italienske økobonden.

Etter fjorårets suksess med organiserte togreiser til Gardasjøen er tilbudet utvidet. Kroatia, Slovenia og Østerrike står på programmet samt rundreiser til Mosel, Rhinen, Champagne, Alsace, Polen og Sentral- Europa.

Høvding Jim Bouchier fra lokalsamfunnet Fort McKay nord for oljeboombyen Fort McMurray i det nordlige Alberta i Kanada har valgt å samarbeide med oljeindustrien- og samtidig være en aktiv vakthund i området. (foto:Arne Storrønningen)

Årets første myke snøfall har lagt en forsonende dekke over det golde månelandskapet nord i Albertas store skoger.

Ingen – selv ikke de mest ivrige tungolje-entusiastene i den canadiske oljehovedstaden Calgary – benekter at oljeproduksjonen setter groteske spor i skoglandskapet.

Jeg er på reise i Canada for å undersøke forholdene rundt den voksende tungoljeindusrien hvor StatoilHydro har gått tungt inn.

Skogen må strippes for trær og vegetasjon, våtmark dreneres og elver kanskje
deles. Så henter gigantiske gravemaskiner ut jord- og sandmasse. En blanding av vann og kjemikalier brukes for å skille sandoljen fra sanden. Industrien forsyner seg grovt av vannet i elva. For hvert fat olje som utvinnes går det med 3 fat vann. Det giftige spillvannet lagres i store dammer, noen på størrelse med naturlige innsjøer.

Jim Byrne, en vann-ekspert fra Lethbrigde universitetet regnet nylig ut at dersom Alberta tømte avfallet etter oljeproduksjonen ut i Lake Erie så ville det dekke hele sjøen med en dybde på 20 centimeter. Innen 2030 ville den giftige avfalls-suppen være 2 meter dyp.

– Ikke mange andre nasjoner enn Kina kan gjøre krav på en slik rekord i avfallsproduksjon, hevdet den prisbelønte canadiske miljøjournalisten og forfatteren Andrew Nikiforuk i en artikkel i det uavhengige magasinet AlbertaViews nylig.

”An environmental freakshow” – et miljøødeleggelsens galehus, hevdet en anonym oljedirektør i bladet Petroleum Economist.

Stephen Borsy en oljearbeider fra Calgary hevdet på et internett-forum om de store dammene med giftholdig spillvann at ”selv i tretti graders kulde så fryser det ikke…Stanken fra dammene er ubeskrivelig. Jeg har vært der. Jeg har sett det. Jeg har luktet det”, hevdet han.

Oljeland
Highway 63 strekker seg nesten snor-rett gjennom skoglandskapet. Den smale tofelts- veien er den eneste forbindelsen fra Edmonton og til den nye oljeboombyen Fort Mc Murray nesten 500 kilometer lenger nord.

I flere timer har vi kjørt gjennom tett barskog.
Canadas boreale skoger dekker et enormt areale og hører med blant klodens siste store, nesten uberørte villmarksområder.

Men deler av de boreale skogene skjuler også tungolje i enorme mengder. Indianerne kjente godt til den tjæreaktige sanden og impregnerte kanoene sine med den. I 1964 startet den aller første kommersielle utvinningen av sandolje . De siste årene har en rekke av de store internasjonale oljeselskapene sikret seg konsesjoner i Albertas oljeskoger. Høye oljepriser og avtagende og mer krevende tilgang til konvensjonell olje har skapt et nytt marked for tungoljen. – Oljefeber, sier Dan Woynillowicz, politisk seniorrådgiver ved det anerkjente canadiske forskningingsinstituttet, Pembina Institute i Calgary. Flere og flere mener at vi står overfor et sykdomsfenomen, hevder den canadiske eksperten i samtale med Folkevett. Den canadiske regjeringen har gitt opp sine Kyoto-forpliktelser. De satser på hurtig ekspansjon i tungolje i stedet for,hevder han i et intervju med Folkevett.

Et annet trekk ved tungoljeproduksjonen som bekymrer eksperten fra Pembina instituttet er industriens økende forbruket av naturgass. – Dette er Canadas reneste form for energi. For tiden legger tungoljeindustriens beslag på naturgass tilsvarende det som går med til å varme opp 2 millioner canadiske hjem, sier Woynillowicz. I en rapport hevder instituttet hans at innen 2015 vil produksjonen av sandolje kreve naturgass tilsvarende forbruket til samtlige canadiske husholdninger. Det er sterkt urovekkende, det er langt fra samfunnsøkonomisk,det er å forvandle gull til bly, sier den canadiske eksperten til Folkevett.

En gigantisk rørledning er planlagt fra gassfeltene i nord og gjennom det mektige McKenzie-deltaet. Mange frykter at mye av naturgassen vil ende opp i sandoljeproduksjonen i Alberta.

Oljefeber
-Uheldigvis er et skifte mot ukonvensjonell olje allerede underveis, påsto tre store nordamerikanske miljøorganisasjoner i en felles rapport nylig. En rapport fra Wood Mackenzie, et konsulentselskap i Edinburgh, konkluderer med at et skifte i retning av ukonvensjonell olje kan komme raskere enn det mange folk i oljeindustrien har forventet.

I Alberta er oljefeberen til å ta og føle på. De store internasjonale gigantene som Shell, Total, ExxonMobil og Chevron er på plass. Canadas konservative statsminister Stephen Harper og sentrale politikere snakker om landet som en ny energi-supermakt. De snakker ikke lenger om Kyoto.

Et område på størrelse med den amerikanske delstaten Florida er klar for utvinning og industriell berserkegang. Lengst nord hentes det sandholdige jordsmonnet ut i store åpne dagbrudd. Det betyr total stripping av skog og landskap. I størstedelen av området ligger imidlertid oljen så dypt at det må bores og damp sprøytes ned i borehullet for å frigjøre oljen fra sandmassene. Mer av skogen kan skånes, men borebrønnnene og rørgatene til transport av oljen kutter landskapet opp i biter og gjør de uegnet som leveområde for mange dyrearter. StatoilHydros konsesjon ligger i et område hvor det er nødvendig å bore.

De unges by
Fort Mc Murray er oljeboombyen framfor noen andre i Canada. Etter mer enn fire timers kjøring gjennom skog og ødemark dukker byen opp i snødrevet.

Nede i dalbunnen lyser velkjente reklameskilt i novemberskumringen: Spekteret av nord-amerikanske hurtigmatkjeder og restauranter er for lengst på plass. Lønnsnivået i McMurray ligger skyhøyt over det canadiske gjennomsnittet. I 2001 var den gjennomsnittelige husholdningsinntekten i byen på 92.000 canadiske dollar eller 518.000 kroner. Lønningene har fortsatt å stige siden den gangen. – Det er ikke lett å motivere unge til å studere og gjøre leksene sine når lokalsamfunnet florerer av godt betalte jobbmuligheter, sier assisterende rektor George Decker ved en av stedets tre ungdomsskoler. Han har bodd i området siden 1981 og har sett en hel generasjon av oljeungdom vokse opp. Ifølge Decker har mer enn 60 prosent av elevene jobb etter skoletid.

Fort Mac Murray er de unges by.For øyeblikket er det færre enn 500 innbyggere over 67 år i lokalsamfunnet i det nordlige Alberta. Gjennomsnittsalderen er 31 år.

-En barndom i Fort Mc Murray er en barndom nesten uten kontakt med eldre. Det er som om en motsatt variant av rottefangeren av Hamelen har funnet sted. Lokalsamfunnet virker blåst for gamle, mener Jennifer Quist, frilansskribent og researcher bosatt i Fort Mc Murray i mange år.

Klodyke
En sakte strøm av suv-lignende kjøretøy og terrengtilpassede pick up`er flyter langs den flere kilometer lange stripa i det gamle bysenteret. Det er en vanlig torsdag kveld og det er tilløp til rushtrafikk. En ung mann i et kitchdekorert kjøretøy tuter utålmodig. Det er lett å å glemme at vi befinner oss midt i et av verdens største sammenhengende skogområder. Dette er blant de siste store friområdene til svartbjørn, amerikansk bison, kanadagaupe, mårdyr, mulhjort, virginiahjort, elg, ulv, kyote, storfugl, bekkasin, snøugle – en gigantisk villmark med tusenvis av små og store innsjøer. Her ligger noen av kontinentets største ferskvannskilder, Atabacsha-sjøen, Store slavesjø og Store Bjørnesjø Dette er urfolkets traktat 8-område – et areal større en Storbritannia i utstrekning ”gitt” til indianerne av britene og dronning Victoria for litt år hundre år siden.

Nå råder en atmosfære av Klondyke. Oljeindustrien er her, gravemaskinene og verdens største anleggsmaskiner. Det lukter penger. Det lukter olje. På åsene vest for det gamle bysenteret ligger en flunkende ny bydel, tusenvis av nye eneboliger har dukket opp nesten over natta. På midten av 80-tallet hadde byen omkring 30.000 innbyggere. I dag er innbyggerantallet mer enn doblet og framskrivninger fra de lokale myndighetene peker mot et befolkningsantall på over 100.000 i løpet av de neste fem årene.

Prostitusjonsbølge
Prisen for å være midtpunktet i Canadas nye feberlignende tungoljeutvinning er høy.
Med en veksttakt fem ganger høyere enn gjennomsnittet for Canadisk byutvikling sliter lokalsamfunnene i nord-Alberta med å få på plass velferdsordninger og skoletilbud. Prostitusjon er en annen av skyggesidene i Canadas oljeland. – Vi opplever nå en prostitusjonsepedemi i provinsen, fastslår Derek Chewka, styreleder i urfolksorganisasjonen Edmonton Aboriginal Urban Affairs Committee. Annonser i avisene for seksuelle tjenester i noen av landets mest avsidesliggende områder er nå vanlig. – Jeg kunne knapt nok gå inn i en heis i Fort McMurray uten å få kastet tilbud om kjøp av sex i ansiktet, hevdet politi-etterforsker Jim Morresay. Ordføreren i byen vil skyte meg for å si det, men det er sannheten, påsto den erfarne polititjenestemannen i samtale med et Canadisk reportasjemagasin nylig.
En av bekymringene til urfolkleder Chewka er at halvparten av Albertas prostituerte er urfolkskvinner. Forekomst av gonore i provinsen er doblet fra 2000 til 2005, og sytti prosent av de som er smittet er kvinner, en unormal høy andel i forhold til befolkningsgjennomsnitt.

Canadas ”dr. Stockmann”
På sykehuset i Fort Mc Murray jobber John O Connor. Den erfarne familielegen har blitt kjent over store deler av Canada etter at han varslet om mistenkelige mange tilfeller av kreft i Fort Chipewyan ved bredden av Atabasca-sjøen ,nedstrøms for de store oljeanleggene. Fort Chip blant lokale, er en veiløs bosetting med rundt 800 mennesker ved munningen av Atabasca-elven. ”Vi får all møkka fra oljeindustrien og celluloseproduksjonen”,hevdet en representant for befolkning, nylig.

Nå rystes de av en kreft-opphopning som gjør at mange av familiene som er rammet ikke lenger tør å drikke kranvann fra innsjøen. De får flaskevann fløyet inn og frykter at oljeindustrien har forpestet vannet deres. For en generasjon siden hentet jegere vann i koppen rett fra innsjøen og elva. I følge mange canadiske miljøaktivister er de flaskevanndrikkende urfolkene midt inne i Canadas villmark, et bevis på tungoljeproduksjonenss påvirkning på miljøet i området.

John O Connor har i flere år vært stedets flybårne familielege. For noen år tilbake gjorde han en oppdagelse som skaket den sindige irskfødte legen. Han oppdaget forekomster av en sjelden form for kreft – gallegangskreft eller cholangiocarcinoma. Det var den samme sykdommen som hadde tatt livet av faren hans hjemme i Irland mange år tidligere. ” Jeg hadde ikke ventet å møte den igjen”, sier O Connor. – Uten behandling dør du i løpet av en måneds tid, min far døde etter 6 uker, sier han. I følge den canadiske legen er minst 3 av innbyggerne i Fort Chip døde som følge av sykdommen, og trolig to andre i tillegg, alle i løpet av de siste fem årene. – Statistisk sett skal det bare forekomme ett tilfelle årlig ut av en befolkning på etthundretusen. Fem tilfeller i et lokalsamfunn med rundt 800 innbyggere er ekstremt, fastslår han. Det samme mønsteret ser han i forbindelse med andre kreftformer.

Ingen i det lille lokalsamfunnet ved den store innsjøen tror på myndighetene i provinsen som har forsøkt å tone ned situasjonen. De er overbevist om at det er noe grunnleggende galt med vannet.

I følge Ed Stelmach, leder av Albertas provinsregjering, er bevisene i Fort Chipewyan ”ikke klare nok” til at tempoet i oljeproduksjonen skal reduseres.

For O Connor har rollen som whistelblower og Canadas dr.Stockman hatt sin pris.
Som sin kollega i Ibsendramaet ”En Folkefiende” har han blitt forsøkt hysjet ned. Det skal sterk motivasjon til for å tråkke rett inn i et minefelt av nasjonalt bærende økonomiske interesser og milliardindustri.

Det falt helsemyndighetene tungt for brystet at den modige familiedoktoren i Alblerta opptrådte så fritt-talende i mediene. Health Canada har tatt ut formell klage på Connor og mener han har varslet på et for tynt grunnlag og bidratt til å skape unødvendig uro i befolkningen. Til tross for at den canadiske legen føler seg under et enormt press er han allikevel optimist. ”Saken har fått så mye medieoppmerksomhet nå at jeg ikke tror det blir lett å overse den”, mener han. – Han tror regjeringen kan bli tvunget til å sette i gang med relevante undersøkelser om de alarmende funnene i Fort Chipewyan.

Oljehøvdingen
Også høvding Jim Boucher i et annet urfolks-samfunn -Fort McKay, ønsker større sikkerhet om helsetilstanden til folkene sine. Lokalsamfunnet ligger ved det nordlige endepunktet av motorvei 63,en times kjøretur fra Fort Mc Murray og befolkningen har blitt kjent som de mest oljevennlige av urfolkene i området. – Vi ønsker en stor omfattende undersøkelse av helsen til alle i landsbyen, forteller Boucher i samtale med Folkevett. Han bekrefter at fisken som befolkningen i tusenvis av år har hentet opp fra Atabasca-elva ikke er spiselig. Men han tror det skyldes en miks av årsaker, hvor oljeindustrien må ta skylda sammen med annen menneskelig aktivitet i området, jordbruket inkludert. De henter drikkevann fra elva, men den har gjennomgått en omfattende rensing før den ledes ut til husholdningene.

Jim Boucher regnes som en av Canadas mest profilerte indianske ledere. I tjue år han han vært høvding for befolkningen på litt over 600 individer i lille Fort McKay. Bouchers strategi har vært klar: Han har ønsket å utnytte de mulighetene som det tunge nærværet av oljeindustri skaper –til å reise landsbyen fra fattigdom og underutvikling til et moderne,høyteknologisk samfunn med økonomisk trygghet og mange næringsmuligheter for befolkningen.

Høvding Boucher forteller: Inntil for noen tiår siden kunne folkene her leve godt som jegere og fangsfolk. Det var en langsom og god måte å leve på og folk var tilfredse og lykkelige. Så kom tilbakeslaget. En vellykket global kampanje mot pelsjakt og snarefangst rev beina helt under levegrunnlaget til befolkningen. Vi ble prisgitt sosial stønad og hjelp fra andre. Oljeindustrien har gitt oss nye muligheter. Vi etablerte gradvis sju heleide selskaper og flere joint venture selskaper med de store tungoljeaktørene,forteller høvdingen. Selskapene er organisert i Fort McKay Group of Companies og omsetter samlet for mer enn 300 millioner norske kroner.

Boucher tar oss med på kjøretur rundt i reservatområdet og viser oss noen av de viktigste næringsvirksomhetene til landsbyen. – Her var det bare skog for kort tid tilbake, forteller han og peker mot en stor industripark. Her kan små og mellomstore underleverandører leie lokaler og fasiliteter. Lenger ned mot elva er det også full byggeaktivitet. – Dette skal bli et fullservice bo- og overnattingsanlegg for byggearbeidere med spisesal,kjøkken og treningsal og andre fritidsmuligheter, forteller Boucher.

-Før hadde vi verken elektrisitet eller telefonforbindelse, nå er Fort McKay et topp moderne lokalsamfunn og mange av de unge med forbindelse til fellesskapet velger å flytte tilbake eller bli boende, forteller høvdingen mens han kjører oss tilbake til landsbyen. Langs improviserte anleggsveier og nyryddet skog ligger store eneboliger av høy canadisk standard. De eldre får bo gratis, resten av befolkningen kan leie bolig til sterk subsidiert pris. Alle lokale tjenester som elektrisitet, vann, naturgass til husholdningsbruk samt helse- og velferdstjenester er gratis. Fellesskapet har videre investert i et leilighetskompleks hvor unge med behov kan få botrening. Årlig deler høvdingen og medhjelperne hans ut solide bonuser til hver enkelt innbygger uavhengig av alder.

-Men er han ikke redd for at den økologiske prisen skal bli for høy? Er det ikke bedre å reise motstandsflagget?

Høvding Boucher ser mer pragmatisk på det. Bedre å leve velstående i skyggen av verdens største tungoljeutvinning, enn fattig. Vi har bodd her i mer enn titusen år, vi er en viktig pådriver for at oljeutvinningen skal skape så små miljøskader som mulig. Vi har påvirket de to største canadiske aktørene her opp til å redusere utslipp enkelte kjemikalier med henholdsvis 70 og 80 prosent. Det er en stor suksess,mener indianerhøvdingen. –Vi overvåker at selskapene rydder opp etter seg, vi krever treplanting og tiltak for å gjenopprette rasert urskog. Ved å igangsette effektive plantetiltak kan sårene i landskapet være legt etter noen tiår,sier Boucher. Slett ikke alle er enig i at det finvevde økologiske systemet som urskogen utgjør kan enkelt gjenopprettes ved hjelp av treplanting. Det er kanskje ikke det Boucher mener heller.

Den store katastrofen
Bekymringen for mange miljøengasjerte i Canada er de store giftdammene og det dramatiske forbruket av ferskvann som tungoljeproduksjonen fører med seg. Oljeindustrien i området bruker vann tilsvarende forbruket til en by med 2 millioner innbyggere.”Hvis en av de store dammene noensinne bryter sammen og innholdet flyter ut i elva, så vil verden stå overfor en katastrofe av dimensjoner som vil gjøre Exxon-Valdez-ulykken liten i sammenligning”, hevder en av verdens mest respekterte vann-økologer, David Schindler. (Exxon Valdez var navnet på oljetankeren som kjørte på et rev i 1989 og slapp ut over 45 millioner liter råolje i sjøen ved Prince William-sundet i Alaska.)

Schindler vet hva han snakker om. Peace-river/ Atabasca-deltaet er et mer enn 6000 kvadratkilometer kompleks av innsjøer, vannveier og våtland. Området som rommer mer enn tusen sjøer og nesten hundre elver og elveforgreininger regnes som en av verdens aller største ferskvannskilder. Området er tilholdsted for en rekke truede dyrearter og mer enn 1 million fugler trekker hit om høsten.
.
Jeg sitter med en underlig fornemmelse av å reise gjennom et område herjet av krig og katastrofe. Kveldslandskapet vi kjører gjennom har sitt egen dante-lignende uvirkelige preg.Underlig å tenke på at jeg befinner meg i mine guttedagers drømmeland, Canadas uendelige store skoger med stedsnavn som klinger av eventyr og oppdagertrang.

Hva slags framtid venter Canadas vidstrakte nordlige skogvidder? På det indianske Cree-språket betyr Atabasca ”stedet hvor gress gror overalt”. Det passer ikke lenger.

På veien tilbake fra besøket i Fort McKay passerer vi et stort monument av bison. Lenger nord i den boerale skogen ligger Canadas største nasjonalpark. Den ble opprettet i 1922 for å verne den siste store stammen av bison som hadde overlevd det nittende århundres nedslakting.

En gang – og for ikke lenge siden, regjerte millioner av bison på den store nordamerikanske prærien. Den europeiske industrielle logikken og tenkningen som erobrerene bragte med seg førte til massenedslakting og masseutryddelse.

Vil vi se den samme form for destruksjon av de tilsynelatende uendelige boreale skogene? -Vi legger bare beslag på en begrenset område. Skogene er for store til å kunne ødelegges av tungoljeindustrien, fortalte industrifolk i Calgary meg. Jeg føler meg allikevel ikke trygg.
Gravemaskinene er her. Gravemaskinene i lyrikeren Rolf Jacobsens mareritt.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

(publisert som hovedreportasje i Folkevett nr. 6/2007. Reportasjereisen som danner grunnlaget for artiklen foregikk i siste del av november samme år)

I løpet av neste år må Lituaen innfri sitt løfte til EU og  finne en løsning på sin historiske avhengighet av kjernekraft produsert med omstridt sovjetisk teknologi. Det er lettere sagt enn gjort.

Det var da politikerne i Litauen forhandlet om medlemskap i EU at politikerne i Brussel fant ut at de ville benytte anledningen til å presse den tidligere sovjetrepublikken til å kvitte seg med sitt gamle og kontroversielle kjernekraftverk Ignalina innen 2009. Kraftverket nesten 80 prosent av landets energiproduksjon og det finnes ingen enkle løsninger i sikte.  Litauen regnes i dag blant de mest kjernekraftavhengige nasjonene i verden.

Paradoksalt kan nye klimahensyn og frykten for avhengighet av russisk gass forlenge levetiden til det som regnes blant verdens farligste kjernekraftverk.

Ledende politikere i Litauen har lange hevdet at fossil energi som erstatning for kjernekraften fra  Ignalina er et dårlig alternativ dersom målet er å redusere utslippene av klimagasser i regionen. Russisk gass er langt fra det første EU-toppene i Brussel ønsker seg som energikilde for den tidligere sovjetrepublikken ved Østersjøen. Bygging av et nytt og sikrere anlegg vil ta tid og kan heller ikke hjelpe landet ut av sitt akutte energidilemma.

Ignalnia er konstruert med gammel russisk teknologi – og har ofte blitt karakterisert som Tsjernobyls lillebror. Betegnelsen lillebror er imidlertid misvisende. Kjernekraftverket i Litauens grenseland mot Hvite-russland er Tsjernobyels storebror og har langt større produksjonskapasitet enn sin katastrofebefengte ukrainske slektning. Ifølge Bellona regnes Ignalinaverket som et av verdens farligste. Det har verdens største RBMK-reaktor og kan produsere 50 prosent mer elektrisitet enn Tsjernobyl. På grunn av nye sikkerhetskrav er effekten redusert. De russiskkonstruerte RBMK-reaktorene regnes som de mest usikre av dagens aktive atomreaktorer. Både på grunn av tekniske svakheter, og fordi grafitten i reaktorkjernen er brennbar. Etter katastrofen ved søsterkraftverket i Ukraina i for 25 år siden har de nordiske nabolandene og EU kanalisert store summer til sikkerhetsoppgradering av anlegget. Men grunnteknologien og den sårbare reaktorkjernen er den samme.

Nå er Ignalina-kraftverket i ferd med å bli en varm potet i det nye baltiske EU-landet. Som en del av nedtrappingen og avtalen med EU ble den ene av reaktorene stengt i 2006. Den gjenværende delen av anlegget ble rustet opp og forsyner Litauen fortsatt med nesten 80 prosent av landets elektrisitet. Det var mange som fryktet at kravet om den raske stengingen av atomkraftverket kunne føre landet inn i en alvorlig energiknipe. Å erstatte nesten hele landets elektrisitetsforsyning med miljøvennlig energi fra sikre og stabile partnere på få år ble langt på vei ansett som urealistisk. En av de som arbeider hardt for å få utsatt det endelige stengingstidspunktet er Litauens president Valdas Adamkus. I et møte i Brussel nylig hevdet han at den økologiske situasjonen i hele regionen vil bli påvirket dersom Litauen blir tvunget til å forlate CO2-fri kjernekraft til fordel for mer forurensende energiproduksjon. Hele den baltiske regionen vil også bli sårbar dersom vi «blir totalt avhengige av russisk gassforsyninger», hevdet presidenten.

Nå tror mange at Brussel velger å utsette det endelige tidspunktet for stenging. Til tross for at EU har omtalt kravet om endelig stenging innen 2009 som ikkeforhandlingsbart opplyste den litauiske statsministeren Gediminas Kirkilas i mars i år at han forhandlet med flere ledende EUtopper om mulighetene for å utsette sjebnedatoen for stenging av det omstridte atomkraftverket. Alternativet vil være at det nye baltiske Eu-medlemmet blir avhengig av russisk gass. Det er det neppe noen ansvarlige eupolitikere som vil medvirke til. Litauen, Latvia, Estland og Polen har allerede vedtatt felles planer om et nytt kjernekraftverk. Men de tre landene er uenige om hvordan de skal fordele energien seg i mellom. Polen med sine rundt 40 millioner innbyggere har gjort krav på en så stor del av kaka at de to andre mindre potensielle eierlandene føler seg tilsidesatt. I følge Litauens statsminister skal de endelige planene godkjennes midtveis i 2008 og produksjon igangsettes i 2015.

Ignalina skulle bli et sovjetisk prestisjeprosjekt og forsyne den sørvestre delen av det gamle samveldet med stabil energi. De sovjetiske myndighetene bygde en helt ny by midt inne i de litauiske storskogene. I dag framstår byen med flere tusen russiske kjernekraftarbeidere og familiene deres som en siste overlevning fra sovjetisk- inspirert byplanlegging. Visaginas er i ferd med å bli en spøkelsesby. Stadig flere rømmer fra den dødsdømte atombyen 120 kilometer nordøst for hovedstaden Vilnius. Mange av de grå boligblokkene ligger tomme med mørklagte vinduer i vintermørket. På et av byens to hoteller lyser det sparsomt i den gigantiske resepsjonen. I ensom majestet bak et gigantisk skrivebord sitter en liten dame. Hun grynter og peker mot andre etasje når jeg spør om veien til restauranten. Denne kvelden er jeg den eneste gjesten i den ti etasjes høye hotellblokken. Visaginas har blitt Litauens Deadwood city. Men jeg er ikke helt alene, jeg har fått selskap av  5 fastboende som tyr til hotellet for øl, pizza og litt avveksling rundt biljardbordet denne lørdags vinterkvelden. Vi har god plass i den flere hundre kvadratmeter store, delvis mørklagte restauranten i atombyen.

Befolkningen i Visaginas har innstilt seg på at det går mot slutten. De som kan skaffer seg ny jobb og flytter. De færreste tør ta sjansen på at de skal være heldige å få jobb ved et mulig nytt atomkraftverk. Varaordfører Dalia Straupaite er mer optimistisk. Hun er sikker på at det vil bli bygd et nytt atomkraftverk i området. Det ligger det godt til rette for. Det gamle anlegget med den fryktede Tsjernobyl-teknologien vil bli en populær turistattraksjon etter at det er stengt tror viseordføreren. De internasjonale kjernekraftselskapene står i kø for å bli tildelt utbyggingsansvaret for et nytt atomanlegg i Lituaen. Energi-giganter som General Electric, det tyske E.O.N, den franske Arevagruppen, canadiske AECL og Mitsubishi fra Japan har allerede knyttet kontakt med de litauiske myndighetene. Men det vil koste å bygge et nytt anlegg. En foreløpig studie har vist at en enkelt reaktor med kapasitet 800 Mw eller to reaktorer med 1600 Mw kapasitet vil kreve en investering på fra 2,5 til 4 milliarder Euro. Uansett, landets mer enn 2 millioner innbyggere trenger energi. De fleste  i landet håper at EU ser igjennom fingrene med  kravet om avvikling  i løpet av neste år .

Velkommen til Arne Storrønningens klimablogg.

Les mine daglige rapporter fra FNs klimatoppmøte i København fra 7–18.desember.

Klimatoppmøtet samler mer enn 5.000 journalister, 15.000 delegater. I tillegg er det ventet 180.000 besøkende til byen – som ikke deltar i på selve toppmøtet, men i  hundrevis av tilleggsaktiviteter.

Til daglig er jeg ansvarlig redaktør i Framtiden i våre henders tidsskrift Folkevett, Norges største miljømagasin med ca. 35.000 lesere.

Takk for at du stakk innom , god lesning!

David Korten ble internasjonalt kjent etter bestselgeren "When the corporations rules the World", (foto:Arne Storrønningen, mai 2007)

 

Mannen som møtte meg på den forblåste fergekaia på øya ytterst ute mot Stillehavet har blitt en av de viktigste premissleverandørene i den internasjonale antiglobaliseringsbevegelsen. Bli med til David Kortens Ecotopia.

Reis så langt vest du kommer på det amerikanske kontinentet. Kryss over det flere tusen meter dype Puget-sundet og stig i land på lille Bainbrigde Island. Du er i hjertet av det liberale USA.

Du merker det allerede på fergen over fra Seattle. Folkene er annerledes. En bestefar med grått skjegg i brunrutet kanada-skjorte leser fra en eventyrbok med barnebarnet på fanget. En mann tasser rundt i slitte Birkenstocks og med en gitar hengende i en stropp over skuldren. I et ensomt hjørne sitter en dame i 60-årene med lange, sølvgrå Heidi-fletter og rødt pannebånd og leser i en bok. På 70- og 80-tallet var Bainbrigde poetenes øy. Fortsatt er den et progressivt annerledsland hvor zen-buddistiske studiesirkler kanskje er like utbredt som syklubber i en vestlandsbygd. Mange av de tjuetretusen innbyggerne jobber i kreative yrker, de aller fleste stemmer på det Demokratiske partiet.

SMAK AV ECOTOPIA
Bainbridge er David Kortens Ecotopia. Her kan han kjøpe lokal vin, grønnsaker og brød av lokale leverandører som han kjenner. Øya er grønn og frodig. Vinkjennere sammenligner klimaet med Loire-dalen i Frankrike. Bainbrigde er nesten uamerikansk med sitt fravær av hurtigmatrestauranter og varehuskjeder. MacDonald-folkene måtte bruke rettsapparatet for å få fotfeste her. Bainbridge-politikerne er kjent for sin aversjon mot alt som smaker av ensretting. De har jobbet beinhard for å bevare øyas lokale særpreg. Så godt har de lykkes at tv-stasjonen CNN for to år siden kåret det lille lokalsamfunnet til USAs nest beste sted å bo.

Korten som møter meg på Bainbrigde fergekai har blitt en av de viktigste ideologiske premissleverandørene til den internasjonale anti-globaliseringsbevegelsen. Vi kjører langs alleer med velstelte hager. I mer enn tretti år var Korten en anerkjent utviklingsøkonom. På oppdrag fra blant annet Ford Foundation og USAID, den amerikanske regjeringens internasjonale bistandsorganisasjon, jobbet han i Asia, Afrika og Sør-Amerika med økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse som hovedoppgave. I følge Korten selv var han en ekte tilhenger av den amerikanske samfunnsmodellen: ”Jeg trodde jeg kunne bringe hemmelighetene bak de amerikanske forretningssuksessene til resten av verden, slik at de kunne bli rike og lykkelige som oss”, forteller Korten. I stedet oppdaget han at fattigdommen økte. Til tross for tusenvis av velmente utviklingsprosjekter og tiltak besto de grunnleggende skjevhetene. Det var som å male en falleferdig hus. Resultatene var overfladiske og kosmetiske. Korten bestemte seg for å bryte med det offentlige utviklingsapparatet. Men han ble i Asia og jobbet i samarbeid med frivillige organisasjoner i ytterlige fem år.

REIS HJEM, PROFESSOR!
Kolleger og samarbeidspartnere på Filippinene hvor han bodde, mente han trolig kunne oppnå langt mer ved å reise tilbake til hjemlandet for å påvirke det amerikanske systemet innenfra. Oppfordringen om å ”dra hjem” kunne av noe ha blitt oppfattet som uhøflig. Korten opplevde det ikke slik. Han var enig. Han måtte hjem, han var overbevist om at han måtte påvirke selve systemet som skapte uretten og forskjellene han hadde sett gjennom mer enn tretti års feltarbeid.

Kortens nye base ble New York. Fra sin leilighet med Wall Street og Madison Avenue som nærmeste naboer skrev han boka When Corporations Rule the World. Den utkom i 1995 og ble nærmest en bibel for hele den internasjonale anti-globaliseringsbevegelsen. – Som utviklingsarbeider hadde jeg sett hvordan de store selskapene stjal innflytelse og makt fra enkelindivider, lokalsamfunn og nasjonale regjeringer. Vi bør heller snakke om en avsporet og ekstrem form for kapitalisme enn en sunn markedsøkonomi når vi retter fokuset på de internasjonale storselskapene og finansinstitusjonene, mener han.

- Den klassiske markedsøkonomien slik Adam Smith definerte den må forståes annerledes. Grunnsteinene her er tilnærmet likestilte konkurrenter som opererer i et hovedsakelig lokalt og nasjonalt marked. Selskapene er mer knyttet til de lokalene behovene og den lokale bærekraften og kan lettere inngå som partnere i en nært, og mye mer oversiktelig marked, mener Korten. – Helt greit, hvis du skal produsere hjemmelaget syltetøy, vin og steinbakt brød, men ikke hvis du skal lage tog, datamaskiner og stål, hevder noen av kritikerne. Hele poenget, mener Korten er å knytte produksjon og folks ressursbruk i mye større grad opp mot den virkelige bærekraften der folk bor og lever. Det er fortsatt mulig å opprettholde høyteknologisk og avansert produksjon i en slik setting. Markedsøkonomi med en sterkere lokal og nasjonal forankring betyr ikke bakgårdsproduksjon av stål og lokomotiver, sier Korten.

Etter utgivelsen av When The Corporations Rule the World, flyttet David Korten og kona til Bainbridge Island på den amerikanske nordvestkysten. – Jeg kommer opprinnelige fra denne kanten av landet og føler fortsatt jeg har røttene mine her, forteller Korten mens jeg gjør klart for videointervju hjemme i stua hos den amerikanske forfatteren.

FØDT TIL PROFITT
Store selskaper deltar i økende grad i klimadebatten og ønsker å framstå som ansvarlige partnere i kampen mot global oppvarming. Er det grunn til å modifisere noe av den kraftige kritikken av multinasjonale selskaper som framkommer i ”When the Corporations rule the World”?

- Nei, men vi ser en hel del selskaper som setter miljø på dagsorden. Wal-mart, for eksempel, tar i bruk grønn teknologi i bygningene sine. Det er i seg selv positivt. Men det betyr ikke at selskapene er en del av en dypere oppvåkning og at det ligger et grunnleggende verdivalg bak handlingene. Motivet er fortsatt profitt. De har bare, riktignok sent, funnet ut av de kan spare hundre millioner av dollar på å erstatte gammel, skitten teknologi men renere og mer miljøvennlig løsninger. Ikke noe annet enn det.

Wal- mart driver fortsatt bort all annen lokal handelsvirksomhet og ensretter varehandelen der de slår seg fram, de presser lønningene mot bunnen, de motarbeider demokrati og lovlig fagforeningsvirksomhet, omfattende outsourcing i regi av Wal-mart skaper et enormt behov for transport og energi. Og byggingen av de store varehusene stimulerer ”sub-urban sprawl”. De skaper enorme sosiale problemer og energiproblemer samtidig som Walton-familien, hovedaksjonærene i Wal-mart-selskapet er blant verdens aller rikeste familier

De multinasjonale selskapene er utformet som et av de viktigste verktøyene for å skape ekstrem profitt for en håndfull priviligerte eiere. Det skjer på grov bekostning av natur, lokalsamfunn og ikke-fornybare ressurser og energi.

To prosent av befolkningen i verden eier mer enn 50 prosent av alle klodens ressurser, mens over halvparten av oss bare har tilgang til 1 prosent av ressursene.

Det er ingen realistisk mulighet for at disse selskapene skal være i stand til å bidra til å løse de grunnleggende problemene på kloden. Hensiktsløs profittjakt er sterkt nedfelt i selve forretningsmodellen. Det er utenkelig at de skal kunne bli en del av løsningen og lede oss mot en helt annen samfunn.

Klimaforskerne gir oss kort tid til å dramatisk redusere utslippene av CO2 og andre klimagasser. Alternativet er øeleggende global oppvarming. Tvinger ikke dette oss til å jobbe innenfor det du kaller for imperiestrukturen. Inngå nye og dristige allianser og f,eks. spille på lag med store selskaper og regjeringer som langt fra har rent mel i posen?

-Du berører et dypt dilemma. Vi må handle raskt. Men samtidig er det umulig
at det eksisterende systemet og de eksisterende institusjonene skal gi oss det lederskapet, visjonene og den drakraften som er nødvendig. Selve grunnstruktruren i systemet er utformet i den hensikt å pumpe og utnytte natur-ressurser til siste dråpe og å skape fortjeneste til et lite og ekstremt privilegert mindretall.

NÅR GUD VAR KVINNE
-I din siste bok ”The Great Turning, from empire to earth community””som utkom våren 2006, tegner du et langt bredere bilde enn i ”When The Corporations rule the World”. Det handler ikke lenger bare om de store internasjonale selskapenes dominerende rolle i verdensøkonomien – men om en grunnleggende samfunnsstruktur og tenkemåte – en herskerideologi som du mener har ligget til grunn fo nesten all samfunnsutvikling de siste femtusen årene. Det er en djerv påstand?

-Ja, men det gjør den ikke mindre viktig og riktig. Kort fortalt må vi gå fra det jeg i et samlebegrep har valgt å kalle ”imperie-samfunnet” (empire) til et jordklode-fellesskap (earth community).Både den globale oppvarmingen, miljø-ødeleggelsene og den ekstreme skjevfordelingen av goder kan bare løses hvis vi velter de store brikkene i det globale maktspillet og erstatter de grunnleggende institusjonene og maktstrukturene med noe helt annet. Dette krever en massiv mobilisering av vanlige folks interesser og fornuft, en prosess som må komme nedenfra – og involvere millioner av lokale grupper og fellesskap i en samtidig og kollektiv oppvåkning.

Hva inspirerte deg til å skrive boken?

”When the Corporations Rule the World” fokuserte på storselskapenes rolle og den globale økonomiske dysfunksjonaliteten som gigantkonsernene sterkt bidrar til å skape. ”The Great Turning” tar for seg hele den underliggende strukturen som konserndominansen inngår som en del av.

Hendelsene 11. september er en viktig del av bakgrunnsteppet. I tida etter terrorangrepene i New York og Washington DC, så vi konturene av imperiet USA. Nå handlet det om rå militær makt og dominans. Haukene hadde lettet. Det var lettere å se supermaktens mørke bakside.

Bevegelsen (antiglobalisering og sosial forandring, red.anmrk.) gikk inn i en tilstand av lammelse .

Sommeren 2002 hadde jeg besøk av Vandana Shiva her på Bainbridge Island. Vi diskuterte hva som hadde skjedd med bevegelsen og om USAs nye rolle i verden. Så vi ikke en supermakt med mange av imperiets karaktertrekk? En militær koloss som var villig til å bruke hele sin slagkraft for sikre og konsolidere sin egen maktposisjon? Vandana kom stadig tilbake til betydningen av å forstå Bush-administrasjonens nye politikk som et resultat av en imperiestruktur som alt lå der.
.
Vandanas imperiefokus ledet tankene mine tilbake til Rian Eislers klassiske verk ”The Chalice and the Blade” (kalken og sverdet) som hadde blitt et ikon for mange i kvinnebevegelsen. Et helt nytt forståelsesrom åpnet seg. Eisler hevdet at på et tidspunkt – for omkring 5000 år siden – fantes det kulturer som bygde på partnerskap som hovedprinsipp. Disse kulturene hadde ofte kvinnelige guddommer og respekterte og dyrket livskreftene og syklusene i naturen –Samfunnsstrukturen var langt på vei ikke-hierarkisk.

Gradvis forandret dette seg. Inn kom mannlige guddommer, patriarkalsk tenkning erstattet partnerskapstenking og en liten elite begynte å bruke vold og agressive hersketeknikker for å skaffe seg tilgang til ressurser og materielle goder på bekostning av flertallet. I første omgang vokste det fram frittstående bystater med ekspansive ambisjoner. Senere kom det nasjonalstater med appetitt på å underlegge seg nye områder og til slutt de fullmodne imperiene som var bygd opp omkring voldsutøvelse og voldelig kontroll av befolkning og motstandere.

Grunnelementene fra dette systemet har bestått i ulike former opp gjennom årtusenene. Hersketenkningen slo ut i ulike former undertrykkelse og diskriminering , rasisme, sexisme, osv, Det sosiale sammenbruddet vi opplever i dag – fattigdommen og de massive miljø- og klimaproblemene er alt sammen en del av det samme mønsteret og endel av en fem tusen år gammel arv vi må kvitte oss med. At disse herskerstrukturene er så gamle, gjør det ikke enkelt – men det blir tydelig hva som er vårt grunnproblem. Og: Det behøver ikke være slik. ’

RIKMANNSVELDE
Vi må også våkne opp og innse at de fleste land vi regner som demokratiske ikke er det. Det gjelder ikke minst mitt eget land, USA,hevder han.

Hvis de ikke er demokratiske hva er de da?

De er plutokratier: Styrt og organisert for at et ekstremt rikt mindretall skal kunne opprettholde privilegier på bekostning av majoritetsbefolkningen. Å innse det har vært noe av det vanskeligste for meg og mange andre som er vokst opp med myten om at USA og mange andre vestlige land er bygd på demokratiske grunnprinsipper med verdens beste demokratiske institusjoner. Det er kort og godt ikke sant.

Dersom vi leser den amerikanske grunnloven nøye ser vi at den var skrevet for å befeste makten til hvite, mannlige eiendomsbesittere. Ja, for ikke å nevne hvite, mannlige slave-eiere.

Den amerikanske historien viser at vi har gjort framskritt. Slaveriet er opphørt, det er innført omfattende borgerrettigheter, kvinnene fikk stemmerett i 1920. Men vi sliter fortsatt med å sikre rettighetene til innfødte amerikanere som vi i utgangspunktet stjal land fra og ved begynnelsen til det tjueførste århundre får vi jevnlige påminnelser at denne nasjonen er styrt av et mektig familiedynasti – Bush-dynastiet.

DET GODE ALTERNATIV
Du benytter begrepet Earth Community – jordklodefelleskap som betegnelse på det gode samfunnnsalternativet. Hvordan vil du definere dette begrepet?

- Begrepet er i utgangspunktet lånt fra Earth Charter som ble utformet og vedtatt i Rio i 1992.
Det var en prosess som involverte tusenvis av mennesker fra alle kanter av kloden.

I boka benytter jeg begrepet ”imperium” som et motsatt begrep og en sekkebetegnelse for alle typer hierarkiske herskerstrukturer, globalt, innen nasjonene og endog lokalsamfunn og familier.

For å løse de grunnleggende problemene som nå truer den menneskelige familien må vi bevege oss mot en partnerskapsorganisering som er kjønnsbalansert, dyp-demokratisk og som vektlegger hvert enkelt individs rett og mulighet til utfoldelse og ytring.

OPPVÅKNING FRA TRANSEN
Hvordan skal flertallet mobiliseres slik at det oppstår et tilstrekkelig press mot politikere og det etablerte systemet?

- Det hadde kanskje virket utopisk og uoppnåelig dersom vi ikke allerede nå så konturene av en ny oppvåkning og bevissthetsendring blant folk. Et helt spekter av ulike grupper utgjør en mulig stor internasjonal forandringsbevegelse og et forandringsnettverk. Det er borger- og menneskerettighetsgrupper, kvinne og miljøgrupper, fredsgrupper og andre med ønske om å berge kloden og oss selv fra en dyp krise. Presset må komme nedenfra, det må være formidabelt og det må komme hurtig.

Vi har sett eksempler på den mulige dynamikken i et slik global, folkelig forandringsbølge, mener Korten. Den spontane internasjonale fredsbevegelsen som oppsto i oppløpet til Irak-krigen i 2003 og hvor mer enn 10 millioner mennesker deltok i store massedemonstrasjoner er et tilfelle. Det skjedde uten en sentral ledelse, budsjett eller karismatiske frontfigurer. Dette er bare en forsmak på mulighetene for radikalt nye former for partnerskapsorganisering som NÅ er innen vår rekkevidde, hevder den amerikanske aktivisten og forfatteren.

Undersøkelser har vist at majoriteten av den amerikanske befolkningen på tvers av politiske skiller – ofte har de samme grunnverdiene og drømmene. I den offentlige debatten er det ytterpunktene på begge sider som får mest oppmerksomhet. Det finnes et stort flertall både av republikanske og demokratiske velgere som oppgir at de ønsker en utvikling med vekt på lokalsamfunn, familie, vennskap og kultur. Det politiske landskapet i USA og mange andre land er ikke på langt nær så polarisert som den mediedebatten kan gi inntrykk av.

- Vi må ta i betraktning at folk befinner seg i en tilstand av ”transe”. Vi er lært opp til å tro på mytene om at herskerkulturen er den naturgitte – at menneskene er grådige i sitt vesen og at annen samfunnsorganisering er utopisk. Dette er naturligvis feil og det er åket av disse mytene og vrangforestillingene mange nå rister av seg.

Imperiekulturens makt og innflytelse er avhengig av muligheten til å kunne kontrollere de definerende forestillingene som preger vår kollektive forståelse om samfunnsutvikling og maktutøvelse. De rådende forestillingene som har eksistert til nå bidrar til å legitimere undertrykkelse og maktbruk – samtidig som de hindrer oss i å se mer positive muligheter. Å forandre grunnforestillingene og vår kollektive bevissthet er trolig det viktigste skrittet på veien mot en bedre verden.

Dypest sett bygger kapitalismen og imperiekulturen sine forestillinger på et for lengst foreldet newtonisk og reduksjonistisk verdensbilde. Dette bildet har som utgangpunkt at alt rundt oss er død materie og at bevissthet utover dette bare er en illusjon. I en slik forestillingsverden blir vold, undertrykkelse, urettferdig fordeling og miljøskadelig virksomhet et slags nødvendig onde.

Om vi bygger våre kollektiv tekning og forestillinger på ny og oppgradert kunnskap innen biologi og fysikk ser vi en dypt intelligent, levende og åndelig univers som vi selv er en del av og som gir oss muligheter som er så store at de nesten tar pusten fra oss, mener Korten.

Av og til har jeg mine øyeblikk med tvil og frykt om at det allerede kan være for sent. At vi har passert no-point –of –return. Men vi vet ikke, og vi har ikke noe annet valg enn å fortsette å forsøke å snu den store utviklingen. Det gjenstår betydelig med tid for andre utviklingseksperimenter på planeten om menneske som art skulle vise seg å være et evolusjonært feiltrinn. Selv på vårt verste er det utenkelig at menneskene vil være i stand til å ødelegge potensialet for framtidig annen livsutvikling på kloden. Det kan ta noen millioner år å gjenopprette, men i en kosmisk ramme, så er dette en kort tidsperiode. – Kanskje står vi overfor en test som art om hvorvidt vi er verdige vår priviligerte plass innenfor veven av liv på kloden. Hvis vi viser oss ute av stand til å finne vår plass i den store helheten, så vil det samme skje med oss som med alle andre arter som feilet.

Det er tid for den store omlegging, den store snuoperasjonen. ”We are the onces we have been waiting for”. Vi er de som vi har ventet på – vi er generasjonen med mulighetene til å forandre og skape et annen og bedre verden, hevder Korten. Jobben må gjøres nå og den må gjøres av oss, sier David Korten.

Pensjonist-ektepar nyter te i skyggen av de gamle piltrærne i Chengdus Folkepark

I Chengdus gamle folkepark – i skyggen av de eldgamle løvtrærne utøver de innfødte den langsomme kunsten å drikke te.

For te er ikke noe man slurper i seg i all hast. Teen er den langsomme drikken. Den skal nytes med andakt og respekt.

Neppe noe annet sted i Kina er tedrikke-kunsten så utbredt og utøvd som i den sichuanske provinshovedstaden Chengdu. – Kina har de beste tehusene i verden, og Chengdu har de beste tehusene i Kina, sier et lokalt ordtak.

Mange områder og byer vil nok ha hevd på å være episenteret for den kinesiske tedrikke-kunsten. Den finnes i et utall regionale og lokale varianter.

Hvor vuggen for tekulturen finnes, vet neppe noen. I følge en gammel legende var det en av de førhistoriske legendekeiserne som først fikk smaken på te. Vinden førte tilfeldig noen ferske teblader opp i koppen hans med rykende varmt vann. Keiseren likte den behagelige aromaen som tebladene laget og nippet forsiktig til koppen. Dermed var det gang.

Siden ble teen den kinesiske nasjonaldrikken framfor noen annen og tedrikkingen utviklet seg gradvis til en kunstart. Tehusene er for mange kinesere, det som puben er for britene, mener mange. Chengdu kan trolig skilte med en tetthet av tehus som overstiger de fleste andre steder i teens hjemland.

-Teen er oppfunnet med henblikk på stillferdige sammenkomster, likesom vinen er oppfunnet for høirøstede selskaper”, hevdet Lin Yutang i sin bok ”smilende livskunst” fra 1937 og fremhever i samme åndedrett også tobakksrøyking som et viktig og sentralt nytelsesrituale knyttet til det langsomme og gode livet.

Teen skal ikke nytes i en hver sammenheng. Og slett ikke samme med hvem som helst. Te er drikken for de lavtmælte stundene sammen med virkelig gode venner eller i ensom meditasjon mens man betrakter et vakkert landskap eller lytter til lyden av forsiktig regn mot vindusruten.

Jeg nyter min te i ensomhet.Heten fra dampende varme bygater har drevet meg hit til de svalende skyggene i Folkeparken. For te er en utmerket tørstedrikk, men den skal være laget av de grønne tebladene, mild i smak og lys gul i farge, og ikke svakt bitter og rødlig som den sorte teen som er tilberedt av fermenterte teblader. Den skal heller ikke være tilsatt sterke smaker av frukt og blomster, men en anelse sjasmin eller kanel er tillatt.

Jeg bestiller en kanne av den lokale sjasminteen, den er populær blant lokalbefolkningen og tilsetningen av sjasminblomst er dempet og behagelig.

Det er midt på dagen i Chengdus folkepark. De fleste besøkende er lokale pensjonister som
nipper langsomt til tekoppene og spiller kort eller den populære kinesiske varianten av sjakk – mahjong. Andre tar seg en høneblund . Noen leser aviser som kan lånes og som er festet til et stort stativ . Noen dresskledde forretningsmenn snakker vennlig sammen. Tehusene i byen er en velkjent arena for nettverksbygging og utvikling av forretningsfelleskap. Eller for konfliktløsning.

I følge Jung Chang, forfatteren av den internasjonale bestselgeren ”Ville svaner – tre døtre av Kina” oser de lokalel tehusene i byen av atmosfære og tradisjon. Hun bodde selv en del av oppveksten sin i Chengdu. ” Et Sichuan-tehus er et enestående sted”, skriver hun. ”Det ligger gjerne omgitt av en bambuslund eller under dekket av svære trekroner. Rundt de lave, firkantede trebordene står det bambusstoler med armlener som utstråler en svak duft etter mange års bruk”.

Den svake duften fra de gamle bambusstolene og skyggen fra de gamle trærne setter en ekstra spiss på min ensomme teseremoni under de langsomme formiddagstimene i Chengdus folkepark. For tid og sted er avgjørende når te skal nytes. Lin Yutang med sin usvikelig sans for gamle kinesiske tradisjonene mente det lå godt til rette for tedrikking

Når hjertet og hendene er ledige.
Når en er trett efter å ha lest dikt.
Under samtale til langt på natt
Når en lytter til sang.
Når dagen er klar og vinden mild
På en dag med små regnskurer.
I en malt båt nær en liten trebrygge.
I en skog av høie bambus.
En sommerdag i en paviljong med utsikt over lotusblomster.
Når et selskap er slutt og gjestene er gått.
I et rolig, bortgjemt tempel.
I nærheten av berømte kilder og merkelige klipper.

Ved siden av vann, er te den mest brukte drikk i verden. Kineserne har nytt sin te i flere tusen år, men først tidlig på 1600-tallet introduserte hollenderne teen i Europa. Men fart på den europeiske tetradisjonen ble det først da den britiske botanikeren og ”tetyven” Robert Fortune
utføre avansert landbruksspionasjee ved Kinas teplantasjer. Inntil da var tedyrkingen en vel bevart hemmelighet trygt innelukket bak den kinesiske mur.

Fortun lærte seg mandarin, han anla den typiske mansjuriske hårpisken som var utbredt under det siste keiserdynastiet og han brukte konsekvent kinesiske tradisjonelle klær. Ble han spurt om sitt ikke-kinesiske utseende svarte han at han tilhørte en etnisk minoritet og hadde opprinnelse i en fjerntliggende provins.

Etter flere års iherdig innsats forlot Fortune Kina. Med seg hadde han flere tusen teplanter, store detaljkunnskaper om tedyrkingens hemmelighet og ikke minst en håndfull godt betalte kinesiske hjelpere og te-eksperter.

Kunnskapene Robert Fortune bragte med seg fra Kina la raskt grunnlaget for britisk teproduksjon i India og på Ceylon. Britenes te-suksess i Darjeling, Assam og på Ceylon skyldes kunnskapene til Fortune og tekongene Thomas Lipton og Thomas Twining kan takke den britiske”tetyven” for sin store formue og handelssuksess.

Muligens klarte ikke britene å knabbe den kinesiske te-magien. Min milde sjasminte i Chengdus folkepart som er laget av sesongens ferskeste blader kan vanskelig sammenlignes med den masseproduserte poseteen.

I følge en gammel kinesisk tradisjon skal teen plukkes tidlig om morgenen under en klar gråblåhimmel, ”mens luften omkring fjelltoppene er lett og gjennemsiktig og duggens duft ennu stiger fra bladene”. Da vil,mente de gamle kineserne,tebladene bære med seg aromaen av det tidlige morgendukket helt fram til den nytes. Duggen er ikke uten betydning. Den er ”himmelens saft som utgytes når yin og yang forenes i elskov om natten”. Den virker livsforlengende og har en magisk virkning.

Har eliksiren og himmelsaften fra de duggvåte tebladene virket på den tannløst smilende gamle mannen ved nabobordet i skyggen av de lauvtunge piltrærne i Folkeparken, eller meg selv som finner selskap i en halvannen uke gammel utgave av Aftenposten?

Vi løfter tekoppene samtidig – ikke for en skål, man skåler ikke med en tekopp, vi drikker og slurper langsomt. Min bordnabo smiler og sender et bekreftene blikk som om vi tilhører et hemmelig internasjonalt brorskap. De langsomme tedrikkeres liga!

(opprinnelig publisert i Folkevett 2007)

Norske myndigheter opptrer med janusansikt i spørsmålet om vern av regnskog. På den politiske internasjonale arenaen framstår Norge som en miljøvennlig nasjon som går i spissen for å verne klodens siste grønne og viktige lunger.

Under miljøkonferansen på Bali i desember 2007 presenterte statsminister Jens Stoltenberg nyheten som fikk norske miljøvenner nærmest til å hoppe i taket av glede. I løpet av de neste få årene lovet den regjeringen å bruke 15 milliarder kroner på vern av truet regnskog.

Men langt færre har fått med seg regjeringens mørke sider. Mens norske myndighetspersoner soler seg i glansen fra regnskogsatsingen – investerer Norge gjennom oljefondet milliarder av kroner til internasjonale oljeselskaper som hogger skog i stor skala og kjeppjager urfolk fra områder de har vært knyttet til årtusener. Ifølge Norwatch har oljefondet investert rundt 11 milliarder kroner i fire internasjonale oljeselskap som driver omstridt oljeutvinning i Amazonas.

Dersom Norge skal ha noen som helst troverdighet i spørsmålet om vern av regnskog bør fondet fortest mulig selge seg ut av de aktuelle selskapene. Dersom dagens ordning med uttrekksmekanisme allikevel ikke skulle gi norske myndigheter hjemmel for å trekke seg ut av Amazonasverstinene bør den etiske standarden i regelverket heves, slik at myndighetene raskt kan markere standpunkt og ta konsekvensene av dette.

Norsk deltakelse i ødeleggelse av regnskog i Amazonas er direkte pinlig for norske myndigheter og helt uforenlig med rollen som global regnskogredder.

Kicwha-indianerne er et stolt urfolk med sterk bevissthet om sitt økologiske ansvar og om miljø-ødeleggelsene som foregår omkring dem. «De har pålagt seg selv kvoter for jakt på aper for å opprettholde en levedyktig bestand. Innenfor territoret har de også opprettet områder hvor jakt og fiske er forbudt. Her skal jungelen og artsmangfoldet være uforstyrret», skrev Journalist Knut Erik Helle i en artikkel mitt eget magasin Folkevett, etter at han besøkte indianerstammen tidlig i 2008.

Forbannelsen for urfolket i Amazonas heter olje. Oljeselskapene AGIP og ConocoPhilips har rettigheter til oljekonsesjoner på indianernes områder og har det norske oljefondet som deleiere. Urfolkene ønsker oljeselskapene ut av området sitt. «At oljen her ligger urørt er vår gave til verden», fortalte tidligere stammeleder Franco Viteri. Kanskje noe å tenke på for ministrene Haga og Solheim også?

(teksten er opprinnelig publisert som lederartikkel i Folkevett nr. 2/2008.

Arne Storrønningen

Velkommen til Astors Blog. Astor er i denne sammenheng en forkortelse for Arne Storrønningen. Signaturen har fulgt meg siden mine første frilanstid i avisene Nybrott og Østlands-Posten tidlig på sytti-tallet. Den gjenspeiler med andre ord mer enn tretti års skribentvirksomhet og et litet stykke personlig pressehistorie.

Jeg skal skrive om temaer knyttet til det jeg jobber med, men også andre saker jeg er opptatt av utenfor mitt profesjonelle liv. 

Til sammen har jeg holdt koken i mediefaget i gjennom mer enn trettifem år.  Jeg startet som journalist i dagpressen og mener fortsatt lite kan måle seg med duften av fersk trykksverte og en rykende fersk avis tidlig om morgenen. Å bla igjennom dagens helt ferske avis og lete opp saker med egen signatur var et av høydepunktene etter en lang kveldsvakt på nyhetsdesken. De fleste med bakgrunn i avisjournalistikk vil nikke gjenkjennende.

De siste 14 årene har jeg latt meg lokke av de unike mulighetene til fordypning og spesialisering som gode og profesjonelle fagtidsskrifter byr på.  Fagpressens status er velfortjent på vei opp , men det er underlig at ikke flere redaktører og journalister får øynene opp for de gode mulighetene fagbladene kan tilby dem som liker å jobbe grundig og i dybden.

Personlig foretrekker jeg den engelskspråklige betegnelsen “the specialized press ”-spesialpresse- framfor det norske ordet fagpresse. Fagpresse kan misvisende lede tankene mot blader som tilbyr faglig informasjon med begrenset journalistisk bearbeiding. Uavhengige fagblader, bransjeblader og organisasjonsblader utøver først og fremst journalistikk  innenfor sitt område – de går i dybden og bredden og skiller seg ut fra allround-mediene ved at de tilbyr et spesialisert fokus til et avgrenset og spesialisert publikum.

Jeg liker også begrepet “publikum” bedre enn det oftere brukte “målgruppe”. Publikum gir uttrykk for  levende og individuelle mottakere i et organisk møte med en mer eller mindre kjent avsender. Målgruppe er mer statisk og skaper følelse av en  ikke-interaktiv kommunikasjon. Jo, naturligvis har det verdi og det er nødvendig å bryte opp leserne i relevante enkeltgrupper, men det er også avgjørende i journalistisk kommunikasjon å forstå at i sine beste øyeblikk er møtet mellom blad og leser personlig.

De siste sju årene har jeg arbeidet som redaktør i tidsskriftet Folkevett. Bladet utgis av Framtiden i våre hender og er Norges største spesialblad om miljø, klima og utvikling. Opplaget er i 2008 omrking 23.000  Ta gjerne en titt på bladets nettsted www.folkevett.no

Takk også for at du tok deg tid til å titte innom Astorsblog. Velkommen tilbake! 

arne storrønningen