JANET KASAMBALA, styreleder for Framtiden i våre hender, Malawi. (foto: ARNE STORRØNNINGEN)

I den romslige kjelleretasjen til Tønsberg og Nøtterøy fylkesbibliotek har Framtiden i våre henders lokallag i vestfoldbyen rigget til informasjonsmøte. På et bord bak i rommet står frukt , små knaskegulerøtter, te og en hjemmebakt sjokoladekake. Etter hvert har et trettitalls personer tatt plass i rommet. 

 Kveldens gjest er Janet Kasambala (24), styreleder for Framtiden i våre henders nesten nystartede søsterorganisasjon i Malawi.

Før møtet begynte fotograferte jeg henne på den åpne torgplassen utenfor bibliotekbygningen. Den afrikanske organisasjonslederen poserer avslappet og fotovant. Hun er lett å fotografere og inntar nesten umiddelbart og uten å bli veiledet, en positur som avspeiler selvtillit og styrke.

 Bistand på sitt beste

Historien om hvordan Framtiden i våre hender ble etablert i det afrikanske landet handler om sterk idealisme og tro på at forandring best kan skje når den er forankret lokalt og styrt nedenfra. Kanskje er dette norsk bistand på sitt beste, om ikke på sitt største – og langt fra på sitt mest kostbare. 

Det hele begynte i 2006 da den unge studenten ved Høgskolen i Vestfold og medlem i Framtiden i våre hender, Kjetil Sivertsen reiste på et prosjektopphold til Malawi. Under oppholdet i landet hørte han tilfeldigvis om et opplegg i det beryktede Chichiri –fengselet,  hvor innsatte frivillig underviste andre innsatte – med forbausende resultater.

 Sterkt møte

 Tønsbergstudenten fikk adgang til fengslet og møtte noen av de innsatte som deltok i undervisningsopplegget. Besøket gjorde sterkt inntrykk. Ettter kort tid etablerte Sivertsen et hjelpeprosjekt, og fra 2008 i samarbeid med Framtiden i våre hender i hjembyen.

 Gradvis kom lokale afrikanske krefter i inn i bildet og i 2008 ble Framtiden i våre hender Malawi etablert som en søsterorganisasjon, støttet av Fivhs lokallag i Tønsberg. Veien var ikke lang til Janet Kasambala som allerede hadde tilknytning til Norge gjennom et tre måneders utvekslingopphold  ved Høgskolen i Volda i regi av Fredskorpset.

 Nå er hun tilbake i Norge for å fortelle om klimautfordringer og lokalt miljø- og solidaritetsarbeid i et av Afrikas fattigste land.

 Stereotyper om Afrika

 Hun har etter hvert blitt vant til å møte norske og europeiske stereotyper om Afrika og afrikanske land. Fastfrosne og fordomsfulle forestillinger om Afrika lever i beste velgående. 

 – Jeg pleier av og til spøkefullt å presentere meg som Janet – afrikaner – og ikke fattig. Det er en underliggende forestilling hos mange at Afrika er ett land, at afrikanere er en ensartet gruppe, uten etniske, kulturelle, religiøse eller nasjonale forskjeller. Aller mest at vi i hovedsak er fattige, undertrykte, underutviklede, ressurssvake og hjelpetrengende, forklarer hun.

 Men Afrika er mye mer, det er et gigantisk kontinent med 53 stater. Det er fattigdom, men det er også utvikling, kultur, musikk og litteratur i verdensklasse,  banebrytende forskning og gigantiske naturressurser, industri og pulserende storbyer, sier hun.

 Av og til møter jeg  folk som blir forbauset over at jeg har normale kunnskaper om bruk av datateknologi og kjenner til hva en minnepenn og mobiltelefon er, forteller hun lett lattermild.

 Fengselshverdag

 Men på møtet i Tønsberg er hun omgitt av forståelse og engasjement. Hun forteller om erfaringene på innsiden av et av Malawis største fengsler.

 Chichiri er bygd for omkring 800 innsatte, men nesten dobbelt så mange soner her. På hver celle sover det opp mot 120 personer på gulvet. De innsatte har derfor laget et system hvor  en tilsynsmann to ganger hver natt vekker de andre – slik at de kan snu seg samtidig.

 Det er kort og godt ikke plass til at hver enkelt snur seg når det passer, forteller Janet Kasambala.

 Den store tettheten av fanger, de elendige sanitære forholdene, og mangelfullt og ensidig kosthold – skaper grobunn for smittsomme sykdommer, og antallet sykdomsutbrudd og dødsfall er betydelig høyere her, enn utenfor murene. Rundt 36 prosent av de innsatte er hiv-smittet, mot 14 prosent for hele befolkningen i Malawi, viser statistikk.

 Fengselsbarna

 På kvinneavdelingen bor barna sammen med mødrene sine inntil de er 3 år. Framtiden i våre hender har derfor inngått en avtale med en organisasjon som driver hjem for foreldreløse barn. Her kan barna til kvinnene i fengselet være, mens mor sluttfører soningen.

 - Hva slags mat får barna i fengselet, vil en av deltakerne på møtet i Tønsberg vite?

 - De  får i utgangspunktet samme kost som de voksne, det vil i hovedsak si mais og bønner, jeg har aldri sett noen få kjøtt, verken barn eller voksne. Men barna er sikret en viss matmengde, slik at de ikke skal bli underernært, forklarer fivh-lederen fra Malawi.

-Barna blir også ammet så lenge som mulig. For mange av dem er morsmelk også en viktig del av maten.

 -Det høres brutalt at barn skal tilbringe de første årene av livet sitt i et fengsel, men det finnes også lyspunkter, forteller Kasambala. Kvinnefellesskapet på innsiden av murene er sterkt.

 -Det tok litt tid før jeg klarte å finne ut av hvem som var moren.  Disse barna er til tross for at de vokser opp i et fengsel – også omgitt av masse omsorg, stimulans og oppmerksomhet.

 To verdener

 Framtiden i våre henders fengselprosjekt har hatt stor framgang og vi har oppnådd svært gode resultater på kort tid, ifølge Janet Kasambala. Mer enn tretti frivillige er engasjert i undervisningen – og både menn og kvinner kan nå ta ordinære nasjonale prøver. Det betyr at de kan skaffe seg en ordentlig utdanning, noe som har stor betydning både for selvrespekt og inntektsmuligheter seinere.

 Om dagen i sin betalte jobb arbeider Janet Kasambala som lærer ved den internasjonale skolen i Blantyre, en av landets beste privatskoler.

 Som utvekslingsstudent i Norge har hun god kjennskap til den norske grunnskolen, og kan fortelle at utstyrsnivå og forhold ved den malawiske eliteskolen ligger betydelig over norsk standard.

 Ved fengelsskolen hvor hun arbeider frivillig er forholdene stikk motsatt. Da prosjekjet var i sin tidlige begynnelse forsøkte man å gi blyanter og kladdeblokker til de innsatte via fengselsdirektøren, men alt stoppet opp der, ingenting ble distribuert videre.

 Slik er det ikke lenger. Ledelsen i fengselet har for lengst forstått at hjelpearbeidet er av stor betydning og at det må støttes og utvikles. Chichiri-fengselet har nå et godt omdømme får sitt rehabiliteringsarbeid.

 Miljøkamp

 I et land med hvor nesten halve befolkningen lever for under en dollar om dagen er det helt nødvendig å jobbe med praktisk hjelpearbeid, som vi gjør i blant annet undervisningsprosjektet i fengselet, forteller Kasambala videre. Samtidig er det  viktig å ha et  fokus på strukturer og årsaker bak fattigdommen – og miljø og klimaproblemene.

Styrerepresentanter fra Framtiden i våre henders lokallag i Tønsberg sammen med Janet Kasambala, styreleder for Framtiden i våre hender, Malawi i midten. (foto: Arne Storrønningen).

 Det neste punktet på listen over arbeidsoppgaver er spredning av miljøbevissthet, med vekt på Framtiden i våre henders helhetlige tilnærming og sterke tro på folks egne evner til å gripe fatt i sin egen vanskelige livssituasjon. – Det handler om å gi folk kunnskap og tro på  at de har sin egen framtid i sine egne hender, hevder hun.

 Malawi står  med begge beina oppe i store miljø- og klimautfordringer. Der ser den lille nystartede malawiske greinen av Framtiden i våre hender store oppgaver.

 Merkbare klimaendringer

 - Klimaendringene er annerledes enn sult- og undernæring. At folk ikke får mat, blir syke eller dør, er en katastrofe som utfolder seg mer i det skjulte. Virkningene av et klima i farlig forandring ligger åpent i dagen, sier den malawiske organisasjonslederen.

 Hun forteller videre: Nesten overalt hvor du reiser i Malawi ser du spor etter en natur som har slått seg vrang . Tørke, avskoging, flom, jordtap og eldgamle, naturlige værsykluser som ikke lenger er til å stole på.

 Regntiden som normalt kom tidlig i november kan utebli til sent i desember. Regnet er så voldsomt i mengde og intensitet at det river med seg jord og planter. Avskogingen har gjort store jordområder forsvarsløse mot det stadig mer ekstreme været.

 Det kan være vanskelig å forstå hvor avhengig den malawiske økonomien er av landbruket, mener leder av Fivh- Malawi.

 - 80 prosent bor utenfor de store byene. Nesten 90 prosent befolkningen deltar i dyrkingen, og landbruket utgjør nesten 40 prosent av brutto nasjonal produkt. Penger fra salg av tobakk, te og sukker med tobakk som den aller viktigste, står for 80 prosent av eksportinntektene.

 Svikter avlingene, slår det kraftig tilbake, både på nasjonaløkonomien og matforsyningene, forteller hun.

 Kamp for å overleve

 Kan man forvente  at folk i dyp fattigdom skal unnlate å hogge ned trær som er helt avhengig av for det daglige livsoppholdet? spør jeg den malawiske fivh-lederen etter møtet.

 - Det er et dilemma. Fattige småbønder feller ikke trær for av ondskap, de gjør det av dyp nødvendighet. Kanskje man bør man si til dem at det er forståelig at de hogger ned disse trærne, men oppmuntre dem i deres egen og alles interesse og sørge for å bruke det så effektivt som mulig, samt bidra til å plante nye trær, mener Janet Kasambala.

 -På sikt kan vi utbre kunnskap om bærekraftig landbruk og forståelse for hvordan det samme jordområdet skal kunne bevares fruktbart over generasjoner.

 -I dag forstår  mange ikke hvorfor en hard monokultur, etter noen år, utarmer dyrkingsjorda. Løsningen er ofte å rydde nytt land og la den gamle ligge brakk, det er helt unødvendig kommenterer fivh-lederen fra Malawi.

 Et gjennomgående problem er at  mange knytter utarmet jord, flom. tørke og feilslåtte avlinger med skjebne eller en sint gud. Folk flest i Malawi er svært religiøse.  Et mål er å få disse til å forstå at problemene dels er skapt av dem selv, som avskogingen, men også et resultat av store globale forhold som påvirker klima, temperatur og værmønster.

 Store oppgaver

Vi står foran gigantiske oppgaver erkjenner den unge malawiske fivh-lederen. Men mulighetene til å løse dem er også mange. For Malawis del vil treplanting og rehabilitering av naturområder og åkerland være av stor betydning. Det finnes mye afrikansk kompentanse på dette område som vi kan samarbeide med.

Det vil være viktig å spille på lag med norske givere, men også givere i Malawi. Selv om landet er preget av stor fattigdom, finnes det også personer og virksomheter i landet som kan overtales og overbevises til å hjelpe oss på forskjellige måter, sier hun avslutningsvis.

el på tanken, framtiden på veiene?

Bare fyrstedømmet Monaco slår oss om vi fordeler antallet kjøretøyer på antallet innbyggere i landet.

Flere elbiler enn USA

Ikke nok med det. Også om vi måler etter det faktiske antallet oppladbare biler som ruller på veiene ser det ut som om Norge ligger på andre plass bare slått av USA. oppgir Ole Henrik Hannisdahl prosjektleder for Grønn Bil, et prosjekt i regi av Energi Norge, interesseorganisasjonen til norske energibedrifter tilsluttet NHO.

Hanisdahl ser lyst på framtidsutsiktene for elbiler i Norge. Utviklingen i antall kjøretøy, mener han viser at myndighetenes tiltak virker.

Hårete mål

Målet til prosjektet Grønn Bil er at det skal rulle tohundretusen ladbare biler på norske veier i 2020. Det forutsetter, som tallene viser, en ekstremt bratt vekstkurve de neste ti årene.

En viktig fordel er at det ikke vanskelig å få tak i el-biler slik det til tilder var i 2009. Både Think og Buddy leverer nå biler på løpende bånd. I tillegg har flere andre leverandører meldt seg på i kampen om kundene i det norske markedet, og vi vil se flere og flere modeller hos forhandlerene fremover, tror prosjektlederen for Grønn Bil.

Omkring 2000 av bilene er registrert i Oslo og Akershus.

Av de totalt omkring 3000 registrerte elbilene i hele landet eies 51 prosent av menn, 21 prosent av kvinner og 26 prosent av private og offentlige virksomheter.

Viktig miljøfaktor

Av elbilene i det norske bilmarkedet ligger Think på topp med 32 prosent, fulgt av Buddy 28 %. Den indiske nykommeren Rev har 9 prosent av salget.

Basert på en gjennomsnittlig årlig kjørelengde på 10.000 km per bil, sparer de norske elbilene oss for anslagsvis 4.8 millioner kg CO2-utslipp per år. I tillegg sparer elbilene oss for både lokale utslipp og støy, og bidrar dermed til bedre luftkvalitet og triveligere bymiljøer.

(kilde; Grønn Bil og Opplysningsrådet for Veitrafikken)

Det norske klimabarometeret 1/10 viser at nordmenn ønsker sterkt fokus på utvikling av fornybar energi, som vind, sol og bølgekraft.

Bare 11 prosent ønsker at utvikling av teknologi for karbonfangst- og lagring skal prioriteres.

Dette bør være et klart signal til regjeringen om at satsing på fornybar energi har stor støtte i befolkningen.

Vindkraft til havs er det som kommer høyest når folk blir bedt om å rangere områder de mener det bør forskes på. 38 prosent mener vindkraft til havs er det viktigste å utvikle. 

Deretter kommer bølge- og tidevannskraft, 34 prosent, mens 32 prosent ønsket topp fokus på solenergi, og 25 prosent på energieffektivisering.

Tradisjonell vannkraft fikk støtte av 17 prosent,. Deretter bioenergi og vindkraft på land med 14 prosent. Helt til slutt kom karbonfangst- og lagring med 11 prosent støtte.

Dette viser tydelig at et stort flertall av nordmenn ønsker utvikling av fornybar energi. Det er også verdt å legge merke til at det som er regjeringens store prestisjeprosjekt, karbonfangst- og lagring., havnet på en bunnplass med bare litt mer enn 10 prosent oppslutning.

I motsetning til blant annet USA og Storbritannia har bare en liten del av befolkningen i Norge endret oppfatning om global oppvarming. I både USA og de britiske øyer heller nesten halvparten av befolkningen i retning av å mene at klimaforstyrrelsene ikke skyldes aktiviteter knyttet til mennesker.

I Norge mener fortsatt 70 prosent av oss at klimaforstyrrelsene skyldes mennesker. Det er en liten nedgang fra 74 prosent fra året før.

Tiltroen til FNs klimapanel har falt betydelig. Nesten 40 prosent mener feilene i FN-rapportene har påvirket tilliten til klimaforskningen. 29 % svarer at de har stor eller svært stor tillit til FNs klimapanel. 24 % har liten eller svært liten tillit.

Det mest skremmende sett fra klima- og miljøbevegelsens ståsted er kanskje at folk flest skyver klimapolitikk ned på listen over saker de mener politikerne bør prioritere.

Siden våren 2009 har nordmenn flyttet klimaendringer fra den 4. viktigste saken å prioritere til den 6. viktigste saken.

Bekjempelse av vold og kriminalitet falt fra en første plass høsten 2009 til en fjerdeplass i dag. I dag er det vei og jernbaneutbygging som flest nordmenn mener det viktigst å prioritere. (42 prosent). Dette viser at jernbanekrisen og folks egne opplevelser med togkaos og forsinkelser har påvirket hva nordmenn flest ønsker politikerne skal gripe tak.

Jernbane- og veibygging har krabbet opp fra en sjetteplass høsten 2009.

Endringene i folks holdning til klimaforskning og ønske om å prioritere klimaproblemer politisk, er et stor utfordring for både forskerne selv og miljø- og klimabevegelsen som formidler kunnskap og viten.

Jeg er mener det grunn til å tro at vi befinner oss i en slags mellomfase. Jeg er derfor enig med Ellen Hambro, direktør for Klima- og forurensningsdirektoratet, når hun uttaler at hun er ”overbevist om at tilliten vil styrkes igjen etter hvert som mer forskning og flere rapporter legges fram”.

Til tross for flere feilkilder, viser en et overveldende stort forskningsmateriale at menneskeskapte klimaendringer er en realitet.

I Swinton Road, i kort spaseravstand fra Kings Cross og St. Pancras jernbanestasjon –  omkranset av tradisjonelle hurtigmatrestauranter – ligger Acorn House – restauranten – som har blitt omtalt som et av symbolene på  økologisk og bærekraftig innovasjon i den internasjonale restaurantbransjen.

Bærekraftig nyskapning

”Det viktigste spisestedet som er åpnet i  London de siste to-hundre årene”, skrev den profilerte britiske matskribenten Giles Coren fra prestisjeavisen The Times etter å ha besøkt den beskjedne bakgaterestauranten i forbindelse med  åpningen for to år tilbake.

En sterkere anbefaling er det vanskelig å få, spesielt når mannen som deler ut komplimentene regnes blant de mest kresne og innflytelsesrike matskribentene på det britiske øyriket.

Fay Machier, ledende mat-og-vin-journalist i Evening Standard, London og sørvest-englands ledende kveldsavis, er nesten like rause i sin ros til Acorn House: All resturant should emulate, alle restauranter burde etterligne”,  er hennes melding til den britiske restaurantbransjen.

Oppgjør med verstingstempel

Med denne omtalen som bakgrunn, og i tillegg en rosende artikkel i Aftenposten om søster-restauranten Waterhouse, var det naturligvis med en viss forventning og spenning jeg oppsøkte Acorn House i forbindelse med et besøk i London mars i år.

Da jeg ankom sent på formiddagen var staben i full gang med å klargjøre råvarer til kveldens serveringer.  Bob Griffiths  (pastry chef) og en av nøkkelpersonene bak konseptet forklarer:

-Restaurantbransjen har til nå vært en versting når det gjelder ressursbruk og utnyttelse av mat og råvarer.  Dette ønsket vi å gjøre noe med da vi etablerte Acorn House.  Vi ønsket at alle sidene av restaurantdriften skulle være økologisk, rettferdig og bærekraftig, forteller den britiske økomat-entusiasten. 

Årstidsmeny

- For det første skal alle råvarer være økologiske, og i størst mulig grad kortreist og lokalt produsert.  Mange av urtene og en del av grønnsakene dyrker vi i vår egen bakgårdshage. 

Nesten alle ingredienser som restauranten ikke produserer selv, som fisk, kjøtt, frukt og grønnsaker, kommer fra håndplukkede økologiske, lokale produsenter.  I mange tilfeller holder produsentene til innenfor London t-bane-ring, forklarer Griffiths.

Mange lurer på om det er mulig, men i London-regionen og i omlandet til mange andre europeiske storbyer, vokser det fram lokale småskala-produsenter, som legger vekt på at varene skal være økologiske og av høy kvalitet.  

Det betyr nødvendigvis at menyen er preget av årstidende og at vi må ta hensyn til hvilke råvarer som er tilgjengelige til en hver tid. Kravet om lokal råvarer gjør at kundene får en mer ekte matopplevelse eller ellers, mener økokokken.

Helhetlig grønt

Det nytter ikke å levere økologiske råvarer til Acorn House i en varebil drevet av diesel eller bensin.  Restauranten krever av leverandørene at forsyningene til restauranten skal ankomme med bærekraftig transport, for eksempel elektrisk drevet kjøretøy. Det er en del av spisestedets helhetlige grønne konsept.

-Da vi planla Acorn House og søster-restauranten Waterhouse var grunnideen at alle sider av virksomheten skulle være bærekraftig og miljøvennlig i så stor grad som mulig, ikke bare mat og drikke, forteller Grittiths videre.

Både Acorn House og Waterhouse benytter utelukkende fornybar energi.  Produksjon av varmt vann produseres med solenergi, og  Waterhouse som ligger rett ved Regents Kanal, benytter vannbåren varme med oppvarmet kanalvann i vegger og gulv.  En avansert varmepumpe sørger også for luftkjøling og oppvarming.

Matavfall komposteres på stedet,  oppvaskmaskinene benytter en ny teknologi for nedbryting av bakterier og kan derfor kjøres med lavere vanntemperatur enn normalt.  Dekketøy og bestikk blir sterilt, men med mindre energibruk enn i en tradisjonell oppvaskmaskin, ifølge Griffiths.

Realisme, ikke idealisme

Grønn idealisme? Den britiske  øko-kokken ser det ikke slik.  Dette slik vi nødvedigvis må innrette oss i framtida, om vi skal overleve på planeten, mener Griffiths.  Selv ønsker han å leve så miljøvennlig som mulig, og har innredet en lekter som privatbolig. Her er han blant annet selvforsynt med elektrisitet og har organisert hverdagen sin for å begrense ressursbruken sin mest mulig.

Dette var også tankegangen da to av medarbeiderne til tv-kokken Jamie Olivers, Arthur Potts Dawson og Jamie Grainger Smiths, bestemte seg for å utvikle et nytt og grønt restaurantkonsept som et alternativ til den langt mer resssurskrevende formen for restaurantdrift som preger bransjen ellers.

 Mitt intervjuobjekt på acorn House humrer besjedent når jeg spør om ideen bak acorn House og waterhouse kan være en del av en ny måte å drive restaurant på i det tjueførste århundre. 

For sytti år siden plukket de amerikanske brødrene Richard og MauriceMcDonald det klassiske restaurantkonseptet i biter. Ut forsvant fagkokkene, de avanserte menyene, den lokale maten, de hvite dukene, vaskbart og ekte bestikk og kopper og kar.

Inn kom de ufaglærte kokkene, plastbestikket –drive-in-konseptet,  en -strengt begrenset hamburger- og hurtigmatmeny, ja en ny måte å spise på.

Griffiths liker tanken.  En økologisk bærekraftig restaurant hvor alle sidene av virksomheten er nøye gjennomtenkt og organisert hører hjemme i et nytt århundre.  Selv har han ikke noe i mot å hjelpe til med å lufte ut lukt av hurtigmat og industriell matvareproduksjon fra restaurantbransjen.

Dette vil bli den normale måten å organisere restaurantvirksomhet på.  Industriell matproduksjon, lav råvareutnyttelse og storskala matsvinn, blir trolig noe som hører hjemme i en eksotisk fortid, tror den bærekrafige kjøkkensjefen på Acornhouse.

Mmmat til begjær

En liten tilføyelse til slutt. Middagen jeg spiste på Acorn House senere på kvelden hører med blant mine aller beste i den britiske hovedstaden. 

Forrett basert på lokalt hjemmerøykt nordsjømakrell, til hovedrett økologisk perlehøne på en seng av søtpotetstuing,.Til drikke en prisbelønnet, klassisk limonade av økologiske, sicilianske sitroner og vanilje fra Madagaskar.

I likhet med britiske matkritikere henter jeg fram super-superlativene.  Av seks oppnåelige terningkast gir jeg sju. Bon apetit.

På store flatskjermer kunne vi følge den kaotiske innspurten av møtet som var i ferd med å bryte sammen, og på utsiden – i den grå desemberskumringen – hørtes konstant lyden av helikopter og sirene fra politi- og følgebiler på vei med statssjefer og ministre som allerede hadde brutt opp og som var på vei hjem.

I ettertid vet vi bedre hva som skjedde. Rundt et improvisert
forhandlingsbord klarte et begrenset antall nasjoner å bli enige om en uforpliktende avtale – så skrøpelig at den knapt var en skygge av det gjennombrytende dokumentet som mange håpet kunne bli utfallet av toppmøtet.

Mange har hevdet at selv om møtet langt på vei ble et nederlag, så var til gjengjeld den enorme folkelige mønstringen FN-møtets kanskje viktigste resultat.

De sterke forventningene som ble bygd opp rund møtet i den danske hovedstaden – og deltakelse fra over hundretusen mennesker i ulike møter og protestmarsjer, viser at massemobilisering er mulig.

Nye klimanettverk, blant annet, et nytt norsk klimanettverk, er i stand til å samle folk utenfor den harde kjernen av etablerte miljøaktivister.

På globalt nivå har klimaaktivistene ikke klart å samles seg i en mer helhetlig bevegelse. I mange land, har også tiltroen til FNs klimapanel, og forskningen som dokumenterer global oppvarming blitt kraftig redusert.

Her hjemme samler et klimanettverk hundrevis av mennesker til møter – langt flere engasjerer seg gjennom sosiale medier og gjennom støtteerklæringer. Men en sterk nasjonal bevegelse har så langt uteblitt.

Det er grunn til å tro at det vi ser er en mellomfase. Klimaspørsmålet har evne til å engasjere og samle folk på tvers av gamle organisasjonsgrenser, nasjonsgrenser, og fra et spekter av religiøse og politiske organisasjoner og tilknytninger.

Før eller siden vil en global bevegelse reise seg i full høyde. Neppe i form av en tradisjonell organisasjon, men i form av et tydelig og brennende felles engasjement og en felles forståelse av den avgjørende betydningen kampen mot global oppvarming har for livsmangfoldet og levevilkårene på planeten.

Det paradoksale er at vi ikke har tid til å vente på den perfekte stormen, på den store oppslutningen et sted langt framme i tid. Vi har ikke noen annen mulighet enn å handle nå. Når tilstrekkelig mange innser det – kommer forandringen.

(opprinnelig trykt som lederart. i Folkevett nr. 2. 1020)

Spørsmålet reiser seg igjen med full styrke i kjølvannet av  håndtering av den greske økonomiske krisen. Sist vi gang så en tilsvarende handlekraft, da på et internasjonalt plan, var i tilknytning til finanskrisen som rullet over verden etter at den amerikanske storbanken Lehman & Brothers falt sammen som et korthus i september for snart to år siden.

Sjelden har vi sett en slik handlekraft, og sjelden har vi sett så store beløp mobilisert i form av nasjonale økonomiske redningspakker.

Det er ingen grunn til å bagatellisere det mulige virkningen av en global finanskrise. Uten politisk handlekraft ville massearbeidsledighet, en bølge  av  konkurser, og tvangsalg av boliger – i en skala vi ikke har sett i på 70 år  tid – kunne blitt resultatet. 

Det er derimot grunn til å undres over at en grundig dokumentert risiko for en global klima- og miljøkrise - til sammenligning - bare utløser vage og uforpliktende tiltak.

Er dagens politikere fanget av strukturer og institusjoner som gjør det vanskelig å håndtere en krise hvor avstanden mellom handling og reaksjon er betydelig lenger enn vanlig? 

Den amerikanske visepresidenten hevder at den relativt sett lange  tiden mellom utslipp av klimagassser og virkningene av dette, er et av hovedproblemene i kampen mot global oppvarming.

Beslutningstakerne er kort og godt ikke fortrolig med å tenke mange tiår fram i tid. Derfor uteblir kraftfulle tiltak og politiske beslutninger som har perspektiver langt utover generasjonsgrensene.

En annen hovedutfordring er at tiltakene som iverksettes er knøttsmå i forhold til de gigantiske oppgavene som skal løses.

I tillegg skjer iverksettelsen av tiltakene med en hastighet som er tilpasset en normal samfunnssituasjon. Norsk jernbaneutbygging og annen viktig grønn samfunnsomlegging f.eks skjer nesten uten hensyn til at en ødeleggende klimakrise alt puster oss i nakken.

I følge FNs klimapanel må det internasjonale samfunnet ha snudd trenden med økte utslipp av klimagasser innen 2015. Dette stiller krav om en helt annen implementeringshastighet enn det politikene i dag er i stand til å skape. 

Politikerne må med andre ord skape helt nye verktøy, betydelig kraftigere og mer virkningsfulle enn det som man benytter i en normal situasjon.

Uten at de tekniske, økonomiske og politiske løsningene de facto tar hensyn til at oppgaven som skal løses er gigantisk, og at tiden vi har til rådighet er mikroskopisk – har vi knapt mulighet til å kunne løse problemene.

Et viktig trøst er virkemidlene er der. I følge Al Gore har vi uten videre for hånden verktøy til å kunne løse tre til fire klimakriser. 

Å legge om fra fossil energibruk til fornybar energibruk på kloden i løpet av noen tiår er en historisk oppgave.  De fleste av dagens klimatiltak er puslerier tatt i betrakning av den gigantiske jobben som må gjøres.

“Det er sent på jorden” er den dystre tittelen på boka til sjefen for Wordwatch norden, Magnar Norderhaug, fra 1988.  Hvor mye tid gjenstår? Det finnes neppe noe eksakt svar. Sett i ettertid vil det  fortone seg uforståelig dersom klimakrisen ikke ble avverget fordi politikere med fødsel i det tjuende århundre somlet en eller to generasjoner med å igangsette relevante tiltak mot en veldokumentert global krise i langsom anmarsj.

Den nye bølgen av jordovertakelse er ikke uten grunn karaktersisert som “nykolonialisme. Det er enorme landområder som forsvinner ut av afrikanske hender.

 I en artikkel i den britiske kvalitetsavisen The Guardian anslås det at det dreier seg om arealer tilsvarende to ganger de britiske øyer i størrelse.

Oppkjøp eller langtidsleie av jord foregår i omkring tjue afrikanske land, de fleste sør for Sahara.

Sudan, Kenya, Nigeria, Tanzania, Malawi, Etiopia, Kongo, Zambia, Uganda, Madagaskar, Zimbabwe, Mali, Sierra Leone,  og Ghana er blant landene som er mest berørt.

Hvem er de nye oppkjøperne? Saudi-Arabia antas å være kanskje den største, sammen med de andre arabiske emiratene som Qatar, Kuwait og Abu Dhabi.

Kina har nylig inngått en kontrakt med Kongo om overtakelse av et gigantisk landområde til produksjon av palmeolje til biodieselformål.

I følge The Guardian forsøkte det sør-koreanske seskapet Daewoo å sikre seg en kontrakt med Madagaskar som ville ha sikret koreanerne kontroll over nesten halvparten av det dyrkbare landområdet på den afrikanske øya. På grunn av opptøyer og protester ble ikke avtalen signert.

Jorda som overtas benyttes hovedsakelig til intendiby industrielt eksportjordbruk og til produksjon av matplanter til biodrivstoff.  EUs nye mål om 10  prosent biobensin og biodiesel innen 2015 har vært av  betydning for å gjøre afrikansk jord attraktiv for oppkjøp.

De store selskapene som nå ankommer i et stort antall, sørger brutalt for drive lokale innbyggere bort fra områdene.

De foregår ingen forhandlinger, avtalene gjøres med myndighetene i uten mulighet for innsyn.

Det eneste urbefolkningen og lokalbefolkningen ser er hæren av traktorer og anleggsmaskiner som rykker inn på områder de har hatt i sin bruk i generasjoner, forteller en etiopisk bonde.

Lokalbefolkningen har ofte ikke eierskap til jorda i moderne forstand gjennom et skriftelig skjøte, men gjennom hevd og familiebesittelse. Dermed mener myndighetene at de kan selge jorda og la selskapene drive bort beboerne fra området.

Selv om gammel teknologi og fossil energi fortsatt er tungt dominerende suser de nye rene energiformene og den grønne teknologien fram så det suser.

En grundig studie i regi av FN viser at verdensmarkedet for grønn teknologi er firedoblet fra 35 milliarder dollar til 148 milliarder dollar i perioden fra 2004 til 2007. En prognose viser at den globale omsetningen vil ligge på 500 millarder dollar årlig i 2020.

Selv om Norge langt fra er noen foregangsnasjon når det kommer til utvikling og framstilling av ny, grønn teknologi viser tall fra en ny rapport fra MandagMorgen at det i østlandsområdet finnes omkring 700 bedrifter knyttet til det grønne teknologimarkedet Disse omsetter for omkring 100 milliarder kroner årlig og sysselsetter rundt 12.000 personer.

Et modererende forhold er at 430 av de 700 bedriftene, med nær 70 prosent av omsetningen representerer tradisjonell grønn industri som vannkraft og avfallshåndtering.

Bare de resterende 270 bedriftene med 30 prosent av omsetningen – hører til gruppen nye grønne teknologibedrifter. Til gjengjeld er det disse bedriftene som hr hatt den største veksten de siste årene.

For eksempel har de 16 selskapene som er kategorisert under gruppen solenergi økt omsetningen fra bare 56 millioner kroner i 2000 til 8,8 milliarder i 2008, en vekst på 15.000 prosent.

Norge har behov for å bygge opp såkalte ”klynger” av grønne bedrifter innenfor et nærmere definert område. Forfatterne av MandaMorgen-rapporten om utvikling av norsk grønn teknologi ser for seg fire hovedsatsingsområder i årene framover. Disse fire er

1) Solenergi med vekt på silisium- og waferproduksjon.

2) Vann og avløpsrensing

3) Omsetningsløsninger for energihandel

4) Karbonhåndtering. Dersom karbonfangst og lagring blir utbredt internasjonalt, blir det et enormt marked hvor Norge er godt posisjonert.

STATE OF THE UNION er en av årets viktigste taler for en amerikansk president.  Onsdagens tale var Obamas første beretning om rikets tilstand til sine landsmenn.

Naturligvis var den retorisk stilsikker og framført med en eleganse som har kjennetegnet alle Obamas store taler. Naturligvis var den patriotisk, og i henhold til gammel tradisjon applauderte publikum stående gjentatte ganger – og fortrinnsvis hver gang presidenten understreket amerikansk storhet, og ledende rolle på kloden.

Men like interessant er kanskje det som ikke ble sagt. Obama snakket mye om jobbskaping og grønne jobber  Han snakket om energi-effektivisering av amerikanske bygninger og boliger. Han snakket om rensing av kull - en energiform som fortsatt spiller en rolle  i USA. Han ønsket høyhastighetstog på amerikanske skinner og tok til orde for en ny, grønn teknologisk revolusjon.

Men han snakket ikke om global oppvarming som den største trusselen mot menneskelig sivilisasjon noensinne og som en trussel mot amerikansk sikkerhet større enn noen terroristorganisasjon noen gang kan bli.

Han snakket ikke om forhandlingsnederlaget i København – og om betydningen av amerikansk lederskap i klimakampen videre. Han snakket ikke om de astronomiske kostnadene ved å bryte ned landets store økosystemer – Han dirret ikke av alvor – og han tegnet ikke et bilde av global sivilisasjon truet av kollaps.

Vent, sier noen. Obama er ingen miljøleder eller tillitsvalgt i Sierra Club, den største av de amerikanske miljøorganisasjonene.  Han er president. Han er realpolitiker, innvender kanskje noen. Nettopp – og det er svakheten når nasjonale politikere – inkludert en amerikansk president – må bruke en totalt underdimensjonert verktøykasse til å forsøke å løse grenseuverskridende og komplekse kriser som menneskapt global oppvarming,

Lederen for verdens største økonomi og for en av de største utslippnasjonene per capita – må forventes å snakke direkte henvendt til verden og sin egen nasjon – om en mulig forestående global varmekrise – med det alvoret som en slik situasjon krever.

Onsdag 27. januar var det jobb, helse og grønn teknologiutvikling Obama måtte snakke om. Neppe noen vil bebreide ham for det.  Men det er mulig å etterlyse noe mer enn en beskrivelse av hvordan Usa skal få økonomi og sysselsetting på fote igjen, gjennom grønn teknologi-utvikling.

OBAMA var heller ikke konsistent når han varslet nye grønne tiltak. I nesten samme åndedrag snakket han også omå ha mot til å åpne nye omstridte oljeutvinningsområder til havs – og bygge nye kjernekraftverk på amerikansk jord.

Blir Obama klimapresidenten vi aldri fikk ? Det er en urettferdig og en alt for tidlig konklusjon. Blir han gjenvalgt har han sju år igjen i presidentstolen og vil ikke fratre før januar 2017.  I løpet av den tiden har mye skjedd både innen klimapolitikk og  forskning.  Vi vil kunne se et klarere omriss av klimautviklingen på lengre sikt i det tjueførste århundre.

Obama kan utmerket godt bli klimapresidenten vi fikk – og blant de største amerikanske presidenter gjennom tidende.

Jeg har sans for Obama – og jeg er glad for at han snakker jordnært om gode og langsiktig grønn teknologiutvikling. Men global oppvarming er for viktig til at det kan gjemmes bort i en bisetning i årets viktigste tale til kongressen og 300 millioner amerikanere.

SØNDAG 24. JANUAR 2010 samlet miljøvernministrene  fra  fire av verdens aller største utviklingsland seg til et sju timer langt klimamøte i den indiske hovedstaden New Dehli. Bak lukkede dører diskuterte gigantnasjonene KINA, INDIA, BRASIL OG SØR-AFRIKA veien videre mot det neste klimatoppmøtet, cop16, som arrangeres i Mexico City desember 2010.

Møtet i Indias hovedstad søndag er bare et av mange signaler om en verden i dyp endring. Makt forskyves og nye nasjoner med store ambisjoner om innflytelse har trådt inn på den globale arenaen.  Vi står ved inngangen til en geopolitisk styrkeforflytning som folk i den gamle vestlige maktsfæren knapt har fått med seg.

Flere politiske kommentatorer som fulgte innspurten under klimatoppmøtet i København la merke til at den amerikanske presidenten fikk en ”dårlig” plass ved bordet.  Obama satt øverst, men på hjørnet inn mot den spisse kanten på det store, avlange improviserte forhandlingsbordet.  Det var langt fra tilsiktet fra det danske vertskapets side. Men det var en skjebnens tilfeldige ironi  på et toppmøte hvor kanskje for første gang omrisset til en ny verdensorden kom til syne for alvor.

Naturligvis har Kina og ikke minst India en lang vei å gå. I Kina bor fortsatt nesten 800 millioner på landsbygda med meget begrenset tilgang til den økonomiske veksten i landet. Omkring 500 millioner indere lever uten tilgang til elektrisitet.

Men utviklingskreftene som er satt i bevegelse er enorme. Kina, det største av landene som samlet seg i New Dehli er allerede i ferd med å bli klodens største utslipper av klimagasser.

Det er derfor av helt avgjørende betydning at de store utviklingsgigantene og overgangsøkonomiene  tar på seg et selvstendig ansvar for en økologisk bærekraftig utvikling. Men de kan ikke stå alene med denne utfordringen. Massiv teknologi-overføring og finansiell innsats er påkrevet. Aller mest til de minst utviklede landene. 

 I tillegg – og det er kanskje det vanskeligste – må de rike landene gjennomføre store kutt i sine utslipp og i sine innenlandske forbruk. Dette må skje simultant – og det må skje i løpet av noen korte tiår. Dette er klimakampens utfordring og alvor.

Utfallet av New-Dehli møtet ble i  så positivt at to av verdens store miljøorganisasjoner, Greenpeace og WWF, hver for seg, ga uttrykk for at de ønsket erklæringen fra de fire landene velkommen.

De fire landene henstilte kraftig om at de fattigste landene og de små sårbare øystatene , hurtigst mulig å få tilgang til de klimafondmidlene som ble lovet i København.  De ønsket også at FN skulle ta ta på seg å  gjennomføre 6 forberedende møter før cop16 i MEXICO i desember i år. Videre understreket de at de støttet innholdet i Copenhagen Agreement og målet om å få til en ambisiøs og forpliktende FN-avtale under cop16.

Dette er positivt. I løpet av omkring et halvt år har de store utviklingslandene  blitt  aktører i FN-prosessen mot en forpliktende internasjonal klimaavtale.  Møtet i India viser en ny selvbevissthet som kommende ledende økonomier.

Det er historisk det vi ser. Det gamle verdensbildet med vestlig dominans gjennom mer enn 200 år, er i ferd med å slå sprekker.