Hovedinngangen til det finske kjernekraftverket Loviisa, ca 100 kilometer øst for Helsinki. (foto:Arne Storrønningen)

Kjernekraftens gjenoppliving er et interessant og spennende avsnitt i historien om vår tids energiutvikling. Les fortellingen om den sivile atomkraftens forunderlige gjenoppvåkning i det tjueførste århundre.

 

På 50 og 60-tallet ble kjernekraft betraktet som framtidens energiform. Den var assosiert med framskritt og positiv teknisk utvikling. På syttitallet snudde vinden. I mange land i den vestlige verden oppsto det folkelige protestbevegeler og på tampen av tiåret, i 1979 inntraff en alvorlig ulykke i en av reaktorene ved kjernekraftverket Three Mile Island i Harrisburg, Pensylvania, USA. Ulykken ga ingen lekkasje av radioaktivt materiale til omgivelsene utenfor kraftverket, men satte en støkk i millioner av mennesker verden over.

12 dager før den dramatiske hendelsen utenfor Pittsburgh hadde thrilleren ”The China Syndrome” premiere i USA. Filmen skildret en nedsmeltingskatastrofe ved et tenkt kjernekraftverk. Katastrofen ved Three Mile Island knapt to uker seinere ga filmen et nærmest profetisk tilsnitt og gjorde den til en gedigen publikumsukssess og ga den en påvirkningskraft filmskaperne knapt hadde fantasi til å drømme om.

Så kom dommedag. De fleste voksne mennesker vil huske hvor de var og hva de gjorde da de mottok den første dramatiske nyhetsmeldingen om den ukontrollerte ulykken ved kjernekraft verket i Tsjernobyl i Ukraina. Natten til 26. april 1986 eksploderte en av de fire reaktorene i det sovjetiskbygde atomkraftverket. Den kraftige eksplosjonen blåste taket av reaktorhallen, 31 mennesker ble drept, enorme mengder radioaktivt støv ble sluppet ut i atmosfæren. Mengden var hundre ganger større enn atombombene i Hiroshima og Nagasaki i 1945. 135.000 innbyggere ble evakuert. Matproduksjonen i et område på 7200 kvadratkilometer ble underlagt strenge restriksjoner. Også Norge fikk merke virkningene av katastrofen, men den radioaktive forurensingen var begrenset og oversteg ikke 200 kBq/m2 av cesium-137.

Tsjernobylkatastrofen i 1986 satte en kontant stopp for all videre utbygging av kjernekraft i Europa og USA. Tsjernobyl ble et symbol på katastrofeteknologien. I mer enn tjue år levde kjernekraftindustrien i skyggenes dal.

Omslaget kom langsomt og fra et hold de fleste vanskelig hadde forestilt seg; fra klimatrusselen og behovet for stor tilgang på energi uten utslipp av karbondioksyd i atmosfæren. Gradvis ble kjernekraften renvasket, for ikke å si grønnvasket. En industri som selv hadde undergang, katastrofe og uhygge knyttet til seg ble redningsmann og en del av løsningen i kampen mot ødeleggende oppvarming av kloden.

Det hører med til historien om atomkraftens tilbakekomst at miljøbevegelsen ikke har kastet seg om halsen på sin gamle motstander kjernekraftindustrien. Men industrien har fått tunge grønne støttespillere med på laget. Den viktigste er kanskje den britiske miljølegenden James Lovelock. Som opphavsmann til Gaia-teorien på syttitallet og som en av de første i den moderne miljøbevegelsen som betraktet kloden som et sammenvevd økologisk og levende system, oppnådde han gradvis tilnærmet legendestatus.

I sin siste bok Gaias hevn, retter han et kraftig angrep mot miljøbevegelsens tro på at fornybar energi og gradvise overgang til bærekraftige løsninger skal redde kloden fra klimakrisen. Risikoen for en global varmekatastrofe tillater ikke tradisjonelle, langsomme grønne løsninger hevder Lovelock. Det er som å gi urtemedisiner eller forebyggende behandling til en pasient med akutt hjertesvikt, mener den 87 år gamle miljøveteranen. Bare kjernekraft er i stand til å erstatte fossil energi hurtig nok og i de enorme mengdene som er påkrevd for å styre unna en katastrofe ulikt alt annet den menneskelige sivilisasjonen noensinne hadde opplevd, hevder han.

Naturlig nok har den internasjonale kjernekraftlobbyene brukt Lovelocks argumentasjon for alt den er verdt.

Da jeg deltok på det 32. internasjonale symposiet til kjernekraftindustrien i London september 2007 var James Lovelock en av bidragsyterne. Han ble mottatt med en applaus og en respekt som var en konge verdig.

Det må også ha smakt godt for tilhengerne av kjernekraft da en av grunnleggerne av Greenpeace, dr. Patric Moore forlot sin gamle, og intense motstand mot sivil kjernekraft. Moore tok initiativet til og deltok i de første protestmarsjene mot atomkraft på syttitallet. I dag er han eier av sitt eget konsulentfirma i Vancouver og har den kanadiske kjernekraftindustri blant sine oppdragsgivere. ”I løpet av mine 40 år som miljøforkjemper har jeg kun skiftet mening i en enkelt sak av essensiell betydning, og det er i min innstilling til kjernekraft”, uttalte Patric Moore i følge Wall Street journal 12. Februar 2007.

At en av grunnleggerne av Greenpeace har gjort helomvending i spørsmålet om kjernekraft har knapt nok gjort inntrykk på resten av den verdensomspennende organisasjonen. Fortsatt er motstand mot kjernekraft en viktig kampsak for de internasjonale aktivistene.

I de to nordiske landene med kjernekraft, Sverige og Finland hører de nasjonale Greenpeace-gruppene med blant de argeste og mest aktive motstanderne.

Den franske forskeren dr Bruno Combi er en annen markert miljøforkjemperne som har gjort kampen for kjernekraft til en sentral oppgave. Han har vært med på å stifte organisasjonen ”Environmentalist for Nuclear Power” med tilhold i Paris. Herfra driver Combi og folkene hans et omfattende informasjonsarbeid. Organisasjonen har nasjonale avleggere og støttespillere i en rekke land, men i antall er oppslutningen meget begrenset. I følge en svensk avis er det i hovedsak eldre menn med ingeniørbakgrunn som stiller på møtene.

En annen organisasjon med kjernekraft på dagsorden er gruppen ”Women for Nuclear Energy”. Den er et interessefelleskap av kvinner ansatt i nøkkelposisjoner innenfor den internasjonale kjernekraftindustrien. Svenske Agneta Rising i Vattenfallkonsernet var i flere år leder av organisasjonen. Hensikten er å blant annet å forsterke bildet av kjernekraft som et positivt, sivilt element i samfunnet.

Den profilerte britiske forfatteren og miljøaktivisten George Monbiot skrev på sin private blogg for få år siden at han fastholdt sin motstand mot kjernekraft, fordi han mente den ekte fornybare energien var mye bedre. Men han innrømmet at det har skjedd teknologiske forbedringer innen kjernekraftområdet og at sikkerhetsproblemene var redusert i forhold til tidligere. Han hevdet også at dersom valget sto mellom en global klimakatastrofe eller risikoen knyttet til bruk av kjernekraft, så ville han velge kjernekraft.

Monbiots rangering av klimakrisen som et mye verre alternativ enn risikoen knyttet til utbygging av atomkraft samsvarer godt med synspunktene til kjernekraftlobbyen. Til forskjell mener Monbiot at en massiv satsing på kjernekraft ikke er nødvendig for å hindre farlig global oppvarming.

Paradoksalt framstår nå kjernekraftlobbyen som mer apokalyptiske i sin klima-argumentasjon enn miljøbevegelsen.

Selv om industriens nypussede grønne argumenter langt fra har overbevisst de gamle motstanderne i den internasjonale miljøbevegelsen, har politikere i en rekke land signalisert interesse for bygging av nye anlegg. I land som har vedtatt nedbygging, går iverksettingen langsomt. I mai 2007 kom FNs klimapanels rapporten med som anbefalte kjernekraft som et klimatiltak. Dette ga kjernekrafttilhengerne en ny og viktig legitimitet.

«Avanserte kjernekraftverk kan bidra til å redusere co2-utslippene», står det blant annet i FN-panelets rapport. Lederen av klimapanelet, den indiske økonomen Rajendra Kumar Pachauri hører med blant dem som kjempet for å få inn avsnittet om atomkraft i klimapanelrapporten. I et intervju med den norske avisen Dagens Næringsliv høsten 2007 innrømmet han at det gjenstår å løse visse sikkerhets- og avfallsproblemer. Men uansett lar det seg ikke gjøre å overse kjernekraften, mente han. – Hvordan kan man ignorere en kilde som allerede står for 16 til 17 prosent av verdens energiforsyning, spør Pachauri.

-Jeg tror atomkraft vil være del av løsningen, legger han til i intervjuet med den norske avisen.

Det internasjonale energibyrået IEA anbefaler i en rapport at kjernekraft utropes til en av framtidens viktige energikilder. Ifølge IEA må det bygges 32 nye kjernekraftverk årlig de neste 40 årene dersom den gjennomsnittelige temperaturstigningen skal holdes under 2,4 grader og kjernekraften skal være en sentral del av løsningen.

En slik satsing ville gi verden mer enn 1200 nye kjernekraftverk innen 2050.

Også EU betrakter kjernekraft som en viktig energikilde i framtida, men de overlater til hvert enkelt land å sette sammen sin egen miks av energikilder.

Vi ser altså et klart mønster hvor den organiserte miljøbevegelsen tar avstand fra kjernekraft, men hvor et økende antall politikere, forskere og viktige politiske og vitenskapelige institusjoner åpner for ny satsting på den omstridte energikilden.

Industrien lever ikke lenger i skyggen av den symboltunge Tsjernobyelulykken. Den CO-2-frie produksjonen har gitt dem et mektig våpen i kampen om en posisjon i en ny fossilfri verdensøkonomi. Energikappløpet er i full gang. Kampen om å fylle tomrommet etter det gamle fossile energihegemoniet handler om svimlende inntektsmuligheter, politisk innflytelse og oppbryting av gamle geopolitiske strukturer.

Finland bygger verdens største atomreaktor. – Den finske miljøbevegelsen med Greenpeace i spissen hevder anleggvirksomheten er preget av graverende brudd på sikkerhetsbestemmelsene og dårlig sikkerhetskultur.

Finske miljøaktivister krever nå stans i den ekspansive finske kjernekraftpolitikken. – Finland lar en historisk sjanse til å utvikle ren energi løpe fra seg, sier Harri Matti, kampanjekoordinator ved kontoret til Greenpeace i Helsinki. Kjernekraft er en gammeldags form for energi som dessverre har fått en renessanse i mange land, mener den finske kjernekraftmotstanderen.

Kraftig forsinket

På kjernekraftverket Olkilouto sør for Pori jobber 4000 anleggarbeidere fra over 30 land på det som blir verdens kraftigste atomreaktor. Byggingen startet i 2005 og skulle opprinnelig være sluttført i 2009. Imidlertid er fristen for ferdigstillelse skjøvet 3 år fram i tid. Anlegget vil ikke kunne tas i bruk før 2011. Det franske kjernekraftselskapet Areva som bygger reaktoren må trolig betale skyhøye forsinkelsesgebyrer til den finske oppdragsgiveren.

Fra før finnes det to kommersielle reaktorer i drift på kjernekraftverket. Olkilouto eies av en gruppe ledende finske industrikonsern. Anlegget produserer utelukkende kraft til eierbedriftene. Bedriftene bestemmer selv om de vil bruke energien til egen virksomhet eller selge den videre i det kommersielle kraftmarkedet. Det nye anlegget er en såkalt lettvannsreaktor, og karakteriseres ofte som tredje generasjon atomreaktor.

Utbyggerne må tåle sterk kritikk for ikke å etterleve forskrifter og sikkerhetsbestemmelser. I tillegg må de forklare omfattende kostnadsoverskridelser. Ifølge Greenpeace lå den opprinnelige prisen på 3.2 milliarder euro. Den endelige kostnaden blir trolig 5 milliarder euro, 1.8 milliarder euro mer enn den opprinnelige kalkylen.

Stor motstand

Bølgene har stått høyt rundt den finske kjernekraftsatsingen. I mai 2007 blokkerte aktivister fra Greenpeace veien til anlegget og lenket seg fast til tønner fylt med sement. Andre lenket seg fast til porten. De mest hardnakkede hadde klatret opp i en høy byggekran inne på området og klarte en stund å unnslippe lovens lange arm.

Ifølge Greenpeace i Finland har den finske Strålsakerhetcentralen (Stuk) påvist over tusen brudd på sikkerhetsforskriftene i forbindelse med byggingen av den nye reaktoren. Avvikene varierer fra bagatellmessig til kritiske, sier Harri Matti, videre. Opplysningene om antall brudd på sikkerhetsbestemmelsene bekreftes også i en pressemelding fra den finske ambassaden i Oslo.

Uavhengige sikkerhetseksperter har i tillegg på oppdrag fra Greenpeace gått igjennom alle sider ved byggingen. Konklusjonen er nedslående. Ifølge de finske miljøaktivistene påpeker ekspertene dårlig forretningskultur og indikasjoner på dårlig sikkerhetskultur knyttet til Olkilouto 3.

Et bevis på høy sikkerhet

- Nei, sikkerheten står i høysetet. Derfor tar vi den tiden som er nødvendig for å kunne levere et kjernekraftanlegg av høyeste kvalitet, sier Kathe Sarparanta, kommunikasjonsdirektør ved Teollisuuden Voima Oy (TVO), selskapet som eier det finske atomkraftverket i Olkilouto. Hun tilbakeviser påstandene om dårlig sikkerhetskultur. Av vi går over den estimerte byggetiden skyldes nettopp at vi legger avgjørende vekt på sikkerhet og teknisk kvalitet, sier Sarparanta.

Bransjefolk fra hele Europa har valfartet til kraftverket på den lille øya ytterst ute mot Bottenviken. Siden byggingen tok til for omkring 4 år siden har over tjuetotusen personer vært innom besøksenteret. TVO har åpenhet og kommunikasjon som en høyt prioritert del av sin forretningsstrategi. Vi legger stor vekt på å gi innsyn i det vi holder på med, sier kommunikasjonsdirektøren.

Den nye reaktoren er den første som er bygd i den vestlige verden etter Tsjernobyl. Kjernekraftindustrien i mange land følger prosessen nøye. Erfaringene fra Finland vil være gull verdt når andre land eventuelt setter i gang sine prosjekter. For de franske reaktorleverandørene er referansene fra Finland avgjørende når de begir seg ut på internasjonal salgstokt for å selge fransk kjernekraftkompentanse.

Vakkert på atomøya

Undertegnede besøkte det finske kjernekraftverket i oktober 2008.Veien til det som skal bli verdens største atomreaktor går gjennom idyllisk finsk skoglandskap. På Olkilouto står urørt gammelskog. Høstluften er klar og frisk. En stokkand seiler i langsom bue over den sorte vannflaten i et lite skogstjern.

Lite avslører at vi nærmer oss et av landets to atomkraftverk og et av Finlands største utbyggingsprosjekt med flere tusen anleggsarbeidere. Området er kjent for stort artsmangfold. Elg og rådyr holder til utenfor gjerdene og nylig ble det observert ulv i det som i dag er et fredet naturområde. Innenfor gjerdene dyrkes det druer hjulpet av temperaturen fra det varme spillvannet.

Det står en moderne, men enslig vindmølle på området, hva gjør den der? Ifølge kommunikasjonsdirektøren er den mer tiltenkt rollen som et pr-virkemiddel enn som kraftkilde.

Det må 6000 vindmøller som denne til for å kunne levere like mye elektrisk kraft som ett kjernekraftverk, sier Sarparanta. I løpet av 2 timer produserer våre to reaktorer like mye strøm som denne vindmøllen gjør i løpet av ett år. Det sier noe om kjernekraftens effektivitet i forhold til den fornybare energien, forklarer Sarparanta. I tillegg er energien fra kjernekraft absolutt stabil. Vindkraften er avhengig av meterologiske variasjoner og kan ikke på samme måte forsyne industrien eller befolkningen med forutsibar energi, sier hun.

Om hundre tusen år er ikke alt glemt

Dypt nede i grunnfjellet på området bygges også verdens første permanente langtidslager for høyradioaktivt avfall. Foreløpig har tunnelen nådd ned til 250 meter. Men selve deponiet skal ligger mer enn 600 meter nede i fjellgrunnen innkapslet i store beholdere.

Kommunikasjonsdirektør Sarparanta tar oss ikke med ned til det halvferdige langtidslageret, men vi får se lagret hvor det medium farlige avfallet ligger. I samme området rundt 150 meter under bakken ligger også mellomlageret hvor det høyradioaktive avfallet oppbevares midlertidig i påvente av et ferdigstilt sluttlager.

Avfallsproblemet regnes fortsatt av mange som kjernekraftens svakeste punkt. Fortsatt har ingen av verdens 31 kjernekraftproduserende land en fullt ferdig utviklet sluttløsning for lagring av høyradioaktivt fall. Finland ligger an til å bli det første når deponiet dypt nede i grunnfjellet er ferdig. Er det sikkert? Den norske professoren Jon Samset ved høyskolen i Akershus, mener lagring av atomavfall er løst teknisk sett, men ikke mentalt.

Men mange andre stiller spørsmål ved det ekstreme tidsperspektivet. Det trengs mer enn 100.000 år før det høyradioaktive avfallet kan klassifiseres som trygt. Selv om hundretusen år kort tid i geologisk sammenheng og det er liten grunn til å frykte lekkasje i stabilt grunnfjell eller endringer i de geologiske strukturen i løpet av en så kort geologisk periode, så er dette et helt uoverskuelig tidsspenn sett i menneskelig historisk sammenheng.

Er det etisk riktig å overlate så store avfallsmengder til så mange framtidige generasjoner? I følge et Greenpeace- dokument finnes det for øyeblikket 270.000 tonn høyradioaktivt avfall (spent fuel) på kloden. Mengden av slikt avfall øker ifølge Greenpeace med rundt 12.000 tonn årlig. En global renessanse for kjernekraftindustrien vil føre til en mangedobling av verdens 440 kommersielle reaktorer og en eksplosjon i mengden kjernekraftavfall.

De dype hallene nede i berget er rene og sterile. Men det er godt å komme opp i dagen igjen. Kveldsluften ute er befriende ren og klar. De første stjernene har kommet tilsyne på høsthimmelen. En flokk Kanadagjess flyr i plogformasjon i skumringen. Ved besøksenteret rasler det i lyngen. Kanskje en rev eller et rådyr på vei inn i gammelskogens trygghet.

Det er vakkert i omgivelsene rundt det som skal bli verdens største atomreaktor. I leiebilen tilbake f ra atomøya tenker jeg på hvor langt hundre tusen år er. Minnene om vår tidsalderalder vil ikke engang en være fjern skygge. Men det store hulrommet i grunnfjellet

I løpet av neste år må Lituaen innfri sitt løfte til EU og  finne en løsning på sin historiske avhengighet av kjernekraft produsert med omstridt sovjetisk teknologi. Det er lettere sagt enn gjort.

Det var da politikerne i Litauen forhandlet om medlemskap i EU at politikerne i Brussel fant ut at de ville benytte anledningen til å presse den tidligere sovjetrepublikken til å kvitte seg med sitt gamle og kontroversielle kjernekraftverk Ignalina innen 2009. Kraftverket nesten 80 prosent av landets energiproduksjon og det finnes ingen enkle løsninger i sikte.  Litauen regnes i dag blant de mest kjernekraftavhengige nasjonene i verden.

Paradoksalt kan nye klimahensyn og frykten for avhengighet av russisk gass forlenge levetiden til det som regnes blant verdens farligste kjernekraftverk.

Ledende politikere i Litauen har lange hevdet at fossil energi som erstatning for kjernekraften fra  Ignalina er et dårlig alternativ dersom målet er å redusere utslippene av klimagasser i regionen. Russisk gass er langt fra det første EU-toppene i Brussel ønsker seg som energikilde for den tidligere sovjetrepublikken ved Østersjøen. Bygging av et nytt og sikrere anlegg vil ta tid og kan heller ikke hjelpe landet ut av sitt akutte energidilemma.

Ignalnia er konstruert med gammel russisk teknologi – og har ofte blitt karakterisert som Tsjernobyls lillebror. Betegnelsen lillebror er imidlertid misvisende. Kjernekraftverket i Litauens grenseland mot Hvite-russland er Tsjernobyels storebror og har langt større produksjonskapasitet enn sin katastrofebefengte ukrainske slektning. Ifølge Bellona regnes Ignalinaverket som et av verdens farligste. Det har verdens største RBMK-reaktor og kan produsere 50 prosent mer elektrisitet enn Tsjernobyl. På grunn av nye sikkerhetskrav er effekten redusert. De russiskkonstruerte RBMK-reaktorene regnes som de mest usikre av dagens aktive atomreaktorer. Både på grunn av tekniske svakheter, og fordi grafitten i reaktorkjernen er brennbar. Etter katastrofen ved søsterkraftverket i Ukraina i for 25 år siden har de nordiske nabolandene og EU kanalisert store summer til sikkerhetsoppgradering av anlegget. Men grunnteknologien og den sårbare reaktorkjernen er den samme.

Nå er Ignalina-kraftverket i ferd med å bli en varm potet i det nye baltiske EU-landet. Som en del av nedtrappingen og avtalen med EU ble den ene av reaktorene stengt i 2006. Den gjenværende delen av anlegget ble rustet opp og forsyner Litauen fortsatt med nesten 80 prosent av landets elektrisitet. Det var mange som fryktet at kravet om den raske stengingen av atomkraftverket kunne føre landet inn i en alvorlig energiknipe. Å erstatte nesten hele landets elektrisitetsforsyning med miljøvennlig energi fra sikre og stabile partnere på få år ble langt på vei ansett som urealistisk. En av de som arbeider hardt for å få utsatt det endelige stengingstidspunktet er Litauens president Valdas Adamkus. I et møte i Brussel nylig hevdet han at den økologiske situasjonen i hele regionen vil bli påvirket dersom Litauen blir tvunget til å forlate CO2-fri kjernekraft til fordel for mer forurensende energiproduksjon. Hele den baltiske regionen vil også bli sårbar dersom vi «blir totalt avhengige av russisk gassforsyninger», hevdet presidenten.

Nå tror mange at Brussel velger å utsette det endelige tidspunktet for stenging. Til tross for at EU har omtalt kravet om endelig stenging innen 2009 som ikkeforhandlingsbart opplyste den litauiske statsministeren Gediminas Kirkilas i mars i år at han forhandlet med flere ledende EUtopper om mulighetene for å utsette sjebnedatoen for stenging av det omstridte atomkraftverket. Alternativet vil være at det nye baltiske Eu-medlemmet blir avhengig av russisk gass. Det er det neppe noen ansvarlige eupolitikere som vil medvirke til. Litauen, Latvia, Estland og Polen har allerede vedtatt felles planer om et nytt kjernekraftverk. Men de tre landene er uenige om hvordan de skal fordele energien seg i mellom. Polen med sine rundt 40 millioner innbyggere har gjort krav på en så stor del av kaka at de to andre mindre potensielle eierlandene føler seg tilsidesatt. I følge Litauens statsminister skal de endelige planene godkjennes midtveis i 2008 og produksjon igangsettes i 2015.

Ignalina skulle bli et sovjetisk prestisjeprosjekt og forsyne den sørvestre delen av det gamle samveldet med stabil energi. De sovjetiske myndighetene bygde en helt ny by midt inne i de litauiske storskogene. I dag framstår byen med flere tusen russiske kjernekraftarbeidere og familiene deres som en siste overlevning fra sovjetisk- inspirert byplanlegging. Visaginas er i ferd med å bli en spøkelsesby. Stadig flere rømmer fra den dødsdømte atombyen 120 kilometer nordøst for hovedstaden Vilnius. Mange av de grå boligblokkene ligger tomme med mørklagte vinduer i vintermørket. På et av byens to hoteller lyser det sparsomt i den gigantiske resepsjonen. I ensom majestet bak et gigantisk skrivebord sitter en liten dame. Hun grynter og peker mot andre etasje når jeg spør om veien til restauranten. Denne kvelden er jeg den eneste gjesten i den ti etasjes høye hotellblokken. Visaginas har blitt Litauens Deadwood city. Men jeg er ikke helt alene, jeg har fått selskap av  5 fastboende som tyr til hotellet for øl, pizza og litt avveksling rundt biljardbordet denne lørdags vinterkvelden. Vi har god plass i den flere hundre kvadratmeter store, delvis mørklagte restauranten i atombyen.

Befolkningen i Visaginas har innstilt seg på at det går mot slutten. De som kan skaffer seg ny jobb og flytter. De færreste tør ta sjansen på at de skal være heldige å få jobb ved et mulig nytt atomkraftverk. Varaordfører Dalia Straupaite er mer optimistisk. Hun er sikker på at det vil bli bygd et nytt atomkraftverk i området. Det ligger det godt til rette for. Det gamle anlegget med den fryktede Tsjernobyl-teknologien vil bli en populær turistattraksjon etter at det er stengt tror viseordføreren. De internasjonale kjernekraftselskapene står i kø for å bli tildelt utbyggingsansvaret for et nytt atomanlegg i Lituaen. Energi-giganter som General Electric, det tyske E.O.N, den franske Arevagruppen, canadiske AECL og Mitsubishi fra Japan har allerede knyttet kontakt med de litauiske myndighetene. Men det vil koste å bygge et nytt anlegg. En foreløpig studie har vist at en enkelt reaktor med kapasitet 800 Mw eller to reaktorer med 1600 Mw kapasitet vil kreve en investering på fra 2,5 til 4 milliarder Euro. Uansett, landets mer enn 2 millioner innbyggere trenger energi. De fleste  i landet håper at EU ser igjennom fingrene med  kravet om avvikling  i løpet av neste år .

Kan kjernekraft redde oss fra klimakrisen? Flere og flere regjeringer og tunge innflytelsesrike politiske organisasjoner mener det. Selv om kjernekraft er et tabubelagt i norsk politikk, er holdningene annerledes i mange andre land. Nærmes er Sverige og Finland. Atom-renessansen er i full gang,hevder industrien selv. Over tjue land planlegger eller har startet bygging av nye reaktorer. I Europa og USA er kjernekraftmotstanden fra 80-tallet i ferd med å svekkes betydelig. I mange fattige land skapte aldri Harrisburg og Tsjernobyl-ulykkene den samme reaksjonen som i vestlige land.

Den internasjonale miljøbevegelsen er ikke fullt så begeistret for kjernekraftens oppvåkning. Fortsatt er den grønne støtten til kjernekraftindustrien marginal og klimargumentasjonen til industrien gir lite inntrykk.

Kjernekraftlobbyen bygger sin klima-argumentasjon på uttalelsene fra den britiske miljøveteranen James Lovelock. Den rundt 80 år gamle briten ble verdenskjent for sin teori om den levende planeten – den såkalte ”gaia-teorien” – hvor han beskriv kloden som et helhetlig og selvregulerende økologisk system.

I sin siste bok ”Gaias hevn” hevder Lovelock at bare kjernekraft er i stand til hurtig å fylle gapet etter fossil brensel. Hans hovedargument er at klimakuttene må skje hurtig og i stor skala. Begge delene er kritisk for å unngå livstruende global oppvarming lenger ute i århundre. I løpet av noen få tiår må verden ha gjennomført en gigantisk energiomlegging. Vi kan ikke kutte kraftig i bruk av fossil energi uten å ha en erstatning som suksessivt kan ta over, hevder Lovelock med rette. Men har han rett i at kjernekraft er vårt eneste alternativ?

Lovelock har uansett rett når han hevder at verdenssamfunnet står overfor en dobbel energi- utfordring. 1) Vi trenger raske og store kutt i bruk av fossil energi 2) Vi må øke den globale energiproduksjonen som følge av sterk befolkningsvekst og for å skape økonomisk utviklingi de befolkningsrike utviklingslandene.

Han virker derimot vel rask når han hevder at bare kjernekraften kan gi oss de store mengdene ren energi som er nødvendig. For det første finnes det modne fornybare energikilder som vind, sol og biodrivstoff – som kan spille en avgjørende rolle dersom vi satser nok på utvikling og tilrettelegging. Videre finnes det et betydelig uutnyttet potensiale for energi-effektivisering og smart energibruk. I tillegg vil en reduksjon i det vestlige overforbruket også være av betydning.

En mangedobling av antallet reaktorer i verden som kjernekraftindustrien håper på vil også kreve store investeringer – og tid for planlegging og bygging. Det er ingen grunn til å tro at en massiv omlegging fra fossil energi til av fornybar energi vil være mer tidkrevende og kostbart enn omlegging til kjernekraft.

Satsing på kjernekraft vil gi framtidas generasjoner store mengder atomavfall. Ingen nasjoner har til nå fått til trygg langtidslagring av det farlige avfallet. Kjernekraften er heller ikke fornybar i ordets egentlig betydning, selv om tilgangen til råvare er bedre enn for fossil brensel. Forekomsten av uran antas å være nok til i overkant av 200 års bruk.

Satsing på ekte fornybar energi vil derimot gi verden energiløsninger som er uendelige sett i et menneskelig tidsperspektiv – og vi slipper et gigantisk avfallsproblem.

Vi vil neppe se en enkeltstående energiløsning dominere i framtiden. For å komme i mål med de store kuttene i Co2-utslipp som klimasituasjonen krever – trengs en kraftfull miks av løsninger og tiltak. I denne miksen bør de store fornybare energiformene være et dominerende innslag. Det er verdenssamfunnets sjanse til å skape en bærekraftig – nesten risikofri og helt framtidsrettet energiproduksjon Det oppnår vi ikke ved å satse i stor skala på kjernekraftutvikling.