Tiden for nominasjon av kandidater til Sofieprisen 2010 utløp 1. november. Her er min begrunnelse for å nominere den amerikansk-kinesiske filmprodusenten og miljøforkjemperen John D. Liu til den norske miljøprisen.
Se intervju med Liu her
I en tid med sterkt fokus på miljø-ødeleggelse og undergang presenterer den kinesisk amerikanske miljøforkjemperen og filmprodusenten John D. Liu nærmest et anti-apokalyptisk budskap om mulighet for storskala rehabilitering av menneskeskadde økosystemer og naturens enestående evne til gjenopprettelse.

Liu mener at erfaringene fra et av verdens største rehabiliteringsprosjektere for ødelagte økosystemer, the Loess Plateu, det gigantiske sandjordplatået ved Gule-elvas øvre og midtre løp, viser at selv nesten helt nedslitt natur kan bringes tilbake til liv og fruktbarhet igjen.

Gjennom organisasjonen Earth Hope har John D. Liu framført sitt budskap om grønn gjenopprettelse i mer enn 60 land. Liu mener det ikke er tilstrekkelig å stanse ødeleggelsene av klodens gjenværende økosystemer, klimakrisen puster oss i nakken, vi må også gjenopprette det som er brutt ned, hevder han. – Vi har ødelagt mye, men den gode nyheten er at jordkloden er en takknemlig pasient, hevder Liu.

John D. Liu er født og oppvokst i USA og har kinesisk far og mor med irske røtter. Han flyttet til Kina da han var 27 år, blant annet for å ta utdanning og for å arbeide med film- og videoproduksjon.

Etter å ha bidratt til oppbygging av CBS kinesiske nyhetstjeneste i Kina og tjenestegjort for det amerikanske tv-nettverket i mer omkring 10 år, viet Lius seg mer og mer til produksjon av filmproduksjoner om natur- og økosystemer, som han gradvis betraktet som sin livsoppgave.

Han har noen av verdens fremste og mest krevende oppdragsgivere på listen, blant annet BBC, Discovery, National Geographic, PBS og flere andre ledende tv-nettverk. Liu står så langt bak mer enn tjue omfattende filmproduksjoner de fleste med fokus på Kinas truede natur og landets omfattende miljøutfordringer.

I 2003 skrev og produserte Liu ”Jane Goodall, China Diary” på oppdrag fra National Geograpich.

Fra 1997 har han vært den ledende kraften bak Environmental Education Media Project (EEMP), som benytter tv-mediet i arbeide for bærekraftig utvikling i Kina og andre land. Gjennom stiftelsen The Television Trust for the Environment har han arbeidet systematisk for å oppdatere kinesiske og utenlandske journalister om Kinas miljøutfordringer, og lagt til rette for utenlandsk fokus på miljøarbeid i hjemlandet.

Liu var også drivkraften bak opprettelsen av The China Environmental and Sustainable Developement Reference and Research Center. Dette er nå landets største største bibliotek og dokumentasjonsenter om miljø- og bærekraftig utvikling.

Hans mest omfattende arbeid har vært knyttet til mangeårig dokumentasjon om et av verdens største rehabiliteringsprosjekt for menneskeskadde økosystemer, ”The Loess Plateu”, det gigantiske sandjordplatået ved den gamle silkeveien. Erfaringene fra prosjektet har vært av grunnleggende betydning for Lius videre arbeid og engasjement. – Det viser at tilsynelatende helt ødelagte økosystemer kan gjenopprettes, prosjektet kan bli en internasjonal modell for storskala rehabilitering av ødelagt natur, mener Liu.

John Lius mål er å bidra til å skape en tidsalder for økologisk gjenopprettelse. Gjennom organisasjonen Earth Hope har han holdt presentasjoner i over 60 land. De siste årene har han filmet og arbeidet i afrikanske land som Rwanda, Tanzania, Kenya og Etiopia.

John Liu er en viktig stemme i den globale miljødebatten. Hans sterke fokus på økologisk gjenopprettelse, viser at det er mulig å bøte på gamle skader og å få nedbrutt natur til å blomstre igjen. Han advarer imidlertid mot å tro at det finnes noen lettvint vei ut av uføret. Det krever systematisk og langsiktig arbeid for å lykkes.

Tildeling av sofie-prisen for 2010 til John D. Liu vil bidra til å øke fokuset og kjennskapen til storskala økosystem-rehabilitering. Det vil gi Earth Hope og John Liu innpass i nye og viktige miljøer og interessegrupper. Det vil bidra til en globalisering av ideene om økologisk gjenopprettelse – og ikke minst være en kraftig oppmuntring for titusentusenvis av miljøaktivister som arbeider under krevende forhold i den voksende, men også sårbare nye kinesiske miljøbevegelsen.

JOHN D. LIU UTENFOR SITT HJEM OG PRIVATE STUDIO I BEIJING APRIL 2008 (FOTO:ARNE STORRØNNINGEN)

Den ledende kinesisk-amerikanske miljøforkjemperen og filmprodusenten John D. Liu (bildet) vil skape en tidsalder for økologisk gjenopprettelse.

– Klodens evne til selvhelbredelse er unik, det er vårt håp og vår mulighet – dersom vi benytter oss av det i tide, sier mannen som er omtalt som kinas David Attenborough. Jeg møtte ham i Beijing våren 2008. Intervjuet har stått på trykk i Folkevett 4/09.

For John Liu er påstanden om jordklodens selvregulerende egenskaper langt fra teori og ønsketenking. I mer enn 10 år har han fulgt og dokumentert hvordan nesten nedslitte økosystemer kan bringes tilbake til nytt liv.

Den internasjonalt ledende miljøfilmskaperen har gjort storskalarehabilitering av ødelagte økosystemer til sin livsgjerning. Gjennom organisasjonen Earth Hope reiser han verden rundt og prediker sitt budskap om grønn gjenopprettelse. Folkevett møtte ham i hans private bolig og studio i Beijing.

Det er særlig erfaringene fra rehabiliteringen av Kinas enorme sandjordplatå som har overbevist Liu om at selv tilsynelatende helt ødelagte økosystemer, kan gjenopprettes og bringes tilbake til naturlig fruktbarhet. Det unike prosjektet ved den gamle silkeveien kan bli en internasjonal modell for storskala-rehabilitering av skadet natur, mener mannen som er omtalt som Kinas David Attenborough.

Jordkloden er en takknemmelig pasient, hevder Liu. – Dette er vår mulighet til å gjenskape de økologiske systemenes fintstemte og livgivende balanse. Det er ikke tilstrekkelig å stanse ødeleggelsene, vi må også aktivt gjenopprette det som er brudd ned , hevder han. Når jeg spør ham om vi har tilstrekkelig med kunnskap for å kunne foreta et historisk utviklingssprang inn i et sosialt og biologisk bærekraftig samfunn, svarer han ikke, men reiser seg, henter flere hyllemeter med bøker og rapporter og plasserer på bordet foran meg og i fanget mitt. – Her er svaret, sier Liu spøkefullt. Ønsker du mer? Jeg kan forsyne deg med lesestoff for resten av livet. Vi må skape en tidsalder for handling. Om en generasjon kan sanden ha rent ut av timeglasset. Vi har ikke tid til å bruke kreftene på å bare beskrive problemene – de er i hovedsak godt nok kjent – vi må finne løsningene og så handle, mener miljøforskjemperen.

John Liu har amerikansk oppvekstbakgrunn. Moren har irske røtter, og faren emigrerte som ung mann fra Kina til USA. De siste tjuefem årene har John D. Liu bodd i Beijing.

- Da jeg var en ung gutt sa far ofte at jeg måtte reise til Kina når jeg ble voksen for å gjøre min innsats i utviklingen av landet. Jeg forsto ikke hensikten med det. Jeg bodde i Usa og kunne ikke tenke meg noe annet liv enn min amerikanske hverdag i Bloomington i Indiana hvor vi bodde, forteller Liu. – Jeg hadde den gangen lite greie på det som foregikk i det moderne Kina. I min verden var Kina gamle filosofer som Lao Tzu, taoisme og litteratur fra Tangdynastiet. Mitt første besøk da jeg var 27 fikk meg til å forandre mening. Kina var et langt mer spennende sted å oppholde seg for en ung film- og videostudent enn i USA. Møtet med Kinas omfattende miljøproblemer ble starten for et livslangt grønt engasjement forteller Liu.

I dag regnes Liu som en pioner innenfor kinesisk miljøjournalistikk. Han har arbeidet sammen med internasjonale organisasjoner som UNEP, OECD og Verdensbanken, men også med kinesiske myndigheter. Han har vært knyttet til kjente merkenavn som CBS, National Geograpich, BBC, britiske Channel 4 og tyske og italienske tv-stasjoner.

I samarbeid med det tidligere kinesiske miljøtilsynet, Chinas State Environmental Protection Administration(nå oppgradert til departement) har han bygd opp landets største bibliotek- og dokumentasjonssenter om miljø og bærekraftig utvikling. (The China Environment and Sustainable Developement Reference and Research Center). Gjennom stiftelsen The Television Trust For The Environment har han arbeidet systematisk for å oppgradere både kinesiske og utenlanske journalister om Kinas miljøutfordringer og også lagt til rette for utenlandsk fokus på miljøarbeid i hjemlandet.

Hans viktigste virksomhet i Kina har vært knyttet til innhenting av videodokumentasjon om landets og verdens største prosjekt for rehabilitering av menneskeskadde økosystemer; rehabilitering av et av det gamle Kinas mest fruktbare og livgivende områder, “The Loess Plateu”, et gigantisk sandjordplatå på størrelse med Frankrike og med beliggenhet ved Gule-elvas midtre og øvre løp. Selve platået utgjør gigantiske 640.000 kvadratkilometer, prosjektområdet strekker seg over et areal på 35.000 kvadratkilometer, mer enn flateinnholdet av mange av verdens små nasjoner.

Det er delte meninger om hvor vellykket rehabiliteringen av engang et av landets mest fruktbare områder har vært, men Liu er langt fra enig med kritikerne. Gjennom flere år har han inngående studert skjebnen til slettelandet som var den kinesiske nasjonens vugge.

Det er flere årsaker til at rehabiliteringen av deler av det store sandjordplatået ble vellykket, hevder Liu. Det ble igangsatt omfattende treplanting. Det ble innført regler for dyrking og husdyrhold i området, regler bygd på økologisk innsikt. Lokalbefolkningen fikk mulighet til å tjene penger på treplanting og kultiveringsarbeidet. De ble dermed løftet ut av en håpløs situasjon og hadde ikke lenger behov for å slite ned dyrkingsjord og beiteområder for å overleve på kort sikt. Det ble også lagt til rette for nye,bærekraftige langsiktige inntektsmuligheter for folk i området. Overalt på kloden hvor økosystemer ødelegges, har fattigdommen fulgt etter. Når ødeleggelsene har nådd full modenhet har sivilisasjoner brudd sammen, dynastier har kollapset, mener Liu.

Hva med vår tid? Klimakrisen puster oss i nakken, hevder Liu, Vår tid er så knapp at storskala økosystem-rehabilitering er helt nødvendig for om vi skal lykkes både i kampen for å stanse en global varmekatastrofe og mot omfattende skadeverk på vårt felles livsgrunnlag, mener han.

Jeg møtte John Liu hjemme i hans klassiske kinesiske storfamiliebolig i Beijing. I en liten skog av plantet poppel ved den femte ringveien i nesten-landlige omgivelser, i utkanten av den kinesiske hovedstaden har Lius far bygd en generasjonsbolig med tre generasjoner under samme tak. Det store huset er kvadratisk og bygd rundt et stort åpent indre gårdsrom. En ytre svalgang løper rundt hele bygningen og binder oppholdsrommene sammen. En nesten tre meter høy mur atskiller bygningen og den indre eiendommen fra verden utenfor.

Jeg blir invitert til lunsj sammen med John Lius foreldre og kone i den romslige spisestuen. De vil vite mer om miljøbevegelsen i Norge. Jeg gir en liten innføring inne i mellom munnfuller av velsmakende retter. John Liu forteller at han er inspirert av den dypøkologiske tenkningen til Arne Næss. Når jeg forteller at Næss var Framtiden i våre henders første styreleder og at den norske filosofen bidro vesentlig i utformingen av fivhs verdigrunnlag blir Liu ekstra ivrig og vil gjerne høre mer om organisasjonen jeg representerer. Liu er overbevist om at dagens miljøpolitikk er kosmetisk og at den har liten virkning i forhold til de dype utfordringene vi står overfor. Den mest grunnleggende problemet mener han er vår sivilisasjon bedriver pokerspill med klodens livsgrunnlag.

- Mesteparten av det som kalles miljøtiltak er i virkeligheten bare skraping i overflaten, hevder Liu. Det er fint med høyhastighetstog og hybridbiler, men det løser ikke de grunnleggende problemene som overforbruk av ressurser og tap av livsnødvendige økosystemer, sier Liu. Han fortsetter: Inntakte økosystemer er ikke et slags valgfritt gode som er kjekt å ha. De er helt nødvendige for at klodens mangfold av biologisk liv skal opprettholdes for at liv det hele tatt skal kunne eksistere.

- Vi opptrer som om vi bor på en klode med uendelig slitestyrke og ressurstilgang. Vi trenger en fornyelse av den dypøkologiske forståelsen om naturen og oss selv, en forståelse som fantes intuitivt i tidligere såkalte primitive samfunn, og som fortsatt lever i beste velgående hos en del av dagens urfolk..

- Det primitive steinaldermennesket som danset rundt bålet med bønn om fruktbarhet og nytt liv, uttrykte på mange måter en dypere form for innsikt, enn flertallet av dagens politikere og beslutningstakere i sine luftavkjølte hjørnekontorer ,hevder Liu.

De siste årene har den amerikansk-kinesiske miljøforkjemperen studert og dokumentert situasjonen i øst-Afrika. Jeg reist, filmet og hentet inn førstehånds informasjon om de siste store gjenværende økosystemene i Uganda, Tanzania, Rwanda, Etiopia, og Kenya. – det som har slått meg er hvor velstående mange afrikanske land kunne ha vært. Så hvorfor er det ikke det?

Spørsmålet om hvorfor mange land på dette mektige og engang rike kontinentet har havnet i dyp fattigdom er knyttet til mange forhold. Den mest grunnleggende årsaken er slik jeg ser det, nedbrytingen av de økologiske systemene. Det er alltid en klar forbindelse mellom miljøødeleggelse og fattigdom.

I det nordlige Etiopia så vi kvinner bære vann fra brønner mange kilometer fra bostedene. Slik bærer kvinner vann i hele den fattige delen av verden. Dyrkingsjorda er skrinn og gir magre avlinger. Tørketiden er nådeløst og svir av mulighetene et bærekraftig landbruk. John Liu lener seg framover og fortsetter: Det skumle er at vi mange steder nesten har glemt hvordan et normalt og sunt økosystem opptrer. Friske og rene vannkilder, elver og innsjøer som er rike på fisk, skoger og fjell som myldrer av dyre- og planteliv, alt dette er klodens normaltilstand, planetens normale modus.

Gjennom generasjoner har befolkningen mange steder på kloden aldri opplevd noe annet syke og nedbrudde lokale økosystemer. Det er som å ha levd med en sykelig og redusert ektefelle så lenge at vi har glemt hvordan den friske personen egentlig er. Tenk deg den gode følelsen av å bli frisk etter sykdom, eller at noen du er glad i blir friske igjen etter lang tids alvorlig sykeleie. Forestill deg at legen gir deg gode nyheter om at helbredelse og friskmelding er mulig. Kanskje gjennom hard systematisk opptrening og riktig behandling. – Det er heller neppe noen enkel vei til rehabilitering av klodens økosystemer – men det viktigste er at det er lar seg gjøre. Konsekvensene av ikke å gripe denne sjansen er så alvorlige at noen annen vei egentlig ikke er mulig, avslutter Liu.

Sommerfuglene går tilbake over hele verden. Bekymrer det oss? Mer enn tusen arter trues av mangel på barskogvern i vårt eget land.

Etter 1960 har det gått nedover med artsmangfoldet i Norge, skrev Framtiden i våre henders talsmann Steinar Lem (1951-2009) i sin bok ”Det lille livet” fra 2005, om artsmangfold og kampen mot utryddelse av små og store arter.Mange av de store pattedyrene som er truet kjenner vi kanskje. Men hva med alle de ukjente, små og unnselige delene av den biologiske veven.

Det lille livet på kloden er truet. Bergfingersopp. Duftskinn. Granrustkjuke. Praktbarksopp. Svartsonekjuke. Dverggullav. Grynvrenge. Gubbeskjegg. Grønnsko. Kattefotlav og Kystkransmose. Ukjente og eksotiske navn på frender og individer som til sammen med oss utgjør den viktige livsveven som alt liv til sjuende og siste er avhengige av. Bryr vi oss?

Når var sommerfuglenes posisjon og det biologiske livet i skogbunnen tema på et styremøte i Norsk Hydro eller i Norske Skog? Spørsmålet er kanskje like interessant som svaret. For hvordan vil det gå med en sivilisasjon og kulturkrets som har glemt de usynlige forbindelse mellom artene og livsmangfoldet? Som tror at vekst og framskritt bare kan måles i størrelser som brutto nasjonal produkt og utvikling av ny infrastruktur og nye motorveier eller et økonomisk overskudd på bunnlinjen i et konsernregnskap.

Trenger vi skjønnhet? Spør Steinar Lem i boka om de truede artene.

Her tar han leserne med på en reise inn i den den skjulte verdenen i sin egen nærskog og i sin egen hage.

– Å drepe en sommerfugl. Den synd gyser min sjel for i sitt innerste, skrev Henrik Wergeland.

Tid for å gjenoppdage livet og den skjulte verdenen på bakken under oss og i myriader av mikrosamfunn rundt oss? Eller hva med de nordiske sommernattene, lydene, luktene, fornemmelsene, lyset og drømmene. Hva med en tur ut i juninattas tussmørke med løvtunge trær og mild krydderluft drivende over fuktige marker.

Mangfoldet er truet. Men langt fra borte. De fleste sommerfuglene er her ennå. Skrukketrollet, skolopendere og collemboler også.

Tid for å se det lille livet rundt deg igjen. Og under deg.

(omarbeidet fra lederartikkel i Folkevett nr 3-2004)

Sommerfuglene går tilbake over hele verden. Bekymrer det oss? Mer enn tusen arter trues av mangel på barskogvern i vårt eget land.

Etter 1960 har det gått nedover med artsmangfoldet i Norge, skriver Framtiden i våre henders talsmann Steinar Lem i sin bok ”Det lille livet” (2007), om artsmangfold og kampen mot utryddelse av små og store arter.

Mange av de store pattedyrene som er truet kjenner vi kanskje. Men hva med alle de ukjente, små og unnselige delene av den biologiske veven.

Det lille livet på kloden er truet. Bergfingersopp. Duftskinn. Granrustkjuke. Praktbarksopp. Svartsonekjuke. Dverggullav. Grynvrenge. Gubbeskjegg. Grønnsko. Kattefotlav og Kystkransmose. Ukjente og eksotiske navn på frender og individer som til sammen med oss utgjør den viktige livsveven som alt liv til sjuende og siste er avhengige av. Bryr vi oss?

Når var sommerfuglenes posisjon og det biologiske livet i skogbunnen tema på et styremøte i Norsk Hydro eller i Norske Skog? Spørsmålet er kanskje like interessant som svaret. For
hvordan vil det gå med en sivilisasjon og kulturkrets som har glemt de usynlige forbindelse mellom artene og livsmangfoldet? Som tror at vekst og framskritt bare kan måles i størrelser som brutto nasjonal produkt og utvikling av ny infrastruktur og nye motorveier eller et økonomisk overskudd på bunnlinjen i et konsernregnskap.

Trenger vi skjønnhet? Spør Steinar Lem i boka om de truede artene.

Her tar han leserne med på en reise inn i den den skjulte verdenen i sin egen nærskog og i sin egen hage.

– Å drepe en sommerfugl. Den synd gyser min sjel for i sitt innerste, skrev Henrik Wergeland.

Tid for å gjenoppdage livet og den skjulte verdenen på bakken under oss og i myriader av mikrosamfunn rundt oss? Eller hva med de nordiske sommernattene, lydene, luktene, fornemmelsene, lyset og drømmene. Hva med en tur ut i juninattas tussmørke med løvtunge trær og mild krydderluft drivende over fuktige marker.

Mangfoldet er truet. Men langt fra borte. De fleste sommerfuglene er her ennå. Skrukketrollet, skolopendere og collemboler også.

Tid for å se det lille livet rundt deg igjen. Og under deg.

(opprinnelig trykt som leder i Folkevett nr 3-2004)

Tenkt deg at anleggsmaskiner og gruvedrift raserer det aller helligste stedet i kristen tradisjon – Golgata.

Tenkt deg at bakken skjuler viktige og kostbare mineraler og at et stort internasjonalt selskap får konsesjon til å grave og utvinne disse.

Tanken er nærmest absurd, men kan hjelpe oss til å forstå hvordan urfolk med et animistisk verdensbilde opplever det når moderne bedrifter ruller inn i deres hellige skoger og fjell for å hente ut natur-ressursene som området rommer.

På den filippinske øya Mindoro frykter skogurfolket Alanganerne at utvinning av Nikkel på deres enemerker vil ødelegge skogen og frata dem muligheten til å opprettholde en tradisjonell livsform. For dem er naturen besjelet av ånder og må behandles med hellig respekt. Elven er det guden Alulaba som beskytter. Skogen og mangfoldet av vekster og dyr voktes av Kapwambulod. Vanskjøtsel og ødeleggelse av naturen får en dobbelt virkning. Rent fysisk mister de livsgrunnlaget som skogen representerer, samtidig blir den religiøse troen og det hellige stedet krenket på det aller groveste.

Høsten 2007 besøkte Folkevetts journalist Knut Erik Helle Mindoro og det gamle skogurfolket. Representanter for Alanganerne følte seg kraftig overkjørt av det dels norskeide selskapet, Crew Minerals ASA, som har startet prøveboring i skogene på øya. De hører lyden av prøveboringer og frykter det verste. Normennene planlegger prøveboring i 2011.

Mer optimistiske blir ikke Alanganerne om de ser over på nabo-øya Marinduque. Der har det kanadisk-eide selskapet Placer Dome tjent milliard-beløp på gruvevirksomhet og etterlatt seg en omfattende miljø og helsekatastrofe.

Nå står altså Mindoro for tur og befolkningen frykter det verste. Fra før har skogen på øya blitt utsatt for hardhendt avskoging. På femtitallet dekket skogen en million hektar på Mindoro. I dag er det bare 50.000 hektar igjen. Gruvedriften i regi av norsk-eide Crew vil prege en femtedel av den gjenværende skogen. Det er kritisk for det unike mangfoldet av arter i Mindoros skoger. 79 unike dyrearter og 74 plante-arter er avhengig av skogen – mange av dem finnes på den internasjonale rødlisten over truede arter. Til overmål befinner gruveområdet seg i hjertet av et viktig natur-reservar som er under planlegging. Området er utpekt av myndighetene som et ekstremt høyt prioritert område for planter, dyr og fugleliv.

Kanskje ikke så rart at skogguden Kapwambulod og folket hans føler seg truet.

Artikkelen er opprinnelig publisert som leder i Folkevett nr. 4, 2007.

For Knut Erik Helles reportasje i Folkevett se:

http://www.folkevett.no/tema/bedrifters-samfunnsansvar/den-norske-fare/

For videodokumentar om Alanganerne se:

http://www.folkevett.no/multimedia/video/den-norske-fare/

Byste av Rachel Carson, fotografert på Rachel Carson-senteret i Springdale, PA, USA.

De fleste kjenner Rachel Carson og boka, ”Den tause våren”, men da hun publiserte kampskriftet som rystet 60-tallets USA, var hun allerede en prisbelønnet og landskjent forfatter og naturskribent. Carsons øvrige, og i dag nesten ukjente skrivekunst, er vel verdt et bekjentskap, for ikke å si vennskap.

Tatt i betraktning den enorme betydningen Rachel Carson har hatt for den moderne miljøbevegelsen er hun lite kjent, tror Fiona Fisher ved Carson-senteret i Springdale utenfor Pittsburgh. Den britiske Carson-eksperten flyttet til USA for mer enn tjue år siden, og har jobbet med Carson-inspirert miljøarbeid mesteparten av sitt yrkesaktive liv. Jeg møtte Fisher under researchbesøk ved Carson-senteret i Springdale i mai 2007, rett før hundreårsmarkeringen for den amerikanske miljøpionerens fødsel.

-De fleste har hørt om boka hennes ”Den tause våren” og vet at den har spilt en sentral rolle i utviklingen av moderne miljøkamp og miljøtenkning. Men de færreste kjenner den spennende livshistorien hennes – og få unge i miljøbevegelsen har lest de andre bøkene hennes. – Det er synd mener Fiona Fisher: Rachel Carson er en fremragende naturskribent og blant de mest leseverdige engelskspråklige naturforfatterne i det tjuende århundre, tror hun.

Carsons store lidenskap var de store havdypene og livet i og omkring havet.Hun var utdannet marinebiolog og arbeidet i mange år i det amerikanske fisk- og vilttilsynet før hun fikk råd til å bli forfatter på heltid. De tre bøkene hun skrev før hun ga seg i kast med kampboken ”Den tause våren” handler alle om verdenen under havets overflate. Hun maktet på en sjelden måte å kombinere faglig presisjon og eksakt naturvitenskapelig kunnskap med en lekende og artistisk formidlingsevne. Mange av samtidens litteraturanmeldere plasserte henne som en av de ypperste naturpoetene i nyere engelskspråklig litteratur.

- Når alt kommer til alt er det kanskje hennes bøker om havet som kommer til å bli husket lengst, hevdet Time Magazine. – Selv om hun ikke hadde inspirert en hel generasjon av aktivister, ville Carson allikevel blitt stående som en av største amerikanske naturskribentene noensinne, hevdet det internasjonale ukemagasinet.

-Hun var en stor litterær begavelse, kanskje genial på sitt felt, tror Linda Lear, amerikansk miljøhistoriker og forfatter av den mursteinstykke Carsonbiografien fra 1997 ”Rachel Carson – Witness for Nature”.

Paul Brook, sjefredaktør i forlaget Huoghton Mifflin som utga Carsons bøker ga henne i sin tid denne attesten:
”I sitt eget forfatterskap var Carson på samme tid både en dristig oppdagelsesreisende og en omhyggelig håndtverker. Hun var gråsteinsmureren som aldri mistet katedralen av syne”, skriver Brooks i boka ”Rachel Carson, The Writer at Work(1972).

Som forfatter og fagperson var hun en perfeksjonist og hun karakteriserte seg selv som en langsom skribent, som gledet seg mer over research enn selve skrivearbeidet, forteller Brooks videre i boken. Hun var kompromissløs, ikke bare i sitt krav om kvalitet – men også til sannhet og fakta. ”Det finnes ikke noe slikt som en egen vitenskapslitteratur. Målet til vitenskapen er å avdekke og belyse sannheten, det er også målet til den sanne litteraturen”, uttalte Rachel Carson i takketalen da hun motttok the National Book Award i 1952 sammen med James Jones og Marianne Moore.

De første tre bøkene til Rachel Carson er naturskildringer av høy litterær kvalitet. At den stillferdige og tilbaketrukne naturskribenten Carson seinere skulle gå til strupeangrep på den mektige kjemikalieindustrien og det industrialiserte landbruket – og skogbruket hadde neppe noen fantasi til å forestille seg.

Hennes første bok ”Under the Sea Wind” som utkom i 1941, druknet i støyen fra det amerikanske krigsutbruddet. Hvem brydde seg om filosofiske betraktninger om livet i havet på et tidspunkt da den amerikanske marinebasen Perlehavnen på Hawaii sto i brann? Et fåtall anmeldere oppfanget den nye stjernen på den litterære himmel-velvingen, men stort sett ble boken forbigått i stillhet. Det var tid for krig.

I utgangspunktet var teksten en 11 siders introduksjon til en offentlig brosjyre fra det amerikanske fiskeritilsynet, hvor Carson da jobbet som frilans tekstforfatter. – Dette fungerer ikke, sa Carsons byråkratsjef, dette er en litterær tekst, men forsøk heller å få den på trykk i The Atlantic Monthly, anbefalte han, da han hadde lest tekstutkastet hennes. The Atlantic var datidens mest prestisjefylte litterære amerikanske magasin og publisering her var gull verdt for en hver litterær spire. Til sin glede fikk Rachel Carson artikkelen på trykk. Slik hun selv så det ble publiseringen her starten på hennes profesjonelle løpebane som forfatter.

Den andre boka hennes ”The Sea around Us” (1951), fikk en helt annen skjebne og ble raskt en av det amerikanske bokmarkedets store suksesser. Boka lå som nr 1 på New York Times bestselgerliste i hele 83 uker, hun fikk den amerikanske nasjonale bokprisen , The Reader Digest trykte et sammendrag av teksten ,Hollywood-filmatiseringen av Carsons bok ble tidelt en Oscar-pris. I tillegg ble det solgt over tohundretusen eksemplarer av den engelskspråklige versjonen og boka oversatt til mer enn 30 språk. The Sea Around oss gjorde Carson landskjent og i stand til å si opp sin faste jobb og vie seg til forfattergjerningen på heltid. Som følge av suksess og store opplagstall ble den første boka hennes republisert. Denne gangen slo den til for fullt og ble på kort tid en ny bestselger.

Den siste av bøkene hennes i hav-triliogien, ”The Egde of the Sea” utkom i 1955. Med den inntok hun posisjonen som USAs mest respekterte faktaforfatter og formidler av vitenskapelig materiale. – Hun har en unik evne til å omforme strengt vitenskapelig materiale til krystallklare og lyriske tekster, skrev Time Magazine.
Selv om hennes hovedinteresse var havet skrev hun vakkert og fengslende om et stort antall andre emner. Engasjementet hennes spente bredt fra dyrs rettigheter til trusselen fra atomteknologien, de første tegnene på global oppvarming og betydningen av introdusere barn for naturens små og store mirakler.

Carsons forfatterskap begynte tidlig. Allerede som 10-åring fikk hun publisert sin første fortelling i det populære amerikanske barnetidsskriftet St. Nicholas Magazine. St. Nicholas-redaktør Mary Mapes Dodge så det som sin livsgjerning å gi amerikanske barn i alderen 5 til 18 år spennende og underholdende lesestoff av høy litterær kvalitet. Mange av de klassiske barnebøkene på den tiden ble først publisert som serier i magasinet og mange kjente barnebokforfattere hørte med i staben av bidragsytere. Det var slett ikke noe dårlig selskap å komme i for en unge Rachel Carson. Inspirert av den første publiseringen ga hun seg i kast med nye fortellinger og ble til sin jublende glede antatt på nytt. Allerede som barn formulerte hun sitt store mål i livet – å bli en etablert forfatter.

Som mange kvinner i sin tid studerte hun litteratur og språk, men ble fanget av naturvitenskapen og ga seg i kast med zoologi i stedet. Et sprang som var uvanlig – og ikke så rent lite oppsiktsvekkende for datidens kvinner. I 1935 begynte Carson som informasjonsmedarbeider i det statlige amerikanske fisk- og vilt-tilsynet. Senere ble hun sjefredaktør for alle publikasjoner og informasjonsmateriell. Først i 1951 og braksuksessen med ”The Sea Around Us”, fikk hun en økonomi som gjorde det mulig å vie seg til forfattergjerningen på heltid.

I 1958 mottok Rachel Carson et brev fra sin venn, Olga Owens Huckins, journalist i The Boston Herald og en lidenskapelig naturelsker og hobbyornitolog. I brevet fortalte hun om hvordan småbyen de bodde i ble sprøyet med kjemiske insektmidler. Også et område som Huckings og vennene hennes hadde utviklet til et fristed for mange hekkende fugler i ble oversprøytet med insektmidler. Neste dag fant hun og noen av vennene hennes mange døde fugler i reservatet.

- Det var fugler som levde side om side med oss, de stolte på oss, og bygde redene sine i trærne våre år etter år… Alle disse fuglene døde på samme måte, og opplevde en grusom død. Nebbene deres var vid åpne, og deres splayed claws krummet inntil brystet i dødssmerte, skrev Huckings i brevet til venninnen Rachel Carson.

Beretningen gjord sterkt inntrykk på Carson, hun hadde med sterkt økt bekymring fulgt med i den hemningsløse bruken av kjemiske sprøytemidler i det amerikanske landbruket og skogbruket. Iettertid fortalte hun vennen Olga Owens Huckins at brevet hennes var ”hadde startet det hele”.
Brevet fikk henne til å innse at hun måtte skrive boken, forklarte Carson senere.

Dorothy Freeman, Rachel venn og trofaste støtte i de siste tolv årene av livet hennes, var i utgangspunktet ikke så begeistret.
Hun var redd for at ”giftboken” ville føre Rachel bort fra det som var hennes store styrke, skildringer av natur og de store prossessene i naturen – utført med en litterær penn og med lidenskap.

Først ble deler av boka publisert som en artikkelserie i det legendariske tidsskriftet The New Yorker. Reaksjonene var mange og sterke. Litt seinere utkom artiklene i bokform. Da kom jordskjelvet og det som skulle bli begynnelsen til en global grønn bevegelse. Ikke uten grunn regnes Rachel Carson av mange som den moderne miljøbevegelsens mor.
Byste av Rachel Carson fotografert i Rachel Carson senteret, Springdale, USA, mai 2007. (foto:Arne Storrønningen

Rachel Carsons barndomshjem i Springdale utenfor Pittsburgh, USA, mai 2007. (foto:Arne Storrønningen)

Den vakre Sibirstjerna som trolig har overlevd fra før siste istid var på vei til å forsvinne helt fra norsk jord. Takket være Jorunn Sakrisvoll ved Aursunden på Rørosvidda er den unike arten sikret. (foto:Arne Storrønningen)

Miljøvernminister Erik Solheims postkortaksjon hvor ordførere over hele landet ble oppfordret til å verne en utrydningstruet art med spesiell tilknytning til sin kommune er fantasifull og effektiv offentlig kommunikasjon. Men er det er neppe tilstrekkelig som politisk tiltak for å verne det sterkt økende antallet av norske arter som befinner seg på utryddelsens rand.

Miljøvernministeren og medarbeiderne hans fortjener ros for et kreativt grep som har bidratt til å rette søkelyset mot kommunenes ansvar for vern av arter. Men det er samtidig nødvendig å peke på at det ikke kan stoppe der. Det trengs forpliktende reguleringer og et solid lovverk dersom vi skal makte å berge det norske artsmangfoldet.

Den dystre utviklingen på området som miljøvernministeren selv bekrefter i sin postkortaksjon krever at artsmangfoldet gis en sterkere beskyttelse enn i dag. Mer enn 3800 arter er oppført på den norske rødlista over truede arter. Av disse er 285 definert som kritisk truet. Halvparten av rødliste-artene har tilknytning til skog og skoglandskap. Internasjonalt framstår Norge som en av de dårligste elevene i klassen når det gjelder vern av skog. Bare en prosent av produktiv norsk skog er omfattet av vernetiltak, mens utviklingslandet Costa Rica tar vare på tjuefem prosent av skogene sine, det samme gjelder Chile. Brasil som topper listen over antall arter har innført vernetiltak for 17 prosent av sine enorme skogområder.

Også globalt er situasjonen alvorlig. Tempoet i artsutryddelse anslås å være fra hundre til tusen ganger raskere enn ved naturlig evolusjon. På toppmøtet om biologisk mangfold i Bonn tidligere i år nærmest resignerte politikerne i forhold til målet om tydelig tilbakegang i artstap innen 2010. Uten en dramatisk omlegging i vernepolitikken internasjonalt, nasjonalt og lokalt har vi ingen mulighet til å nå den besjedne målsettingen om tydelig nedgang i artstapet.

Dagens konvensjoner, som Bernkonvensjonen, har mer preg av kardemommebys politimester Bastians embetsutøvelse enn av hard juss. Det får ingen konsekvenser selv om overenskomstene brytes på det groveste.

Behovet for juridisk bindende avtaler om vern av klodens biologiske mangfold er skrikende. Men vi trenger også opplyste og engasjerte lokale politikere eller lokale pressgrupper som handler ut fra en overbevisning om at ingenting er viktigere enn å ta vare på klodens mangfold av biologisk liv. Vi slutter oss derfor gjerne til miljøvernministerens postkortbønn til landets ordførere: Artsvern, please!