Klimaforhandlingene i København vil handle om finansiering, om økonomi og om tall, men det aller viktigste tallet er 350.

En internasjonal, juridisk forpliktende klimaavtale som i beste fall kan omfatte 193 land kan kanskje se dagens lys i København når toppmøtet avsluttes 18. desember. Men mulighetene for at tusenvis av delegater og NGO –representanter kan reise fra den danske hovedstaden med en avtale vel i havn, synes dessverre mer å avta enn å øke.

På den annen side omfattes konferansen med en oppmerksomhet og interesse som er hinsides det vertslandet hadde forestilt seg. For eksempel har mer enn 5000 mediefolk meldt sin interesse. Det betyr at den fysiske kapasiteten til Bella senteret er sprengt og videre akkreditering ikke er lenger er mulig.

De store utslipplandene som USA, Kina og India stiller med sine statsledere. Konferansen får dermed en helt annen legitimitet og tyngde enn den langt mer spinkle forgjengeren – Kyotoavtalen – som utløper i 2012. De fattige landene har i motsetning til tidligere varslet vilje til reduksjoner i utslippveksten – men foreløpig med uklar tallfesting.

Kina, det mest befolkningsrike landet i verden – og den største klimagassutslipperen i tonn – men langt fra om man måler per innbygger – har helt siden FN-toppmøtet i New York i september, fått internasjonal anerkjennelse for det som mange oppfatter som en klart skjerpet klimaansvarlighet. Et økende antall Kinakjennere mener landet kanskje er i ferd med å ta et globalt lederskap i kampen mot global oppvarming på bekostning av USA.

Alt dette innebærer at selv om avtalen ikke blir endelig bragt i mål, vil et sterkt fokus omkring forhandlingene – og et sterkt folkelig engasjement – kunne skape en drivkraft av avgjørende betydning for internasjonal klimapolitikk etter København.

Forhandlingene vil i hovedsak kretse rundt tre hovedpunkter.

1) Hvor langt er de rike landene villig til å gå for å redusere sine innenlandske utslipp.

2) Hvor mye er de største utviklingslandene og overgangsøkonomiene som Kina og India villige til å gå for å redusere veksten i sine utslipp.

3) Hvordan skal de rike landene – med det historiske ansvaret for utslipp av klimagasser – bistå de fattige landene i sin kuttvirksomhet – og hvordan skal de enorme pengebeløpene som må stilles til rådighet administreres og forvaltes.

Dette er krevende forhandlingstemaer som blir vanskeligere jo mer man nærmer seg det avgjørende spørsmålet – hvem skal betale? hvem skal yte?

Oppe i de beinharde drakampene som toppmøtet i København ligger an til å bli – ser det ut som om verdens politikere har glemt en helte avgjørende realitet. Kampen mot global oppvarming handler ikke om politikk – den handler om fysikk. Det eneste som teller er i hvilken grad vi lykkes i å de facto redusere den fysiske mengden av klimagasser i vår felles atmosfære. Det er viktig ikke å la seg forvirre av de mange klimamålene som kommer opp under forhandlingene.

Ulike land bruker ulike beregningsmetoder, og ulike måleutgangspunkt når de skal oppgi sine kutt. Dersom man for eksempel ser på de amerikanske kuttforslagene som tar utgangspunkt i et betydelig høyere utslippnivå enn EU – ser man at den virkelige CO2-reduksjonen ikke er så mye å skryte av. Men det er bare de fysiske reduksjonene som teller – og som atmosfæren langsiktig responderer på, ikke teoretiske og kanskje oppblåste tall og mål. Det blir som en pasient som er pålagt en viss mengde sukker-reduksjon og som forsøker å lure legen ved manipulere med tall og regnestykker. Det er ikke tallet på papiret, men det virkelige sukkerinntaket som kroppen reagerer på.

Den amerikanske miljøverneren og forfatteren Bill McKibben har mer enn mange andre forsøkt å fokusere på at klimakrisen er en fysisk krise – hvor bare håndfast virkelighet og fysikk teller. Organisasjonen hans 350.org har i løpet av noen få år blitt en stor suksess og samlet hundretusenvis av aktivister over hele verden.

Bill Mc Kibbens budskap er enkelt. 3 tall er vesentlig for å forstå klimakampen påstår han. Det ene kan bidra til å redde kloden fra klimakollaps. Det første tallet er 270 ppm. Ppm står for Parts per million og angir i dette tilfellet konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren. 270 ppm angir Co2-konsentrasjonene for 200 år siden, altså før den industrielle revolusjonen og vår storskala bruk av fossil energi. 350 ppm er grensen som forskerne mener det er nødvendig at vi holder oss innenfor, dersom vi skal være helt sikre på å unngå en farlig klimautvikling på kloden. 385 ppm er nåværende atmosfæriske co2-konsentrasjon. Ut fra disse tallene kan vi lett konkludere med at kloden nå har feber, men ikke alvorlig.

Dersom utviklingen fortsetter langs de samme sporene som til nå, ligger det an til en årlig co2 økning på 2 ppm per år. Det vil gi skyhøye konsentrasjoner ved utgangen av det tjueførste århundre. Den eksakte mengden avhenger av biosfærens evne til å absobere Co2.

Det skal ikke store matematiske kunnskaper til for å regne ut hvem som får den tvilsomme æren å oppleve en planet med et betydelig anfall av feber. Det er barna til dagens unge voksne og deres barn igjen. Derfor mener Bill Mc Kibben, er det tvingende nødvendig at vi sørger for at co2-konsentrasjonen i atmosfæren ikke overstiger 350 ppm. Det såkalte 2-graders målet som ”realistiske” politikere nå snakker om, gir rom for 450 pmm.

Derfor er det viktig at klimaforhandlere og politikere konfronteres med folkelig krav om en politikk som sikrer en reduksjon fra 390 til 350 ppm og deretter en langsiktig holdbar stabilisering på dette nivået – som et globalt maksimumsnivå.

Politikere og organisasjonsfolk kan forhandle. De fysiske lovene er verken demokratiske eller mottakelig for kompromiss. Tror man det hører man avgjort hjemme i ”the age of the stupide”.

]]> http://astorsblog.wordpress.com/2009/12/04/tallet-som-kan-redde-kloden-fra-klimakollaps/feed/ 0 astorsblog http://astorsblog.wordpress.com/2009/12/04/ar-null/ http://astorsblog.wordpress.com/2009/12/04/ar-null/#comments Fri, 04 Dec 2009 17:42:01 +0000 astorsblog http://astorsblog.wordpress.com/?p=424 ]]>

Det er klart for Cop15, av mange betegnet som den viktigste av de internasjonale klimakonferansene så langt.

I løpet flere år har det bygd seg opp en enorm forventning til konferansen i København. Men er statsledere og byråkrater fra 189 land i stand til å ”levere varen”?

Målet er en forpliktende avtale som skal erstatte Koytoavtalen når den utløper i 2012. I skrivende stund peker dessverre mye i retning av at klimatoppmøtet i København ikke vil munne ut i en endelig avtale.  

Den globale oppvarmingen som med overveiende sannsynlighet skyldes menneskeskapte utslipp av klimagasser – har i seg et potensial til en varmekatastrofe som i løpet av vårt århundre vil kunne ramme planetens biologiske livsgrunnlag. Ingen av oss har forutsetninger til å kunne fatte rekkevidden og omfanget av en planetarisk biologisk krise. Vi mangler begreper og forestillingsevne til å forstå hvordan hverdagen vil arte seg på en klode hvor biosfæren er påført alvorlige skader.

Den geologiske kloden er robust og vil overleve. Det biologiske livet har tiden foran seg og vil finne nye veier og ny gjenopprettelse i løpet av århundrer og årmillioner som kommer. Men den menneskelige sivilisasjonen, tilfanget av rent vann- og mat og de bærende økologiske systemene, vil kunne svekkes og langt på vei bryte sammen. Dette er ikke et teoretisk scenario. Det er virkeligheten slik den kan arte seg dersom vi ikke bruker de neste årene til en nødvendig og omfattende omlegging.

Den gode nyheten er at vi har løsningene for hånden. Ifølge Al Gore i sin nye bøk har vi allerede kunnskap og teknologi til å løse 3 eller 4 klimakriser.

Det vi trenger er et historisk momentum, en viljefast beslutning i flertallet av verdens nasjoner om et endelig oppbrudd og farvel med en fossil tidsalder. Vi trenger et veiskille – et år null – en ny tidsregning – et punkt vi kan peke på og si: Der skjedde det. Der kom gjennombruddet. En hendelse som tar plass i historiebøkene og som går inn i rekken av de store, banebrytende handlingene i vår felles historie.

Jeg blogger daglig fra København i perioden 7. desember til 18. desember.

Følg meg også på twitter.

Tiden for nominasjon av kandidater til Sofieprisen 2010 utløp 1. november. Her er min begrunnelse for å nominere den amerikansk-kinesiske filmprodusenten og miljøforkjemperen John D. Liu til den norske miljøprisen.
Se intervju med Liu her
I en tid med sterkt fokus på miljø-ødeleggelse og undergang presenterer den kinesisk amerikanske miljøforkjemperen og filmprodusenten John D. Liu nærmest et anti-apokalyptisk budskap om mulighet for storskala rehabilitering av menneskeskadde økosystemer og naturens enestående evne til gjenopprettelse.

Liu mener at erfaringene fra et av verdens største rehabiliteringsprosjektere for ødelagte økosystemer, the Loess Plateu, det gigantiske sandjordplatået ved Gule-elvas øvre og midtre løp, viser at selv nesten helt nedslitt natur kan bringes tilbake til liv og fruktbarhet igjen.

Gjennom organisasjonen Earth Hope har John D. Liu framført sitt budskap om grønn gjenopprettelse i mer enn 60 land. Liu mener det ikke er tilstrekkelig å stanse ødeleggelsene av klodens gjenværende økosystemer, klimakrisen puster oss i nakken, vi må også gjenopprette det som er brutt ned, hevder han. – Vi har ødelagt mye, men den gode nyheten er at jordkloden er en takknemlig pasient, hevder Liu.

John D. Liu er født og oppvokst i USA og har kinesisk far og mor med irske røtter. Han flyttet til Kina da han var 27 år, blant annet for å ta utdanning og for å arbeide med film- og videoproduksjon.

Etter å ha bidratt til oppbygging av CBS kinesiske nyhetstjeneste i Kina og tjenestegjort for det amerikanske tv-nettverket i mer omkring 10 år, viet Lius seg mer og mer til produksjon av filmproduksjoner om natur- og økosystemer, som han gradvis betraktet som sin livsoppgave.

Han har noen av verdens fremste og mest krevende oppdragsgivere på listen, blant annet BBC, Discovery, National Geographic, PBS og flere andre ledende tv-nettverk. Liu står så langt bak mer enn tjue omfattende filmproduksjoner de fleste med fokus på Kinas truede natur og landets omfattende miljøutfordringer.

I 2003 skrev og produserte Liu ”Jane Goodall, China Diary” på oppdrag fra National Geograpich.

Fra 1997 har han vært den ledende kraften bak Environmental Education Media Project (EEMP), som benytter tv-mediet i arbeide for bærekraftig utvikling i Kina og andre land. Gjennom stiftelsen The Television Trust for the Environment har han arbeidet systematisk for å oppdatere kinesiske og utenlandske journalister om Kinas miljøutfordringer, og lagt til rette for utenlandsk fokus på miljøarbeid i hjemlandet.

Liu var også drivkraften bak opprettelsen av The China Environmental and Sustainable Developement Reference and Research Center. Dette er nå landets største største bibliotek og dokumentasjonsenter om miljø- og bærekraftig utvikling.

Hans mest omfattende arbeid har vært knyttet til mangeårig dokumentasjon om et av verdens største rehabiliteringsprosjekt for menneskeskadde økosystemer, ”The Loess Plateu”, det gigantiske sandjordplatået ved den gamle silkeveien. Erfaringene fra prosjektet har vært av grunnleggende betydning for Lius videre arbeid og engasjement. – Det viser at tilsynelatende helt ødelagte økosystemer kan gjenopprettes, prosjektet kan bli en internasjonal modell for storskala rehabilitering av ødelagt natur, mener Liu.

John Lius mål er å bidra til å skape en tidsalder for økologisk gjenopprettelse. Gjennom organisasjonen Earth Hope har han holdt presentasjoner i over 60 land. De siste årene har han filmet og arbeidet i afrikanske land som Rwanda, Tanzania, Kenya og Etiopia.

John Liu er en viktig stemme i den globale miljødebatten. Hans sterke fokus på økologisk gjenopprettelse, viser at det er mulig å bøte på gamle skader og å få nedbrutt natur til å blomstre igjen. Han advarer imidlertid mot å tro at det finnes noen lettvint vei ut av uføret. Det krever systematisk og langsiktig arbeid for å lykkes.

Tildeling av sofie-prisen for 2010 til John D. Liu vil bidra til å øke fokuset og kjennskapen til storskala økosystem-rehabilitering. Det vil gi Earth Hope og John Liu innpass i nye og viktige miljøer og interessegrupper. Det vil bidra til en globalisering av ideene om økologisk gjenopprettelse – og ikke minst være en kraftig oppmuntring for titusentusenvis av miljøaktivister som arbeider under krevende forhold i den voksende, men også sårbare nye kinesiske miljøbevegelsen.

JOHN D. LIU UTENFOR SITT HJEM OG PRIVATE STUDIO I BEIJING APRIL 2008 (FOTO:ARNE STORRØNNINGEN)

De ti store asiatiske moderelvene er truet av global oppvarming og isbresmelting i Himalaya.

Himalaya-massivets femtentusen isbreer utgjør klodens tredje største ismasse. De enorme ismengdene dekker et område på mer en trettitretusen kvadratkilometer og kalles ofte for Asias vanntårn.

De siste årene har isbreforskerne blitt stadig mer bekymret.  For Himalayas isbreer krymper. “Fortsetter smeltingen i samme grad som i dag og fortsetter temperaturen å øke i samme grad som idag, er sannsynligheten meget stor for at de vil forsvinne innen 2035” advarer FNs klimapanel i sin siste store rapport om menneskeskapt global oppvarming.

Elvene, blant dem Gule-elva, Yangtze-elva, Pramaputra og Ganges, utgjør livsgrunnlaget for mer enn 1.3 milliarder mennesker og enda flere dyr.

Nedsmeltingen av breene på verdens tak har potensial til å skape en katastrofe ulikt nesten alt annet vi kjenner i et menneskehistorisk tidsperspektiv. Dersom breenes magasinfunksjon svikter vil det ramme leve- og bosettingsgrunnlaget for en befolkning som utgjør mer enn tjue prosent av innbyggerne på kloden.

Verken politikere eller eksperter har forutsetning og kunnskaper nok til å overskue mulige virkninger. Vi risikerer en helt uhåndterlig strøm av mennesker på flukt fra miljøkollaps, politisk ustabilitet og i ytterste konsekvens sivilisasjonssammenbrudd, frykter ledende klimaeksperter.

Folkevett-journalist Laurie MacGregor som oppholder seg i Nepal som en del av et utvekslingsprogram i regi av det norske fredskorpset har reist langs moderelven av alle moderelver – Ganges. I en omfattende reportasje i Folkevett nr. 5.09 kan du lese hennes beretning om en reise som startet høyt oppe i Himalaya, deretter ned bratte alpedaler, over det nesten endeløse nord-indiske slettelandet og til sist inn i det tett befolkede Bangladesh, der hvor elven møter havet og skaper sammen med Brahmaputra, Irrawaddy og flere andre stor elver – verdens største elvedelta.

Både ekspertene hun har snakket med og hundrevis av lokale øyenvitner synes å samle seg om de samme skremmende observasjonene: Elvekrisen har begynt. Breene krymper, flommene øker i frekvens og varighet, jordtapet skyter fart og nedbørsmønstrene blir mer uforutsigbare. På lengre sikt vil sykdommer som malaria og denguefeber spre seg raskere og dekke større områder enn før. Matvareproduksjon vil rammes og tilgangen til vann skrumpe kraftig inn.

Nødvendigheten av en global og gjennomgripende klimapolitikk er åpenbar.

Langs Zanzibars kritthvite strender dyrker fattige kvinner tare under slavelignende forhold.

De  forsyner verdensmarkedet for tilsetningsstoffer med verdifull råvare – den stadig mer etterspurte tropiske taren.

I en omfattende reportasje i Folkevett nr. 4.09 tar Norwatch-redaktør Pia Gaarder oss med inn i den ukjente historien bak en nyttig, men usynlig ingrediens i vår hverdag. Taren fra den gamle slaveøya utenfor Tanzanias kyst ender opp som e-stoffer – eller tilsetningsstoffer i hundrevis av produkter i supermarkeder verden over.

Tørket tare er blitt en eksportartikkel for Zanzibar. Årsproduksjonen ligger på mellom åtte og ni tusen tonn. Tareeksport er blitt en av øyas viktigste kilder til utenlandsk valuta, rett etter turisme og eksport av kryddernellik.

Dette kunne derfor ha vært en lykkelig historie om nye inntektsmuligheter for fattige kvinner i et fattig afrikansk land. Slik er det dessverre ikke.

Det er en besk historie om rå, målrettet og systematisk utnyttelse av fattige kvinner som kommer til syne. Sentralt i denne beretningen om Zanzibars tareslaver står blant annet to norske direktører , et amerikansk selskap og en håndbok i kunsten å skape en slavelignende avhengighetskultur for fattige arbeidere på bunnen av en lang og ukjent leverandørkjede.

Varer med tarebaserte bindemidler finnes overalt i den moderne hverdagen. Tare inngår i et stort produktspekter som tannavstøpninger, tekstilindustriens oppstiving av klær og tøy, i produkter som tannkrem, sjokolademelk, puddinger, vaniljekrem, lettprodukter generelt, gummisukkertøy, medisinkapsler, hudkremer, sjampo, kosmetikk og kattemat. Listen kunne gjøres mye lenger.

Selskapene og de lokale oppkjøperne sitter i praksis med bukta og begge endene i et marked dominert av en råvare som ikke har annen kommersiell anvendelse – og et fåtall selskap med nesten monopollignende betingelser. Det etiske ansvaret pulveriseres i et globalt marked med mange underleverandører, og fattige råstoffarbeidere i sør kommer dårligst ut. Inntil inntekstfordelingen foregår på en mer rettferdig måte og fattige råvareproduserende land oppnår en sterkt forbedret posisjon i global handel, vil virkemidler som levelønn, fairtrade og selskapsansvarlighet være viktig.

De internasjonale produsentene av tilsetningsstoffer har avgjort et stort ansvar for situasjonen til zanzibarkvinnene. Så langt opptrer de som etikk-kyllinger og løper fra forpliktelsene sine så fort de bare kan.

(artikkelen opprinnelig publisert som leder i Folkevett 4.09.

Les Norwatch-redaktør Pia Gaarder reportasje fra Zanzibar her http://www.folkevett.no/tema/bedrifters-samfunnsansvar/tareslavene/

Hovedinngangen til det finske kjernekraftverket Loviisa, ca 100 kilometer øst for Helsinki. (foto:Arne Storrønningen)

Kjernekraftens gjenoppliving er et interessant og spennende avsnitt i historien om vår tids energiutvikling. Les fortellingen om den sivile atomkraftens forunderlige gjenoppvåkning i det tjueførste århundre.

 

På 50 og 60-tallet ble kjernekraft betraktet som framtidens energiform. Den var assosiert med framskritt og positiv teknisk utvikling. På syttitallet snudde vinden. I mange land i den vestlige verden oppsto det folkelige protestbevegeler og på tampen av tiåret, i 1979 inntraff en alvorlig ulykke i en av reaktorene ved kjernekraftverket Three Mile Island i Harrisburg, Pensylvania, USA. Ulykken ga ingen lekkasje av radioaktivt materiale til omgivelsene utenfor kraftverket, men satte en støkk i millioner av mennesker verden over.

12 dager før den dramatiske hendelsen utenfor Pittsburgh hadde thrilleren ”The China Syndrome” premiere i USA. Filmen skildret en nedsmeltingskatastrofe ved et tenkt kjernekraftverk. Katastrofen ved Three Mile Island knapt to uker seinere ga filmen et nærmest profetisk tilsnitt og gjorde den til en gedigen publikumsukssess og ga den en påvirkningskraft filmskaperne knapt hadde fantasi til å drømme om.

Så kom dommedag. De fleste voksne mennesker vil huske hvor de var og hva de gjorde da de mottok den første dramatiske nyhetsmeldingen om den ukontrollerte ulykken ved kjernekraft verket i Tsjernobyl i Ukraina. Natten til 26. april 1986 eksploderte en av de fire reaktorene i det sovjetiskbygde atomkraftverket. Den kraftige eksplosjonen blåste taket av reaktorhallen, 31 mennesker ble drept, enorme mengder radioaktivt støv ble sluppet ut i atmosfæren. Mengden var hundre ganger større enn atombombene i Hiroshima og Nagasaki i 1945. 135.000 innbyggere ble evakuert. Matproduksjonen i et område på 7200 kvadratkilometer ble underlagt strenge restriksjoner. Også Norge fikk merke virkningene av katastrofen, men den radioaktive forurensingen var begrenset og oversteg ikke 200 kBq/m2 av cesium-137.

Tsjernobylkatastrofen i 1986 satte en kontant stopp for all videre utbygging av kjernekraft i Europa og USA. Tsjernobyl ble et symbol på katastrofeteknologien. I mer enn tjue år levde kjernekraftindustrien i skyggenes dal.

Omslaget kom langsomt og fra et hold de fleste vanskelig hadde forestilt seg; fra klimatrusselen og behovet for stor tilgang på energi uten utslipp av karbondioksyd i atmosfæren. Gradvis ble kjernekraften renvasket, for ikke å si grønnvasket. En industri som selv hadde undergang, katastrofe og uhygge knyttet til seg ble redningsmann og en del av løsningen i kampen mot ødeleggende oppvarming av kloden.

Det hører med til historien om atomkraftens tilbakekomst at miljøbevegelsen ikke har kastet seg om halsen på sin gamle motstander kjernekraftindustrien. Men industrien har fått tunge grønne støttespillere med på laget. Den viktigste er kanskje den britiske miljølegenden James Lovelock. Som opphavsmann til Gaia-teorien på syttitallet og som en av de første i den moderne miljøbevegelsen som betraktet kloden som et sammenvevd økologisk og levende system, oppnådde han gradvis tilnærmet legendestatus.

I sin siste bok Gaias hevn, retter han et kraftig angrep mot miljøbevegelsens tro på at fornybar energi og gradvise overgang til bærekraftige løsninger skal redde kloden fra klimakrisen. Risikoen for en global varmekatastrofe tillater ikke tradisjonelle, langsomme grønne løsninger hevder Lovelock. Det er som å gi urtemedisiner eller forebyggende behandling til en pasient med akutt hjertesvikt, mener den 87 år gamle miljøveteranen. Bare kjernekraft er i stand til å erstatte fossil energi hurtig nok og i de enorme mengdene som er påkrevd for å styre unna en katastrofe ulikt alt annet den menneskelige sivilisasjonen noensinne hadde opplevd, hevder han.

Naturlig nok har den internasjonale kjernekraftlobbyene brukt Lovelocks argumentasjon for alt den er verdt.

Da jeg deltok på det 32. internasjonale symposiet til kjernekraftindustrien i London september 2007 var James Lovelock en av bidragsyterne. Han ble mottatt med en applaus og en respekt som var en konge verdig.

Det må også ha smakt godt for tilhengerne av kjernekraft da en av grunnleggerne av Greenpeace, dr. Patric Moore forlot sin gamle, og intense motstand mot sivil kjernekraft. Moore tok initiativet til og deltok i de første protestmarsjene mot atomkraft på syttitallet. I dag er han eier av sitt eget konsulentfirma i Vancouver og har den kanadiske kjernekraftindustri blant sine oppdragsgivere. ”I løpet av mine 40 år som miljøforkjemper har jeg kun skiftet mening i en enkelt sak av essensiell betydning, og det er i min innstilling til kjernekraft”, uttalte Patric Moore i følge Wall Street journal 12. Februar 2007.

At en av grunnleggerne av Greenpeace har gjort helomvending i spørsmålet om kjernekraft har knapt nok gjort inntrykk på resten av den verdensomspennende organisasjonen. Fortsatt er motstand mot kjernekraft en viktig kampsak for de internasjonale aktivistene.

I de to nordiske landene med kjernekraft, Sverige og Finland hører de nasjonale Greenpeace-gruppene med blant de argeste og mest aktive motstanderne.

Den franske forskeren dr Bruno Combi er en annen markert miljøforkjemperne som har gjort kampen for kjernekraft til en sentral oppgave. Han har vært med på å stifte organisasjonen ”Environmentalist for Nuclear Power” med tilhold i Paris. Herfra driver Combi og folkene hans et omfattende informasjonsarbeid. Organisasjonen har nasjonale avleggere og støttespillere i en rekke land, men i antall er oppslutningen meget begrenset. I følge en svensk avis er det i hovedsak eldre menn med ingeniørbakgrunn som stiller på møtene.

En annen organisasjon med kjernekraft på dagsorden er gruppen ”Women for Nuclear Energy”. Den er et interessefelleskap av kvinner ansatt i nøkkelposisjoner innenfor den internasjonale kjernekraftindustrien. Svenske Agneta Rising i Vattenfallkonsernet var i flere år leder av organisasjonen. Hensikten er å blant annet å forsterke bildet av kjernekraft som et positivt, sivilt element i samfunnet.

Den profilerte britiske forfatteren og miljøaktivisten George Monbiot skrev på sin private blogg for få år siden at han fastholdt sin motstand mot kjernekraft, fordi han mente den ekte fornybare energien var mye bedre. Men han innrømmet at det har skjedd teknologiske forbedringer innen kjernekraftområdet og at sikkerhetsproblemene var redusert i forhold til tidligere. Han hevdet også at dersom valget sto mellom en global klimakatastrofe eller risikoen knyttet til bruk av kjernekraft, så ville han velge kjernekraft.

Monbiots rangering av klimakrisen som et mye verre alternativ enn risikoen knyttet til utbygging av atomkraft samsvarer godt med synspunktene til kjernekraftlobbyen. Til forskjell mener Monbiot at en massiv satsing på kjernekraft ikke er nødvendig for å hindre farlig global oppvarming.

Paradoksalt framstår nå kjernekraftlobbyen som mer apokalyptiske i sin klima-argumentasjon enn miljøbevegelsen.

Selv om industriens nypussede grønne argumenter langt fra har overbevisst de gamle motstanderne i den internasjonale miljøbevegelsen, har politikere i en rekke land signalisert interesse for bygging av nye anlegg. I land som har vedtatt nedbygging, går iverksettingen langsomt. I mai 2007 kom FNs klimapanels rapporten med som anbefalte kjernekraft som et klimatiltak. Dette ga kjernekrafttilhengerne en ny og viktig legitimitet.

«Avanserte kjernekraftverk kan bidra til å redusere co2-utslippene», står det blant annet i FN-panelets rapport. Lederen av klimapanelet, den indiske økonomen Rajendra Kumar Pachauri hører med blant dem som kjempet for å få inn avsnittet om atomkraft i klimapanelrapporten. I et intervju med den norske avisen Dagens Næringsliv høsten 2007 innrømmet han at det gjenstår å løse visse sikkerhets- og avfallsproblemer. Men uansett lar det seg ikke gjøre å overse kjernekraften, mente han. – Hvordan kan man ignorere en kilde som allerede står for 16 til 17 prosent av verdens energiforsyning, spør Pachauri.

-Jeg tror atomkraft vil være del av løsningen, legger han til i intervjuet med den norske avisen.

Det internasjonale energibyrået IEA anbefaler i en rapport at kjernekraft utropes til en av framtidens viktige energikilder. Ifølge IEA må det bygges 32 nye kjernekraftverk årlig de neste 40 årene dersom den gjennomsnittelige temperaturstigningen skal holdes under 2,4 grader og kjernekraften skal være en sentral del av løsningen.

En slik satsing ville gi verden mer enn 1200 nye kjernekraftverk innen 2050.

Også EU betrakter kjernekraft som en viktig energikilde i framtida, men de overlater til hvert enkelt land å sette sammen sin egen miks av energikilder.

Vi ser altså et klart mønster hvor den organiserte miljøbevegelsen tar avstand fra kjernekraft, men hvor et økende antall politikere, forskere og viktige politiske og vitenskapelige institusjoner åpner for ny satsting på den omstridte energikilden.

Industrien lever ikke lenger i skyggen av den symboltunge Tsjernobyelulykken. Den CO-2-frie produksjonen har gitt dem et mektig våpen i kampen om en posisjon i en ny fossilfri verdensøkonomi. Energikappløpet er i full gang. Kampen om å fylle tomrommet etter det gamle fossile energihegemoniet handler om svimlende inntektsmuligheter, politisk innflytelse og oppbryting av gamle geopolitiske strukturer.

Den ledende kinesisk-amerikanske miljøforkjemperen og filmprodusenten John D. Liu (bildet) vil skape en tidsalder for økologisk gjenopprettelse.

– Klodens evne til selvhelbredelse er unik, det er vårt håp og vår mulighet – dersom vi benytter oss av det i tide, sier mannen som er omtalt som kinas David Attenborough. Jeg møtte ham i Beijing våren 2008. Intervjuet har stått på trykk i Folkevett 4/09.

For John Liu er påstanden om jordklodens selvregulerende egenskaper langt fra teori og ønsketenking. I mer enn 10 år har han fulgt og dokumentert hvordan nesten nedslitte økosystemer kan bringes tilbake til nytt liv.

Den internasjonalt ledende miljøfilmskaperen har gjort storskalarehabilitering av ødelagte økosystemer til sin livsgjerning. Gjennom organisasjonen Earth Hope reiser han verden rundt og prediker sitt budskap om grønn gjenopprettelse. Folkevett møtte ham i hans private bolig og studio i Beijing.

Det er særlig erfaringene fra rehabiliteringen av Kinas enorme sandjordplatå som har overbevist Liu om at selv tilsynelatende helt ødelagte økosystemer, kan gjenopprettes og bringes tilbake til naturlig fruktbarhet. Det unike prosjektet ved den gamle silkeveien kan bli en internasjonal modell for storskala-rehabilitering av skadet natur, mener mannen som er omtalt som Kinas David Attenborough.

Jordkloden er en takknemmelig pasient, hevder Liu. – Dette er vår mulighet til å gjenskape de økologiske systemenes fintstemte og livgivende balanse. Det er ikke tilstrekkelig å stanse ødeleggelsene, vi må også aktivt gjenopprette det som er brudd ned , hevder han. Når jeg spør ham om vi har tilstrekkelig med kunnskap for å kunne foreta et historisk utviklingssprang inn i et sosialt og biologisk bærekraftig samfunn, svarer han ikke, men reiser seg, henter flere hyllemeter med bøker og rapporter og plasserer på bordet foran meg og i fanget mitt. – Her er svaret, sier Liu spøkefullt. Ønsker du mer? Jeg kan forsyne deg med lesestoff for resten av livet. Vi må skape en tidsalder for handling. Om en generasjon kan sanden ha rent ut av timeglasset. Vi har ikke tid til å bruke kreftene på å bare beskrive problemene – de er i hovedsak godt nok kjent – vi må finne løsningene og så handle, mener miljøforskjemperen.

John Liu har amerikansk oppvekstbakgrunn. Moren har irske røtter, og faren emigrerte som ung mann fra Kina til USA. De siste tjuefem årene har John D. Liu bodd i Beijing.

- Da jeg var en ung gutt sa far ofte at jeg måtte reise til Kina når jeg ble voksen for å gjøre min innsats i utviklingen av landet. Jeg forsto ikke hensikten med det. Jeg bodde i Usa og kunne ikke tenke meg noe annet liv enn min amerikanske hverdag i Bloomington i Indiana hvor vi bodde, forteller Liu. – Jeg hadde den gangen lite greie på det som foregikk i det moderne Kina. I min verden var Kina gamle filosofer som Lao Tzu, taoisme og litteratur fra Tangdynastiet. Mitt første besøk da jeg var 27 fikk meg til å forandre mening. Kina var et langt mer spennende sted å oppholde seg for en ung film- og videostudent enn i USA. Møtet med Kinas omfattende miljøproblemer ble starten for et livslangt grønt engasjement forteller Liu.

I dag regnes Liu som en pioner innenfor kinesisk miljøjournalistikk. Han har arbeidet sammen med internasjonale organisasjoner som UNEP, OECD og Verdensbanken, men også med kinesiske myndigheter. Han har vært knyttet til kjente merkenavn som CBS, National Geograpich, BBC, britiske Channel 4 og tyske og italienske tv-stasjoner.

I samarbeid med det tidligere kinesiske miljøtilsynet, Chinas State Environmental Protection Administration(nå oppgradert til departement) har han bygd opp landets største bibliotek- og dokumentasjonssenter om miljø og bærekraftig utvikling. (The China Environment and Sustainable Developement Reference and Research Center). Gjennom stiftelsen The Television Trust For The Environment har han arbeidet systematisk for å oppgradere både kinesiske og utenlanske journalister om Kinas miljøutfordringer og også lagt til rette for utenlandsk fokus på miljøarbeid i hjemlandet.

Hans viktigste virksomhet i Kina har vært knyttet til innhenting av videodokumentasjon om landets og verdens største prosjekt for rehabilitering av menneskeskadde økosystemer; rehabilitering av et av det gamle Kinas mest fruktbare og livgivende områder, “The Loess Plateu”, et gigantisk sandjordplatå på størrelse med Frankrike og med beliggenhet ved Gule-elvas midtre og øvre løp. Selve platået utgjør gigantiske 640.000 kvadratkilometer, prosjektområdet strekker seg over et areal på 35.000 kvadratkilometer, mer enn flateinnholdet av mange av verdens små nasjoner.

Det er delte meninger om hvor vellykket rehabiliteringen av engang et av landets mest fruktbare områder har vært, men Liu er langt fra enig med kritikerne. Gjennom flere år har han inngående studert skjebnen til slettelandet som var den kinesiske nasjonens vugge.

Det er flere årsaker til at rehabiliteringen av deler av det store sandjordplatået ble vellykket, hevder Liu. Det ble igangsatt omfattende treplanting. Det ble innført regler for dyrking og husdyrhold i området, regler bygd på økologisk innsikt. Lokalbefolkningen fikk mulighet til å tjene penger på treplanting og kultiveringsarbeidet. De ble dermed løftet ut av en håpløs situasjon og hadde ikke lenger behov for å slite ned dyrkingsjord og beiteområder for å overleve på kort sikt. Det ble også lagt til rette for nye,bærekraftige langsiktige inntektsmuligheter for folk i området. Overalt på kloden hvor økosystemer ødelegges, har fattigdommen fulgt etter. Når ødeleggelsene har nådd full modenhet har sivilisasjoner brudd sammen, dynastier har kollapset, mener Liu.

Hva med vår tid? Klimakrisen puster oss i nakken, hevder Liu, Vår tid er så knapp at storskala økosystem-rehabilitering er helt nødvendig for om vi skal lykkes både i kampen for å stanse en global varmekatastrofe og mot omfattende skadeverk på vårt felles livsgrunnlag, mener han.

Jeg møtte John Liu hjemme i hans klassiske kinesiske storfamiliebolig i Beijing. I en liten skog av plantet poppel ved den femte ringveien i nesten-landlige omgivelser, i utkanten av den kinesiske hovedstaden har Lius far bygd en generasjonsbolig med tre generasjoner under samme tak. Det store huset er kvadratisk og bygd rundt et stort åpent indre gårdsrom. En ytre svalgang løper rundt hele bygningen og binder oppholdsrommene sammen. En nesten tre meter høy mur atskiller bygningen og den indre eiendommen fra verden utenfor.

Jeg blir invitert til lunsj sammen med John Lius foreldre og kone i den romslige spisestuen. De vil vite mer om miljøbevegelsen i Norge. Jeg gir en liten innføring inne i mellom munnfuller av velsmakende retter. John Liu forteller at han er inspirert av den dypøkologiske tenkningen til Arne Næss. Når jeg forteller at Næss var Framtiden i våre henders første styreleder og at den norske filosofen bidro vesentlig i utformingen av fivhs verdigrunnlag blir Liu ekstra ivrig og vil gjerne høre mer om organisasjonen jeg representerer. Liu er overbevist om at dagens miljøpolitikk er kosmetisk og at den har liten virkning i forhold til de dype utfordringene vi står overfor. Den mest grunnleggende problemet mener han er vår sivilisasjon bedriver pokerspill med klodens livsgrunnlag.

- Mesteparten av det som kalles miljøtiltak er i virkeligheten bare skraping i overflaten, hevder Liu. Det er fint med høyhastighetstog og hybridbiler, men det løser ikke de grunnleggende problemene som overforbruk av ressurser og tap av livsnødvendige økosystemer, sier Liu. Han fortsetter: Inntakte økosystemer er ikke et slags valgfritt gode som er kjekt å ha. De er helt nødvendige for at klodens mangfold av biologisk liv skal opprettholdes for at liv det hele tatt skal kunne eksistere.

- Vi opptrer som om vi bor på en klode med uendelig slitestyrke og ressurstilgang. Vi trenger en fornyelse av den dypøkologiske forståelsen om naturen og oss selv, en forståelse som fantes intuitivt i tidligere såkalte primitive samfunn, og som fortsatt lever i beste velgående hos en del av dagens urfolk..

- Det primitive steinaldermennesket som danset rundt bålet med bønn om fruktbarhet og nytt liv, uttrykte på mange måter en dypere form for innsikt, enn flertallet av dagens politikere og beslutningstakere i sine luftavkjølte hjørnekontorer ,hevder Liu.

De siste årene har den amerikansk-kinesiske miljøforkjemperen studert og dokumentert situasjonen i øst-Afrika. Jeg reist, filmet og hentet inn førstehånds informasjon om de siste store gjenværende økosystemene i Uganda, Tanzania, Rwanda, Etiopia, og Kenya. – det som har slått meg er hvor velstående mange afrikanske land kunne ha vært. Så hvorfor er det ikke det?

Spørsmålet om hvorfor mange land på dette mektige og engang rike kontinentet har havnet i dyp fattigdom er knyttet til mange forhold. Den mest grunnleggende årsaken er slik jeg ser det, nedbrytingen av de økologiske systemene. Det er alltid en klar forbindelse mellom miljøødeleggelse og fattigdom.

I det nordlige Etiopia så vi kvinner bære vann fra brønner mange kilometer fra bostedene. Slik bærer kvinner vann i hele den fattige delen av verden. Dyrkingsjorda er skrinn og gir magre avlinger. Tørketiden er nådeløst og svir av mulighetene et bærekraftig landbruk. John Liu lener seg framover og fortsetter: Det skumle er at vi mange steder nesten har glemt hvordan et normalt og sunt økosystem opptrer. Friske og rene vannkilder, elver og innsjøer som er rike på fisk, skoger og fjell som myldrer av dyre- og planteliv, alt dette er klodens normaltilstand, planetens normale modus.

Gjennom generasjoner har befolkningen mange steder på kloden aldri opplevd noe annet syke og nedbrudde lokale økosystemer. Det er som å ha levd med en sykelig og redusert ektefelle så lenge at vi har glemt hvordan den friske personen egentlig er. Tenk deg den gode følelsen av å bli frisk etter sykdom, eller at noen du er glad i blir friske igjen etter lang tids alvorlig sykeleie. Forestill deg at legen gir deg gode nyheter om at helbredelse og friskmelding er mulig. Kanskje gjennom hard systematisk opptrening og riktig behandling. – Det er heller neppe noen enkel vei til rehabilitering av klodens økosystemer – men det viktigste er at det er lar seg gjøre. Konsekvensene av ikke å gripe denne sjansen er så alvorlige at noen annen vei egentlig ikke er mulig, avslutter Liu.

En servicearbeider som kontinuerlig børster og en Lexus, tar seg en kort pause. Lexus hybrid kjøres forøvrig av Kong Harald og flere andre monarker og statsledere verden rundt.

Trodde du at den internasjonale bilindustrien er i ferd med å bli grønn? På de store bilutstillingene verden over er det fortsatt bensin- og dieselkjøretøyene som er helt dominerende.

Det er en utbredt forestilling at selskapene i den globale bilindustrien på eget initativ har kappkjørt om å være først med de mest miljøvennlige løsningene. Slik er det dessverre ikke. Utviklingen foregår med små skritt og ofte under press fra politikere og regjeringer Sett i forhold til de internasjonale bilgigantenes enorme utviklingskapasitet og behovet for hurtig utslippreduksjoner er utviklingen av lavutslippkjøretøyene heller langsom.

Et spørsmål er hvor interessert bilindustrien egentlig er i at bensin- og dieselbilene feies av banen av mer framtidsrettet transport? Bilindustrien snakker gjerne i festtaleform om miljøvennlig bilbruk, men de jobber ikke sjelden bak kulissene for å utvanne og forsinke miljølover og bestemmelser som kan true bransjenes lange hegemoni.

I California, ett av områdene i verden med størst biltetthet har bilprodusentene gjennom godt betalte lobbyister vist sitt sanne ansikt. Da flere delstatspolitikere på midten av 90-tallet foreslo at et visst antall av bilene skulle være nullutslippsbiler, kjøpte Ford-konsernet den norske elbilprodusenten Think . Elbilene ble leaset ut til miljøbevisste amerikanske kunder. At Ford valgte å lease ut bilene og ikke selge de på vanlig måte, viste seg å ha en klar hensikt. Selskapet jobbet nemlig samtidig for å hindre at loven ble vedtatt. Så snart det ble klart at de hadde lykkes i dette, begynte de å tilbakekalle og knuse el-bilene. Hvorfor la noen titusen elbilentusiaster få lov til å kjøre rundt som levende reklameskilt for ny bilteknologi? Da var skroting et bedre alternativ, syntes Ford.

Høsten 2008 underskrev Californias guvernør Arnold Schwarzenegger det banebrytende miljø lovforslaget SB (Senate Bill) 375. Den nye loven gir politikerne muligheter til å stille nye utslippskrav til bilprodusentene. Sammenslutningen av amerikanske bilprodusenter hørte med blant de som lenge forsøkte å stikke kjepper i hjulene til lovmakerne. SB 375 blir av mange regnet som en foregangslov i USA. Motstanden mot loven ble derfor gitt høy prioritet av den amerikanske bilbransjen. Men i denne sammenhengen tapte de kampen mot politikere og myndigheter.

På den 79. bilutstillingen i Genève står blankpolerte biler og stråler om kapp i det skarpe lyset fra hundrevis av små og store lyskastere. Sju store utstillingshaller er pakket med nyheter. CO2 har blitt det nye trendordet. Nesten alle de store produsentene kan vise fram modeller med redusert utslipp eller med drivstoffalternativer til bensin og diesel. Men hva er da problemet?

Det er meningløst å hevde at ikke bilene blir mer utslippsvennlige og mer energigjerrige. På utstillingen i Genève florerer det med bitte små og av til litt større miljønyvinninger. Retningen er klar. Men alle som har fulgt klimapolitikken vet at bilindustrien ikke har hatt hastverk med å utvikle teknologien som virkelig kan føre til at kjøretøyene med tradisjonell forbrenningsmotor kan parkeres for godt. Fortsatt er bensin og diesel konger i den internasjonale bilverdenen. Historien om bilgigantenes vei mot det økonomiske stupet, handler om langvarig markedsmistilpasning og mangel på framtidsrettet tenkning. Hardest har det gått utover den amerikanske bilindustrien. Lenge fikk ”de tre store ”,General Motors, Chrysler og Ford knapt med seg at kravene til bilene var i grunnleggende forandring. Det forsto derimot de japanske konkurrentene som fikk trenge dypt inn i det amerikanske hjemmemarkedet..

I 79 år har bilbransjen samlet seg i Genève. I nesten hele denne perioden har bil vært den suverene transportformen selve symbolet på det tjuende århundres velstandsutvikling. Slikt kan lede til tro på kommersiell udødelighet og skape manglende evne til omstilling og utvikling. ”Industriell autisme”, kaller den franske storavisen Le Monde dette fenomenet for.

I stedet for aktivit utnytte bransjens enorme potensial av penger og utviklingsressurser til å skape en ny generasjon nullutslippsbiler, har bilprodusentene på overtid og under voldsomt press, lansert interessante, men små og bare supplerende grønne løsninger. Derfor er det et faktum at bilbruk slik vi er vant til, med lang rekkevidde og enkel tilgang til drivstoff fortsatt bare gjelder for biler som kan bruke diesel eller bensin. Tilgangen til etanol, biodiesel og biogass er begrenset.

Elbilene lider under begrenset kjørelengde og lang ladetid. I 2012 lanseres de første plug-in hybridbilene i Europa. Nok et interessant skritt framover. Men det er tre år til og fortsatt aner vi knapt de ekte nullutslippsbilene et sted framme i horisonten. Bilindustrien har ikke kjent sin tid og sine muligheter. Nå er det trolig for sent. I løpet av et halvt år har krisen rammet bilbransjen over hele verden. Mange produsenter er avhengige av subsidier.

Ekte nullutslippbiler vil komme. Men det er sannsynlig at den viktigste utviklingen vil skje gjennom mindre og spesialiserte selskaper som vokser ut av en vaklende hovedindustri. Når stormen rundt bilindustrien har lagt seg vil vi se en nytt og annerledes landskap. Forhåpentligvis vil den ledes av menn og kvinner som forstår at bensin- og dieselbilen hører hjemme på museum og ikke på veiene

Sommerfuglene går tilbake over hele verden. Bekymrer det oss? Mer enn tusen arter trues av mangel på barskogvern i vårt eget land.

Etter 1960 har det gått nedover med artsmangfoldet i Norge, skrev Framtiden i våre henders talsmann Steinar Lem (1951-2009) i sin bok ”Det lille livet” fra 2005, om artsmangfold og kampen mot utryddelse av små og store arter.Mange av de store pattedyrene som er truet kjenner vi kanskje. Men hva med alle de ukjente, små og unnselige delene av den biologiske veven.

Det lille livet på kloden er truet. Bergfingersopp. Duftskinn. Granrustkjuke. Praktbarksopp. Svartsonekjuke. Dverggullav. Grynvrenge. Gubbeskjegg. Grønnsko. Kattefotlav og Kystkransmose. Ukjente og eksotiske navn på frender og individer som til sammen med oss utgjør den viktige livsveven som alt liv til sjuende og siste er avhengige av. Bryr vi oss?

Når var sommerfuglenes posisjon og det biologiske livet i skogbunnen tema på et styremøte i Norsk Hydro eller i Norske Skog? Spørsmålet er kanskje like interessant som svaret. For hvordan vil det gå med en sivilisasjon og kulturkrets som har glemt de usynlige forbindelse mellom artene og livsmangfoldet? Som tror at vekst og framskritt bare kan måles i størrelser som brutto nasjonal produkt og utvikling av ny infrastruktur og nye motorveier eller et økonomisk overskudd på bunnlinjen i et konsernregnskap.

Trenger vi skjønnhet? Spør Steinar Lem i boka om de truede artene.

Her tar han leserne med på en reise inn i den den skjulte verdenen i sin egen nærskog og i sin egen hage.

– Å drepe en sommerfugl. Den synd gyser min sjel for i sitt innerste, skrev Henrik Wergeland.

Tid for å gjenoppdage livet og den skjulte verdenen på bakken under oss og i myriader av mikrosamfunn rundt oss? Eller hva med de nordiske sommernattene, lydene, luktene, fornemmelsene, lyset og drømmene. Hva med en tur ut i juninattas tussmørke med løvtunge trær og mild krydderluft drivende over fuktige marker.

Mangfoldet er truet. Men langt fra borte. De fleste sommerfuglene er her ennå. Skrukketrollet, skolopendere og collemboler også.

Tid for å se det lille livet rundt deg igjen. Og under deg.

(omarbeidet fra lederartikkel i Folkevett nr 3-2004)

Finland bygger verdens største atomreaktor. – Den finske miljøbevegelsen med Greenpeace i spissen hevder anleggvirksomheten er preget av graverende brudd på sikkerhetsbestemmelsene og dårlig sikkerhetskultur.

Finske miljøaktivister krever nå stans i den ekspansive finske kjernekraftpolitikken. – Finland lar en historisk sjanse til å utvikle ren energi løpe fra seg, sier Harri Matti, kampanjekoordinator ved kontoret til Greenpeace i Helsinki. Kjernekraft er en gammeldags form for energi som dessverre har fått en renessanse i mange land, mener den finske kjernekraftmotstanderen.

Kraftig forsinket

På kjernekraftverket Olkilouto sør for Pori jobber 4000 anleggarbeidere fra over 30 land på det som blir verdens kraftigste atomreaktor. Byggingen startet i 2005 og skulle opprinnelig være sluttført i 2009. Imidlertid er fristen for ferdigstillelse skjøvet 3 år fram i tid. Anlegget vil ikke kunne tas i bruk før 2011. Det franske kjernekraftselskapet Areva som bygger reaktoren må trolig betale skyhøye forsinkelsesgebyrer til den finske oppdragsgiveren.

Fra før finnes det to kommersielle reaktorer i drift på kjernekraftverket. Olkilouto eies av en gruppe ledende finske industrikonsern. Anlegget produserer utelukkende kraft til eierbedriftene. Bedriftene bestemmer selv om de vil bruke energien til egen virksomhet eller selge den videre i det kommersielle kraftmarkedet. Det nye anlegget er en såkalt lettvannsreaktor, og karakteriseres ofte som tredje generasjon atomreaktor.

Utbyggerne må tåle sterk kritikk for ikke å etterleve forskrifter og sikkerhetsbestemmelser. I tillegg må de forklare omfattende kostnadsoverskridelser. Ifølge Greenpeace lå den opprinnelige prisen på 3.2 milliarder euro. Den endelige kostnaden blir trolig 5 milliarder euro, 1.8 milliarder euro mer enn den opprinnelige kalkylen.

Stor motstand

Bølgene har stått høyt rundt den finske kjernekraftsatsingen. I mai 2007 blokkerte aktivister fra Greenpeace veien til anlegget og lenket seg fast til tønner fylt med sement. Andre lenket seg fast til porten. De mest hardnakkede hadde klatret opp i en høy byggekran inne på området og klarte en stund å unnslippe lovens lange arm.

Ifølge Greenpeace i Finland har den finske Strålsakerhetcentralen (Stuk) påvist over tusen brudd på sikkerhetsforskriftene i forbindelse med byggingen av den nye reaktoren. Avvikene varierer fra bagatellmessig til kritiske, sier Harri Matti, videre. Opplysningene om antall brudd på sikkerhetsbestemmelsene bekreftes også i en pressemelding fra den finske ambassaden i Oslo.

Uavhengige sikkerhetseksperter har i tillegg på oppdrag fra Greenpeace gått igjennom alle sider ved byggingen. Konklusjonen er nedslående. Ifølge de finske miljøaktivistene påpeker ekspertene dårlig forretningskultur og indikasjoner på dårlig sikkerhetskultur knyttet til Olkilouto 3.

Et bevis på høy sikkerhet

- Nei, sikkerheten står i høysetet. Derfor tar vi den tiden som er nødvendig for å kunne levere et kjernekraftanlegg av høyeste kvalitet, sier Kathe Sarparanta, kommunikasjonsdirektør ved Teollisuuden Voima Oy (TVO), selskapet som eier det finske atomkraftverket i Olkilouto. Hun tilbakeviser påstandene om dårlig sikkerhetskultur. Av vi går over den estimerte byggetiden skyldes nettopp at vi legger avgjørende vekt på sikkerhet og teknisk kvalitet, sier Sarparanta.

Bransjefolk fra hele Europa har valfartet til kraftverket på den lille øya ytterst ute mot Bottenviken. Siden byggingen tok til for omkring 4 år siden har over tjuetotusen personer vært innom besøksenteret. TVO har åpenhet og kommunikasjon som en høyt prioritert del av sin forretningsstrategi. Vi legger stor vekt på å gi innsyn i det vi holder på med, sier kommunikasjonsdirektøren.

Den nye reaktoren er den første som er bygd i den vestlige verden etter Tsjernobyl. Kjernekraftindustrien i mange land følger prosessen nøye. Erfaringene fra Finland vil være gull verdt når andre land eventuelt setter i gang sine prosjekter. For de franske reaktorleverandørene er referansene fra Finland avgjørende når de begir seg ut på internasjonal salgstokt for å selge fransk kjernekraftkompentanse.

Vakkert på atomøya

Undertegnede besøkte det finske kjernekraftverket i oktober 2008.Veien til det som skal bli verdens største atomreaktor går gjennom idyllisk finsk skoglandskap. På Olkilouto står urørt gammelskog. Høstluften er klar og frisk. En stokkand seiler i langsom bue over den sorte vannflaten i et lite skogstjern.

Lite avslører at vi nærmer oss et av landets to atomkraftverk og et av Finlands største utbyggingsprosjekt med flere tusen anleggsarbeidere. Området er kjent for stort artsmangfold. Elg og rådyr holder til utenfor gjerdene og nylig ble det observert ulv i det som i dag er et fredet naturområde. Innenfor gjerdene dyrkes det druer hjulpet av temperaturen fra det varme spillvannet.

Det står en moderne, men enslig vindmølle på området, hva gjør den der? Ifølge kommunikasjonsdirektøren er den mer tiltenkt rollen som et pr-virkemiddel enn som kraftkilde.

Det må 6000 vindmøller som denne til for å kunne levere like mye elektrisk kraft som ett kjernekraftverk, sier Sarparanta. I løpet av 2 timer produserer våre to reaktorer like mye strøm som denne vindmøllen gjør i løpet av ett år. Det sier noe om kjernekraftens effektivitet i forhold til den fornybare energien, forklarer Sarparanta. I tillegg er energien fra kjernekraft absolutt stabil. Vindkraften er avhengig av meterologiske variasjoner og kan ikke på samme måte forsyne industrien eller befolkningen med forutsibar energi, sier hun.

Om hundre tusen år er ikke alt glemt

Dypt nede i grunnfjellet på området bygges også verdens første permanente langtidslager for høyradioaktivt avfall. Foreløpig har tunnelen nådd ned til 250 meter. Men selve deponiet skal ligger mer enn 600 meter nede i fjellgrunnen innkapslet i store beholdere.

Kommunikasjonsdirektør Sarparanta tar oss ikke med ned til det halvferdige langtidslageret, men vi får se lagret hvor det medium farlige avfallet ligger. I samme området rundt 150 meter under bakken ligger også mellomlageret hvor det høyradioaktive avfallet oppbevares midlertidig i påvente av et ferdigstilt sluttlager.

Avfallsproblemet regnes fortsatt av mange som kjernekraftens svakeste punkt. Fortsatt har ingen av verdens 31 kjernekraftproduserende land en fullt ferdig utviklet sluttløsning for lagring av høyradioaktivt fall. Finland ligger an til å bli det første når deponiet dypt nede i grunnfjellet er ferdig. Er det sikkert? Den norske professoren Jon Samset ved høyskolen i Akershus, mener lagring av atomavfall er løst teknisk sett, men ikke mentalt.

Men mange andre stiller spørsmål ved det ekstreme tidsperspektivet. Det trengs mer enn 100.000 år før det høyradioaktive avfallet kan klassifiseres som trygt. Selv om hundretusen år kort tid i geologisk sammenheng og det er liten grunn til å frykte lekkasje i stabilt grunnfjell eller endringer i de geologiske strukturen i løpet av en så kort geologisk periode, så er dette et helt uoverskuelig tidsspenn sett i menneskelig historisk sammenheng.

Er det etisk riktig å overlate så store avfallsmengder til så mange framtidige generasjoner? I følge et Greenpeace- dokument finnes det for øyeblikket 270.000 tonn høyradioaktivt avfall (spent fuel) på kloden. Mengden av slikt avfall øker ifølge Greenpeace med rundt 12.000 tonn årlig. En global renessanse for kjernekraftindustrien vil føre til en mangedobling av verdens 440 kommersielle reaktorer og en eksplosjon i mengden kjernekraftavfall.

De dype hallene nede i berget er rene og sterile. Men det er godt å komme opp i dagen igjen. Kveldsluften ute er befriende ren og klar. De første stjernene har kommet tilsyne på høsthimmelen. En flokk Kanadagjess flyr i plogformasjon i skumringen. Ved besøksenteret rasler det i lyngen. Kanskje en rev eller et rådyr på vei inn i gammelskogens trygghet.

Det er vakkert i omgivelsene rundt det som skal bli verdens største atomreaktor. I leiebilen tilbake f ra atomøya tenker jeg på hvor langt hundre tusen år er. Minnene om vår tidsalderalder vil ikke engang en være fjern skygge. Men det store hulrommet i grunnfjellet