Klimaforhandlingene i København vil handle om finansiering, om økonomi og om tall, men det aller viktigste tallet er 350.

En internasjonal, juridisk forpliktende klimaavtale som i beste fall kan omfatte 193 land kan kanskje se dagens lys i København når toppmøtet avsluttes 18. desember. Men mulighetene for at tusenvis av delegater og NGO –representanter kan reise fra den danske hovedstaden med en avtale vel i havn, synes dessverre mer å avta enn å øke.

På den annen side omfattes konferansen med en oppmerksomhet og interesse som er hinsides det vertslandet hadde forestilt seg. For eksempel har mer enn 5000 mediefolk meldt sin interesse. Det betyr at den fysiske kapasiteten til Bella senteret er sprengt og videre akkreditering ikke er lenger er mulig.

De store utslipplandene som USA, Kina og India stiller med sine statsledere. Konferansen får dermed en helt annen legitimitet og tyngde enn den langt mer spinkle forgjengeren – Kyotoavtalen – som utløper i 2012. De fattige landene har i motsetning til tidligere varslet vilje til reduksjoner i utslippveksten – men foreløpig med uklar tallfesting.

Kina, det mest befolkningsrike landet i verden – og den største klimagassutslipperen i tonn – men langt fra om man måler per innbygger – har helt siden FN-toppmøtet i New York i september, fått internasjonal anerkjennelse for det som mange oppfatter som en klart skjerpet klimaansvarlighet. Et økende antall Kinakjennere mener landet kanskje er i ferd med å ta et globalt lederskap i kampen mot global oppvarming på bekostning av USA.

Alt dette innebærer at selv om avtalen ikke blir endelig bragt i mål, vil et sterkt fokus omkring forhandlingene – og et sterkt folkelig engasjement – kunne skape en drivkraft av avgjørende betydning for internasjonal klimapolitikk etter København.

Forhandlingene vil i hovedsak kretse rundt tre hovedpunkter.

1) Hvor langt er de rike landene villig til å gå for å redusere sine innenlandske utslipp.

2) Hvor mye er de største utviklingslandene og overgangsøkonomiene som Kina og India villige til å gå for å redusere veksten i sine utslipp.

3) Hvordan skal de rike landene – med det historiske ansvaret for utslipp av klimagasser – bistå de fattige landene i sin kuttvirksomhet – og hvordan skal de enorme pengebeløpene som må stilles til rådighet administreres og forvaltes.

Dette er krevende forhandlingstemaer som blir vanskeligere jo mer man nærmer seg det avgjørende spørsmålet – hvem skal betale? hvem skal yte?

Oppe i de beinharde drakampene som toppmøtet i København ligger an til å bli – ser det ut som om verdens politikere har glemt en helte avgjørende realitet. Kampen mot global oppvarming handler ikke om politikk – den handler om fysikk. Det eneste som teller er i hvilken grad vi lykkes i å de facto redusere den fysiske mengden av klimagasser i vår felles atmosfære. Det er viktig ikke å la seg forvirre av de mange klimamålene som kommer opp under forhandlingene.

Ulike land bruker ulike beregningsmetoder, og ulike måleutgangspunkt når de skal oppgi sine kutt. Dersom man for eksempel ser på de amerikanske kuttforslagene som tar utgangspunkt i et betydelig høyere utslippnivå enn EU – ser man at den virkelige CO2-reduksjonen ikke er så mye å skryte av. Men det er bare de fysiske reduksjonene som teller – og som atmosfæren langsiktig responderer på, ikke teoretiske og kanskje oppblåste tall og mål. Det blir som en pasient som er pålagt en viss mengde sukker-reduksjon og som forsøker å lure legen ved manipulere med tall og regnestykker. Det er ikke tallet på papiret, men det virkelige sukkerinntaket som kroppen reagerer på.

Den amerikanske miljøverneren og forfatteren Bill McKibben har mer enn mange andre forsøkt å fokusere på at klimakrisen er en fysisk krise – hvor bare håndfast virkelighet og fysikk teller. Organisasjonen hans 350.org har i løpet av noen få år blitt en stor suksess og samlet hundretusenvis av aktivister over hele verden.

Bill Mc Kibbens budskap er enkelt. 3 tall er vesentlig for å forstå klimakampen påstår han. Det ene kan bidra til å redde kloden fra klimakollaps. Det første tallet er 270 ppm. Ppm står for Parts per million og angir i dette tilfellet konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren. 270 ppm angir Co2-konsentrasjonene for 200 år siden, altså før den industrielle revolusjonen og vår storskala bruk av fossil energi. 350 ppm er grensen som forskerne mener det er nødvendig at vi holder oss innenfor, dersom vi skal være helt sikre på å unngå en farlig klimautvikling på kloden. 385 ppm er nåværende atmosfæriske co2-konsentrasjon. Ut fra disse tallene kan vi lett konkludere med at kloden nå har feber, men ikke alvorlig.

Dersom utviklingen fortsetter langs de samme sporene som til nå, ligger det an til en årlig co2 økning på 2 ppm per år. Det vil gi skyhøye konsentrasjoner ved utgangen av det tjueførste århundre. Den eksakte mengden avhenger av biosfærens evne til å absobere Co2.

Det skal ikke store matematiske kunnskaper til for å regne ut hvem som får den tvilsomme æren å oppleve en planet med et betydelig anfall av feber. Det er barna til dagens unge voksne og deres barn igjen. Derfor mener Bill Mc Kibben, er det tvingende nødvendig at vi sørger for at co2-konsentrasjonen i atmosfæren ikke overstiger 350 ppm. Det såkalte 2-graders målet som ”realistiske” politikere nå snakker om, gir rom for 450 pmm.

Derfor er det viktig at klimaforhandlere og politikere konfronteres med folkelig krav om en politikk som sikrer en reduksjon fra 390 til 350 ppm og deretter en langsiktig holdbar stabilisering på dette nivået – som et globalt maksimumsnivå.

Politikere og organisasjonsfolk kan forhandle. De fysiske lovene er verken demokratiske eller mottakelig for kompromiss. Tror man det hører man avgjort hjemme i ”the age of the stupide”.

]]> http://astorsblog.wordpress.com/2009/12/04/tallet-som-kan-redde-kloden-fra-klimakollaps/feed/ 0 astorsblog http://astorsblog.wordpress.com/2009/12/04/ar-null/ http://astorsblog.wordpress.com/2009/12/04/ar-null/#comments Fri, 04 Dec 2009 17:42:01 +0000 astorsblog http://astorsblog.wordpress.com/?p=424 ]]>

Det er klart for Cop15, av mange betegnet som den viktigste av de internasjonale klimakonferansene så langt.

I løpet flere år har det bygd seg opp en enorm forventning til konferansen i København. Men er statsledere og byråkrater fra 189 land i stand til å ”levere varen”?

Målet er en forpliktende avtale som skal erstatte Koytoavtalen når den utløper i 2012. I skrivende stund peker dessverre mye i retning av at klimatoppmøtet i København ikke vil munne ut i en endelig avtale.  

Den globale oppvarmingen som med overveiende sannsynlighet skyldes menneskeskapte utslipp av klimagasser – har i seg et potensial til en varmekatastrofe som i løpet av vårt århundre vil kunne ramme planetens biologiske livsgrunnlag. Ingen av oss har forutsetninger til å kunne fatte rekkevidden og omfanget av en planetarisk biologisk krise. Vi mangler begreper og forestillingsevne til å forstå hvordan hverdagen vil arte seg på en klode hvor biosfæren er påført alvorlige skader.

Den geologiske kloden er robust og vil overleve. Det biologiske livet har tiden foran seg og vil finne nye veier og ny gjenopprettelse i løpet av århundrer og årmillioner som kommer. Men den menneskelige sivilisasjonen, tilfanget av rent vann- og mat og de bærende økologiske systemene, vil kunne svekkes og langt på vei bryte sammen. Dette er ikke et teoretisk scenario. Det er virkeligheten slik den kan arte seg dersom vi ikke bruker de neste årene til en nødvendig og omfattende omlegging.

Den gode nyheten er at vi har løsningene for hånden. Ifølge Al Gore i sin nye bøk har vi allerede kunnskap og teknologi til å løse 3 eller 4 klimakriser.

Det vi trenger er et historisk momentum, en viljefast beslutning i flertallet av verdens nasjoner om et endelig oppbrudd og farvel med en fossil tidsalder. Vi trenger et veiskille – et år null – en ny tidsregning – et punkt vi kan peke på og si: Der skjedde det. Der kom gjennombruddet. En hendelse som tar plass i historiebøkene og som går inn i rekken av de store, banebrytende handlingene i vår felles historie.

Jeg blogger daglig fra København i perioden 7. desember til 18. desember.

Følg meg også på twitter.

De ti store asiatiske moderelvene er truet av global oppvarming og isbresmelting i Himalaya.

Himalaya-massivets femtentusen isbreer utgjør klodens tredje største ismasse. De enorme ismengdene dekker et område på mer en trettitretusen kvadratkilometer og kalles ofte for Asias vanntårn.

De siste årene har isbreforskerne blitt stadig mer bekymret.  For Himalayas isbreer krymper. “Fortsetter smeltingen i samme grad som i dag og fortsetter temperaturen å øke i samme grad som idag, er sannsynligheten meget stor for at de vil forsvinne innen 2035” advarer FNs klimapanel i sin siste store rapport om menneskeskapt global oppvarming.

Elvene, blant dem Gule-elva, Yangtze-elva, Pramaputra og Ganges, utgjør livsgrunnlaget for mer enn 1.3 milliarder mennesker og enda flere dyr.

Nedsmeltingen av breene på verdens tak har potensial til å skape en katastrofe ulikt nesten alt annet vi kjenner i et menneskehistorisk tidsperspektiv. Dersom breenes magasinfunksjon svikter vil det ramme leve- og bosettingsgrunnlaget for en befolkning som utgjør mer enn tjue prosent av innbyggerne på kloden.

Verken politikere eller eksperter har forutsetning og kunnskaper nok til å overskue mulige virkninger. Vi risikerer en helt uhåndterlig strøm av mennesker på flukt fra miljøkollaps, politisk ustabilitet og i ytterste konsekvens sivilisasjonssammenbrudd, frykter ledende klimaeksperter.

Folkevett-journalist Laurie MacGregor som oppholder seg i Nepal som en del av et utvekslingsprogram i regi av det norske fredskorpset har reist langs moderelven av alle moderelver – Ganges. I en omfattende reportasje i Folkevett nr. 5.09 kan du lese hennes beretning om en reise som startet høyt oppe i Himalaya, deretter ned bratte alpedaler, over det nesten endeløse nord-indiske slettelandet og til sist inn i det tett befolkede Bangladesh, der hvor elven møter havet og skaper sammen med Brahmaputra, Irrawaddy og flere andre stor elver – verdens største elvedelta.

Både ekspertene hun har snakket med og hundrevis av lokale øyenvitner synes å samle seg om de samme skremmende observasjonene: Elvekrisen har begynt. Breene krymper, flommene øker i frekvens og varighet, jordtapet skyter fart og nedbørsmønstrene blir mer uforutsigbare. På lengre sikt vil sykdommer som malaria og denguefeber spre seg raskere og dekke større områder enn før. Matvareproduksjon vil rammes og tilgangen til vann skrumpe kraftig inn.

Nødvendigheten av en global og gjennomgripende klimapolitikk er åpenbar.

Hovedinngangen til det finske kjernekraftverket Loviisa, ca 100 kilometer øst for Helsinki. (foto:Arne Storrønningen)

Kjernekraftens gjenoppliving er et interessant og spennende avsnitt i historien om vår tids energiutvikling. Les fortellingen om den sivile atomkraftens forunderlige gjenoppvåkning i det tjueførste århundre.

 

På 50 og 60-tallet ble kjernekraft betraktet som framtidens energiform. Den var assosiert med framskritt og positiv teknisk utvikling. På syttitallet snudde vinden. I mange land i den vestlige verden oppsto det folkelige protestbevegeler og på tampen av tiåret, i 1979 inntraff en alvorlig ulykke i en av reaktorene ved kjernekraftverket Three Mile Island i Harrisburg, Pensylvania, USA. Ulykken ga ingen lekkasje av radioaktivt materiale til omgivelsene utenfor kraftverket, men satte en støkk i millioner av mennesker verden over.

12 dager før den dramatiske hendelsen utenfor Pittsburgh hadde thrilleren ”The China Syndrome” premiere i USA. Filmen skildret en nedsmeltingskatastrofe ved et tenkt kjernekraftverk. Katastrofen ved Three Mile Island knapt to uker seinere ga filmen et nærmest profetisk tilsnitt og gjorde den til en gedigen publikumsukssess og ga den en påvirkningskraft filmskaperne knapt hadde fantasi til å drømme om.

Så kom dommedag. De fleste voksne mennesker vil huske hvor de var og hva de gjorde da de mottok den første dramatiske nyhetsmeldingen om den ukontrollerte ulykken ved kjernekraft verket i Tsjernobyl i Ukraina. Natten til 26. april 1986 eksploderte en av de fire reaktorene i det sovjetiskbygde atomkraftverket. Den kraftige eksplosjonen blåste taket av reaktorhallen, 31 mennesker ble drept, enorme mengder radioaktivt støv ble sluppet ut i atmosfæren. Mengden var hundre ganger større enn atombombene i Hiroshima og Nagasaki i 1945. 135.000 innbyggere ble evakuert. Matproduksjonen i et område på 7200 kvadratkilometer ble underlagt strenge restriksjoner. Også Norge fikk merke virkningene av katastrofen, men den radioaktive forurensingen var begrenset og oversteg ikke 200 kBq/m2 av cesium-137.

Tsjernobylkatastrofen i 1986 satte en kontant stopp for all videre utbygging av kjernekraft i Europa og USA. Tsjernobyl ble et symbol på katastrofeteknologien. I mer enn tjue år levde kjernekraftindustrien i skyggenes dal.

Omslaget kom langsomt og fra et hold de fleste vanskelig hadde forestilt seg; fra klimatrusselen og behovet for stor tilgang på energi uten utslipp av karbondioksyd i atmosfæren. Gradvis ble kjernekraften renvasket, for ikke å si grønnvasket. En industri som selv hadde undergang, katastrofe og uhygge knyttet til seg ble redningsmann og en del av løsningen i kampen mot ødeleggende oppvarming av kloden.

Det hører med til historien om atomkraftens tilbakekomst at miljøbevegelsen ikke har kastet seg om halsen på sin gamle motstander kjernekraftindustrien. Men industrien har fått tunge grønne støttespillere med på laget. Den viktigste er kanskje den britiske miljølegenden James Lovelock. Som opphavsmann til Gaia-teorien på syttitallet og som en av de første i den moderne miljøbevegelsen som betraktet kloden som et sammenvevd økologisk og levende system, oppnådde han gradvis tilnærmet legendestatus.

I sin siste bok Gaias hevn, retter han et kraftig angrep mot miljøbevegelsens tro på at fornybar energi og gradvise overgang til bærekraftige løsninger skal redde kloden fra klimakrisen. Risikoen for en global varmekatastrofe tillater ikke tradisjonelle, langsomme grønne løsninger hevder Lovelock. Det er som å gi urtemedisiner eller forebyggende behandling til en pasient med akutt hjertesvikt, mener den 87 år gamle miljøveteranen. Bare kjernekraft er i stand til å erstatte fossil energi hurtig nok og i de enorme mengdene som er påkrevd for å styre unna en katastrofe ulikt alt annet den menneskelige sivilisasjonen noensinne hadde opplevd, hevder han.

Naturlig nok har den internasjonale kjernekraftlobbyene brukt Lovelocks argumentasjon for alt den er verdt.

Da jeg deltok på det 32. internasjonale symposiet til kjernekraftindustrien i London september 2007 var James Lovelock en av bidragsyterne. Han ble mottatt med en applaus og en respekt som var en konge verdig.

Det må også ha smakt godt for tilhengerne av kjernekraft da en av grunnleggerne av Greenpeace, dr. Patric Moore forlot sin gamle, og intense motstand mot sivil kjernekraft. Moore tok initiativet til og deltok i de første protestmarsjene mot atomkraft på syttitallet. I dag er han eier av sitt eget konsulentfirma i Vancouver og har den kanadiske kjernekraftindustri blant sine oppdragsgivere. ”I løpet av mine 40 år som miljøforkjemper har jeg kun skiftet mening i en enkelt sak av essensiell betydning, og det er i min innstilling til kjernekraft”, uttalte Patric Moore i følge Wall Street journal 12. Februar 2007.

At en av grunnleggerne av Greenpeace har gjort helomvending i spørsmålet om kjernekraft har knapt nok gjort inntrykk på resten av den verdensomspennende organisasjonen. Fortsatt er motstand mot kjernekraft en viktig kampsak for de internasjonale aktivistene.

I de to nordiske landene med kjernekraft, Sverige og Finland hører de nasjonale Greenpeace-gruppene med blant de argeste og mest aktive motstanderne.

Den franske forskeren dr Bruno Combi er en annen markert miljøforkjemperne som har gjort kampen for kjernekraft til en sentral oppgave. Han har vært med på å stifte organisasjonen ”Environmentalist for Nuclear Power” med tilhold i Paris. Herfra driver Combi og folkene hans et omfattende informasjonsarbeid. Organisasjonen har nasjonale avleggere og støttespillere i en rekke land, men i antall er oppslutningen meget begrenset. I følge en svensk avis er det i hovedsak eldre menn med ingeniørbakgrunn som stiller på møtene.

En annen organisasjon med kjernekraft på dagsorden er gruppen ”Women for Nuclear Energy”. Den er et interessefelleskap av kvinner ansatt i nøkkelposisjoner innenfor den internasjonale kjernekraftindustrien. Svenske Agneta Rising i Vattenfallkonsernet var i flere år leder av organisasjonen. Hensikten er å blant annet å forsterke bildet av kjernekraft som et positivt, sivilt element i samfunnet.

Den profilerte britiske forfatteren og miljøaktivisten George Monbiot skrev på sin private blogg for få år siden at han fastholdt sin motstand mot kjernekraft, fordi han mente den ekte fornybare energien var mye bedre. Men han innrømmet at det har skjedd teknologiske forbedringer innen kjernekraftområdet og at sikkerhetsproblemene var redusert i forhold til tidligere. Han hevdet også at dersom valget sto mellom en global klimakatastrofe eller risikoen knyttet til bruk av kjernekraft, så ville han velge kjernekraft.

Monbiots rangering av klimakrisen som et mye verre alternativ enn risikoen knyttet til utbygging av atomkraft samsvarer godt med synspunktene til kjernekraftlobbyen. Til forskjell mener Monbiot at en massiv satsing på kjernekraft ikke er nødvendig for å hindre farlig global oppvarming.

Paradoksalt framstår nå kjernekraftlobbyen som mer apokalyptiske i sin klima-argumentasjon enn miljøbevegelsen.

Selv om industriens nypussede grønne argumenter langt fra har overbevisst de gamle motstanderne i den internasjonale miljøbevegelsen, har politikere i en rekke land signalisert interesse for bygging av nye anlegg. I land som har vedtatt nedbygging, går iverksettingen langsomt. I mai 2007 kom FNs klimapanels rapporten med som anbefalte kjernekraft som et klimatiltak. Dette ga kjernekrafttilhengerne en ny og viktig legitimitet.

«Avanserte kjernekraftverk kan bidra til å redusere co2-utslippene», står det blant annet i FN-panelets rapport. Lederen av klimapanelet, den indiske økonomen Rajendra Kumar Pachauri hører med blant dem som kjempet for å få inn avsnittet om atomkraft i klimapanelrapporten. I et intervju med den norske avisen Dagens Næringsliv høsten 2007 innrømmet han at det gjenstår å løse visse sikkerhets- og avfallsproblemer. Men uansett lar det seg ikke gjøre å overse kjernekraften, mente han. – Hvordan kan man ignorere en kilde som allerede står for 16 til 17 prosent av verdens energiforsyning, spør Pachauri.

-Jeg tror atomkraft vil være del av løsningen, legger han til i intervjuet med den norske avisen.

Det internasjonale energibyrået IEA anbefaler i en rapport at kjernekraft utropes til en av framtidens viktige energikilder. Ifølge IEA må det bygges 32 nye kjernekraftverk årlig de neste 40 årene dersom den gjennomsnittelige temperaturstigningen skal holdes under 2,4 grader og kjernekraften skal være en sentral del av løsningen.

En slik satsing ville gi verden mer enn 1200 nye kjernekraftverk innen 2050.

Også EU betrakter kjernekraft som en viktig energikilde i framtida, men de overlater til hvert enkelt land å sette sammen sin egen miks av energikilder.

Vi ser altså et klart mønster hvor den organiserte miljøbevegelsen tar avstand fra kjernekraft, men hvor et økende antall politikere, forskere og viktige politiske og vitenskapelige institusjoner åpner for ny satsting på den omstridte energikilden.

Industrien lever ikke lenger i skyggen av den symboltunge Tsjernobyelulykken. Den CO-2-frie produksjonen har gitt dem et mektig våpen i kampen om en posisjon i en ny fossilfri verdensøkonomi. Energikappløpet er i full gang. Kampen om å fylle tomrommet etter det gamle fossile energihegemoniet handler om svimlende inntektsmuligheter, politisk innflytelse og oppbryting av gamle geopolitiske strukturer.

Finland bygger verdens største atomreaktor. – Den finske miljøbevegelsen med Greenpeace i spissen hevder anleggvirksomheten er preget av graverende brudd på sikkerhetsbestemmelsene og dårlig sikkerhetskultur.

Finske miljøaktivister krever nå stans i den ekspansive finske kjernekraftpolitikken. – Finland lar en historisk sjanse til å utvikle ren energi løpe fra seg, sier Harri Matti, kampanjekoordinator ved kontoret til Greenpeace i Helsinki. Kjernekraft er en gammeldags form for energi som dessverre har fått en renessanse i mange land, mener den finske kjernekraftmotstanderen.

Kraftig forsinket

På kjernekraftverket Olkilouto sør for Pori jobber 4000 anleggarbeidere fra over 30 land på det som blir verdens kraftigste atomreaktor. Byggingen startet i 2005 og skulle opprinnelig være sluttført i 2009. Imidlertid er fristen for ferdigstillelse skjøvet 3 år fram i tid. Anlegget vil ikke kunne tas i bruk før 2011. Det franske kjernekraftselskapet Areva som bygger reaktoren må trolig betale skyhøye forsinkelsesgebyrer til den finske oppdragsgiveren.

Fra før finnes det to kommersielle reaktorer i drift på kjernekraftverket. Olkilouto eies av en gruppe ledende finske industrikonsern. Anlegget produserer utelukkende kraft til eierbedriftene. Bedriftene bestemmer selv om de vil bruke energien til egen virksomhet eller selge den videre i det kommersielle kraftmarkedet. Det nye anlegget er en såkalt lettvannsreaktor, og karakteriseres ofte som tredje generasjon atomreaktor.

Utbyggerne må tåle sterk kritikk for ikke å etterleve forskrifter og sikkerhetsbestemmelser. I tillegg må de forklare omfattende kostnadsoverskridelser. Ifølge Greenpeace lå den opprinnelige prisen på 3.2 milliarder euro. Den endelige kostnaden blir trolig 5 milliarder euro, 1.8 milliarder euro mer enn den opprinnelige kalkylen.

Stor motstand

Bølgene har stått høyt rundt den finske kjernekraftsatsingen. I mai 2007 blokkerte aktivister fra Greenpeace veien til anlegget og lenket seg fast til tønner fylt med sement. Andre lenket seg fast til porten. De mest hardnakkede hadde klatret opp i en høy byggekran inne på området og klarte en stund å unnslippe lovens lange arm.

Ifølge Greenpeace i Finland har den finske Strålsakerhetcentralen (Stuk) påvist over tusen brudd på sikkerhetsforskriftene i forbindelse med byggingen av den nye reaktoren. Avvikene varierer fra bagatellmessig til kritiske, sier Harri Matti, videre. Opplysningene om antall brudd på sikkerhetsbestemmelsene bekreftes også i en pressemelding fra den finske ambassaden i Oslo.

Uavhengige sikkerhetseksperter har i tillegg på oppdrag fra Greenpeace gått igjennom alle sider ved byggingen. Konklusjonen er nedslående. Ifølge de finske miljøaktivistene påpeker ekspertene dårlig forretningskultur og indikasjoner på dårlig sikkerhetskultur knyttet til Olkilouto 3.

Et bevis på høy sikkerhet

- Nei, sikkerheten står i høysetet. Derfor tar vi den tiden som er nødvendig for å kunne levere et kjernekraftanlegg av høyeste kvalitet, sier Kathe Sarparanta, kommunikasjonsdirektør ved Teollisuuden Voima Oy (TVO), selskapet som eier det finske atomkraftverket i Olkilouto. Hun tilbakeviser påstandene om dårlig sikkerhetskultur. Av vi går over den estimerte byggetiden skyldes nettopp at vi legger avgjørende vekt på sikkerhet og teknisk kvalitet, sier Sarparanta.

Bransjefolk fra hele Europa har valfartet til kraftverket på den lille øya ytterst ute mot Bottenviken. Siden byggingen tok til for omkring 4 år siden har over tjuetotusen personer vært innom besøksenteret. TVO har åpenhet og kommunikasjon som en høyt prioritert del av sin forretningsstrategi. Vi legger stor vekt på å gi innsyn i det vi holder på med, sier kommunikasjonsdirektøren.

Den nye reaktoren er den første som er bygd i den vestlige verden etter Tsjernobyl. Kjernekraftindustrien i mange land følger prosessen nøye. Erfaringene fra Finland vil være gull verdt når andre land eventuelt setter i gang sine prosjekter. For de franske reaktorleverandørene er referansene fra Finland avgjørende når de begir seg ut på internasjonal salgstokt for å selge fransk kjernekraftkompentanse.

Vakkert på atomøya

Undertegnede besøkte det finske kjernekraftverket i oktober 2008.Veien til det som skal bli verdens største atomreaktor går gjennom idyllisk finsk skoglandskap. På Olkilouto står urørt gammelskog. Høstluften er klar og frisk. En stokkand seiler i langsom bue over den sorte vannflaten i et lite skogstjern.

Lite avslører at vi nærmer oss et av landets to atomkraftverk og et av Finlands største utbyggingsprosjekt med flere tusen anleggsarbeidere. Området er kjent for stort artsmangfold. Elg og rådyr holder til utenfor gjerdene og nylig ble det observert ulv i det som i dag er et fredet naturområde. Innenfor gjerdene dyrkes det druer hjulpet av temperaturen fra det varme spillvannet.

Det står en moderne, men enslig vindmølle på området, hva gjør den der? Ifølge kommunikasjonsdirektøren er den mer tiltenkt rollen som et pr-virkemiddel enn som kraftkilde.

Det må 6000 vindmøller som denne til for å kunne levere like mye elektrisk kraft som ett kjernekraftverk, sier Sarparanta. I løpet av 2 timer produserer våre to reaktorer like mye strøm som denne vindmøllen gjør i løpet av ett år. Det sier noe om kjernekraftens effektivitet i forhold til den fornybare energien, forklarer Sarparanta. I tillegg er energien fra kjernekraft absolutt stabil. Vindkraften er avhengig av meterologiske variasjoner og kan ikke på samme måte forsyne industrien eller befolkningen med forutsibar energi, sier hun.

Om hundre tusen år er ikke alt glemt

Dypt nede i grunnfjellet på området bygges også verdens første permanente langtidslager for høyradioaktivt avfall. Foreløpig har tunnelen nådd ned til 250 meter. Men selve deponiet skal ligger mer enn 600 meter nede i fjellgrunnen innkapslet i store beholdere.

Kommunikasjonsdirektør Sarparanta tar oss ikke med ned til det halvferdige langtidslageret, men vi får se lagret hvor det medium farlige avfallet ligger. I samme området rundt 150 meter under bakken ligger også mellomlageret hvor det høyradioaktive avfallet oppbevares midlertidig i påvente av et ferdigstilt sluttlager.

Avfallsproblemet regnes fortsatt av mange som kjernekraftens svakeste punkt. Fortsatt har ingen av verdens 31 kjernekraftproduserende land en fullt ferdig utviklet sluttløsning for lagring av høyradioaktivt fall. Finland ligger an til å bli det første når deponiet dypt nede i grunnfjellet er ferdig. Er det sikkert? Den norske professoren Jon Samset ved høyskolen i Akershus, mener lagring av atomavfall er løst teknisk sett, men ikke mentalt.

Men mange andre stiller spørsmål ved det ekstreme tidsperspektivet. Det trengs mer enn 100.000 år før det høyradioaktive avfallet kan klassifiseres som trygt. Selv om hundretusen år kort tid i geologisk sammenheng og det er liten grunn til å frykte lekkasje i stabilt grunnfjell eller endringer i de geologiske strukturen i løpet av en så kort geologisk periode, så er dette et helt uoverskuelig tidsspenn sett i menneskelig historisk sammenheng.

Er det etisk riktig å overlate så store avfallsmengder til så mange framtidige generasjoner? I følge et Greenpeace- dokument finnes det for øyeblikket 270.000 tonn høyradioaktivt avfall (spent fuel) på kloden. Mengden av slikt avfall øker ifølge Greenpeace med rundt 12.000 tonn årlig. En global renessanse for kjernekraftindustrien vil føre til en mangedobling av verdens 440 kommersielle reaktorer og en eksplosjon i mengden kjernekraftavfall.

De dype hallene nede i berget er rene og sterile. Men det er godt å komme opp i dagen igjen. Kveldsluften ute er befriende ren og klar. De første stjernene har kommet tilsyne på høsthimmelen. En flokk Kanadagjess flyr i plogformasjon i skumringen. Ved besøksenteret rasler det i lyngen. Kanskje en rev eller et rådyr på vei inn i gammelskogens trygghet.

Det er vakkert i omgivelsene rundt det som skal bli verdens største atomreaktor. I leiebilen tilbake f ra atomøya tenker jeg på hvor langt hundre tusen år er. Minnene om vår tidsalderalder vil ikke engang en være fjern skygge. Men det store hulrommet i grunnfjellet

Det er Maldivene og øyene i den varme delen av Stillehavet nordmenn flest tenker på når de blir bedt om oppgi sitt drømmedestinasjon.

Landskapet om omgivelsene på reisemålene gir nordmenn sterke paradisassosiasjoner, viser reiselivsundersøkelser.

Men paradiset er truet. Maldivene vil enda i noen år være et populært reisemål for turister på jakt etter det perfekte feriemålet. Men gradvis vil det pannekakeflate øysamfunnet blir slukt av av havvannet.

De små øystatene omkring på kloden er sårbare for klimaendringer og det stigende havvannet. Det er her virkningene av den globale oppvarmingen først vil bli synlige. Men hvordan opplever øyboerne selv sin egen situasjon?

Cook-øyene, øygruppe i Stillehavet som strekker seg over et område på størrelse med Europa., er en annen øystat som kjemper for å få oppmerksomhet rundt det faktum at de innen overskuelig framtid risikerer å forsvinne i bølgene.

Øygruppen som ble en selvstendig stat så sent som i 1965 står i første rekke for å bidra i kampen mot global oppvarming..

Befolkningen og politikerne på Cook-øyene og i mange andre små øystater ser ikke med blide øyne på de store landenes treghet med å sette i verk effektive tiltak mot klimakrisen.

Den juridiske rådgiveren til utenriksdepartementet på Cook -øyene, Myra Moeka, utelukker ikke en serie med rettssaker, dersom ikke USA, Kina, India og EU-landene endrer livsstil og/eller holdning. Kravet om erstatninger vil bli drøftet på det neste regionale møte i Pacific Islands Forum opplyser den juridiske rådgiveren og føyer til at mange små øystater vil gå sammen i en felles front for å styrke posisjonene sine i eventuelle framtidige rettssaker. Kravene kan komme opp i milliarder av kroner og vil bli begrunnet i statenes manglende oppfyllelse av Kyoto-protokollen.

Det ikke bare et område med en unik kultur og natur som vil gå til grunne. Når havvannet feier over de lavtliggende øyene og atollene på kloden er det et varsel om en varmekatastrofe som i neste omgang også vil ramme alle andre.

Den danske frilansjournalisten Henrik Byrn har besøkt Cook-øyene du kan se hans reportasje i Folkevett nr. 2, 2009 ved å følge denne linken.

http://www.folkevett.no/tema/klima/Øystater-vil-stille-klimasynderne-for-retten/

Artikkelen ble opprinnelig trykt som lederartikkel i Folkevett nr. 3.2009.

På bildet en bestefar med barnebarnet sitt på Folkeplassen i Shanghai. (foto:Arne Storrønningen)

Dersom Kina velger en kurs med grønne reformer og en stadig mer bærekraftig samfunnsutvikling kan landet oppnå å bli en internasjonal modell for miljø- og utvikling, tror FN-eksperter.

Det er ingen hemmelighet at selv om Kina gjør store og kontinuerlige miljøframskritt så er problemene som skal løses til gjengjeld enorme.Forurensede elver og drikkevann, sur nedbør, tett smog, elendig luftkvalitet, alarmerende ørkenspredning, knapphet på energi og synkende vannspeil utgjør alt sammen essensen i Kinas tikkende miljøbombe.

Hver for seg er dette dramatiske og tunge miljøproblemer. Kinesiske myndigheter må løse det meste av dette på en gang. De har i beste fall noen få tiår på seg.

– Kina står foran et avgjørende miljøveivalg, hevdet en gruppe internasjonale eksperter i en FN-rapport (2002). Landet kan forfalle til en økologisk katastrofe, men det kan også bli en ledende miljø- og utviklingsmodell.

Det kinesiske vitenskapsakademiet, landets kanskje mest anerkjente forskningsmiljø, har de siste årene med jevne mellomrom advart mot den stadig forverrede miljøsituasjonen.

– Vi står overfor en multikrise hvor flere alvorlige enkeltkriser har inntruffet på samme tid, hevdet forskningsinstitusjonens fremste miljøeksperter for et knapt år siden.

Selv om Kina har tatt viktige skritt er situasjonen alvorlig og landet har en lang vei å gå for å hindre en omfattende miljøkatastrofe, hevdet FNs eksperter, i organisasjonens siste Kina-rapport fra 2003.

I slutten av mai samme år kunne internasjonale politiske observatører notere seg at Pan Yue, nestlederen i det statlige kinesiske miljøtilsynet, oppsiktsvekkende stemplet den nåværende industriutviklingen som ikke-bærekraftig og på kollisjonskurs med målene om fortsatt langsiktig økonomisk vekst.  Har har senere og fram til dags dato med jevne mellomrom  tatt til orde for en  langt mer grønn  økonomisk politikk i Kina.

Løsningen for Kina består i massiv energieffektivisering, storskalasatsing på utvikling av rene og fornybare energikilder og å ta i bruk gjenvinning og resirkulering, samt innføring av en kretsløpsøkonomi, hevdet han. En fortsatt sterk og langvarig kinesisk økonomisk vekst basert på dagens teknologi og energikilder, samt lav utnyttelsesgrad av materialer, forutsetter en tilgang på råvarer og ressurser som landet ikke har, mente Pan Yue.

Det overraskende var neppe innholdet i uttalelsene. Påstandene til det statlige miljøtilsynet har blitt hevdet av utenlandske og i en viss grad kinesiske eksperter i lang tid. Det som nok fikk mange til å kinesere til å sette morgenteen i vrangstrupen var det faktum at så kritiske uttalelser ble servert av den kinesiske statens eget tilsynsorgan, uten forsøk på innpakning eller kamuflasje.

– Vi står kanskje foran en strukturell krise, advarte nylig Qi Jianguo, forsker og fungerende direktør ved det kinesiske vitenskapsakademiets institutt for samfunnsøkonomi. I et intervju publisert i det engelskspråklige nyhetstidsskriftet Beijing Review og i kinesiskspråklige nyhetsmedier denne våren, hevdet han at Kinas hovedutfordring nå er landets økende miljøproblemer.

Advarslene om en samfunnsutvikling i økologisk ubalanse er mange og øker i omfang. De kommer fra forskere med ulik fagbakgrunn og de kommer fra politikere. Stadig oftere kommer advarslene om miljøproblemene også fra økonomer og folk i næringslivet. De frykter en utvikling som kan velte eller forstyrre det kinesiske vekstprosjektet.

Kontraster

Kinas miljøkrise vil neppe framtre som et brått og plutselig bombenedslag i verdenssamfunnet. Den øker langsomt og utvikler seg nesten uten dramatiske høydepunkter og utgjør et stadig mer forstyrrende bakteppe for en velstandsutvikling så hurtig at den langt sprenger grensene for tempoet til den nord-amerikanske og europeiske rikdomsveksten i det tjuende århundre.

– Veksten i Kinas økonomi i moderne tid er unik, mener professor og direktør Lu Deming ved senter for økonomiske studier ved det store Fudan-universitetet i Shanghai. Mens Storbritannia brukte nesten 60 år på å fordoble sitt bruttonasjonalprodukt, USA 50 år og Japan 35 år, har Kina doblet sitt brutto nasjonalprodukt 2 ganger i tjueårsperioden fra Maos død i 1976 og fram til 1997.

Da Verdensbanken i april i år la fram sin status over den internasjonale fattigdomsbekjempelse, framsto Kina som den beste eleven i klassen. Antall fattige er redusert fra 600 millioner til 200 millioner på omkring 20 år. Andre tall viser at de siste ti årene er antallet analfabeter i Kina redusert fra 22 prosent til i underkant av ni prosent av befolkningen. Gjennomsnittlig levealder er 69 for menn og 73 for kvinner.

Men under den glitrende vekstoverflaten ulmer tiltagende miljøproblemer og frykten for sosial uro og politisk ustabilitet spøker kulissene av det kinesiske kommunistpartiets veldisiplinerte og håndfaste maktutøvelse.

Økologisk selvmord

Kinas økologiske status er deprimerende lesning.

– Du kan smake, se og lukte Kinas miljøproblemer uansett hvor du beveger deg, mener den britiske journalisten og forfatteren Jasper Becker som har oppholdt seg og jobbet i Kina i snart 20 år.

– Utviklingen får meg til å undres om kineserne like mye som å skape en økonomisk supermakt er i ferd med å begå økologisk selvmord, skrev Becker i en omfattende reportasje som ble publisert i National Geograpichs internasjonale utgave i mars 2004.

Vann! Vann! Vann!

Det er ikke dyrkingsjord, men vann, som er Kinas mest kritiske ressurs, hevder blant annet International Institute for Applied System Analysis (IIASA) i Østerrike. 44 prosent av befolkningen og nesten 60 prosent av dyrkbar mark finnes i områder av landet som bare har tilgang til mindre enn 15 prosent av Kinas fra før knappe vann-ressurser.

Mer enn to tredjedeler av de store byene lider under kontinuerlig vannmangel. Over 700 millioner kinesere har ikke tilgang til rent drikkevann og må ta til takke med en vannkvalitet som ikke kommer i nærheten av de internasjonale minstenormene eller minstekravene til Verdens Helseorganisasjon.

Forskningsinstituttet i Østerrike peker på flere store forbedringer Kina må gjennomføre for å kunne løse vannkrisen. De store vannforsyningsanleggene i byene er foreldet og dårlig administrert, og bidrar til store vanntap. Det samme gjelder mange av vanningsanleggene i landbruket hvor opp mot 60 prosent av vannet som pumpes inn går til spille.

Urenset kloakk og spillvann fra privathusholdninger og industri slippes ofte rett ut i elver og innsjøer. Over 50 av 135 elveløp som fosser gjennom de kinesiske storbyene er alvorlig forurenset. Utslippene av organisk avfall og partikler i de kinesiske vannkildene er uten sammenligning det høyeste i verden og er like stort som tilsvarende utslipp for USA, Japan og India til sammen.

Sur nedbør truer med å ødelegge mer enn ti prosent av de dyrkbare arealene i de kulldominerte områdene i sør- og sørvest-Kina. Korn- og skogproduktiviteten er trolig allerede redusert med mer enn tre prosent. Og mest dramatisk: Grunnvannspeilet synker fra år til år. I tillegg spiser ørkenen seg langsomt inn over bebodde områder.

– Kina er i krig, hevder den kjente amerikanske miljø-aktivisten Lester R. Brown. Denne gangen kjemper ikke landet mot soldater og en invaderende hær. I Kinas moderne kriger det ørken sanden som er fienden. Kinas statlige miljøtilsyn påpeker at den store Gobi-ørkenen utvidet seg med over 52.000 kvadratkilometer i perioden fra 1994 til 1999.

Mangel på vann kan på sikt også begrense landets evne til å forsyne sin egen befolkning med mat, hevder International Institute for Applied System Analysis. Landet har tilstrekkelig med dyrkingsjord til å kunne være selvforsynt med mat. Men om Kina skal nå målene om å fortsatt kunne fø seg selv i år 2025 må flere forhold innfris, blant annet må vannkrisen løses. Det er også helt nødvendig å gjennomføre planene om overføring av vann fra Yangtzi-elven i sør til Guleelven i nord.

Et fryktelig tall

Ni av verdens ti mest forurensede byer ligger i Kina. De store kinesiske byene har en luftkvalitet som er så dårlig at den overskrider både de kinesiske og WHOs normer fra to til fem ganger. Dårlig luftkvalitet har tatt livet av nesten to millioner kinesere det siste tiåret.

Dødeligheten som følge av luftveislidelser er fem ganger høyere enn i USA.

Samtidig som myndighetene tar tak i den alvorlige luftforurensningen fra industri og produksjonsbedrifter er biltrafikken i ferd med å bli en ny hodepine. I de store byene truer biltrafikken med å ta kvelertak på befolkningen.

Enda er massebilismen bare i sin spede begynnelse. I USA og Japan finnes det henholdsvis 700 og 600 biler per 1000 innbygger. I Kina er tallet 16 biler per 1000 innbygger. For øyeblikket (2005) ruller det omkring 20 millioner biler på kinesiske veier. Forskerne regner med at bilmengden vil øke til 100 millioner kjøretøyer innen utgangen av tiåret. En amerikansk biltetthet i Kina vil gi 600 millioner kjøretøyer, mer enn hele verdens nåværende samlede bilpark.

– Hvis alle syklene våre blir til biler vil det bli et fryktelig tall som vil skremme verden, uttalte den pensjonerte direktøren Zhai Guangming ved Kinas nasjonale oljeselskap forleden.

I de store byene og de befolkningstunge områdene vil det kort og godt ikke være plass til alle bilene dersom kineserne oppnår en biltetthet på linje med USA.

Energikrise og stearinlys

I sommer måtte innbyggerne i den moderne millionbyen Shanghai handle dagligvarene sine i lysskjæret fra stearinlys. Strømrasjonering er ikke nytt i Kina. Årlig blir produksjonsbedrifter pålagt å kjøre med redusert drift eller å stenge virksomheten for en periode. Myndighetene rapporterte om den mest dramatiske mangelen på energi siden slutten av 80-tallet. Reportasjebildene av storby-kinesere som handler mat i det flakkende skinnet fra stearinlys er nok en påminnelse om alvoret bak den voksende knappheten på energi i midtens rike.

«Landets energibehov er antatt å mer enn dobles i løpet av 15 år», hevder Robert Scott, en internasjonal energikonsulent i Beijing, i et intervju med kommunistpartiets offisielle organ, Folkets Dagblad. I et intervju med avisa i forbindelse med den tiende Folkekongressen i mars i år advarer han sterkt mot å undervurdere landets framtidige energibehov.

– Kineserne har en årlig vekst i energibruk som tilsvarer et middels stort land, ifølge Scott. Kinas appetitt på energi er bare som småtterier å regne målt i forhold til hva den vil bli de nærmeste årene. Landets energiprodusenter klarer kort og godt ikke å levere fort nok og tilstrekkelig nok med kraft til å fore den kinesiske vekstmaskinen, hevder energikonsulenten videre. Massiv satsing på bygging av kjernekraftverker en del av myndighetens svar på energikrisen.

Den virkelige prisen

Stadig oftere i debatten om den sterke kinesiske økonomiske utviklingen, trekkes de økologiske omkostningene fram som et element som må inn i vekstkalkylene. For når prisen for skadevirkningene på folkehelse, luft, vann og naturressurser tas med ser de kinesiske veksttallene annerledes ut.

I følge China Daily utgjør Kinas miljøskader omkring sju prosent av brutto nasjonalproduktet. Vaclav Smile, en kanadisk samfunnsgeograf ved Manitoba-universitetet og en internasjonal ledende ekspert på Kinas miljøutvikling, hevder at de økologiske skadevirkningene i virkeligheten utgjør mellom ti og 15 prosent prosent av landets BNP. Dersom Vaclav Smile har rett i sine beregninger, er prisen for å skape veksten, paradoksalt nok like stor som veksten selv.

Alternativene

I praksis har landet to hovedvalg, mener en ekspertgruppe bak FN-rapporten fra 2003 om Kinas miljø. Den første modellen kaller de «forfallsveien» basert på en kultur hvor den økonomiske veksten opphøyes til et isolert mål. I et slikt scenario forsterker miljøødeleggelsene og den sosiale ustabiliteten hverandre gjensidig og skaper en farlig forfallsspiral. Gradvis vil den økonomiske veksten avta og risikoen øker for å ende opp med betydelig lavere vekst. Miljøvern er fortsatt en del av politikken, men i praksis overlatt til topp-politikere og mer retorikk enn realitet.

«De grønne reformenes vei» er det andre hovedalternativet. Den gradvise og det stadig dypere fokuset på miljø og sosiale utfordringer skaper en massiv folkelig etterspørsel etter en ny utviklingsstrategi. Stor vekst i antallet frivillige grupper og organisasjoner skaper økt åpenhet og deltakelse i samfunnsutviklingen. Dersom Kina velger en kurs med grønne reformer og en stadig mer bærekraftig samfunnsutvikling kan landet oppnå å bli en internasjonal modell for miljø- og utvikling, tror FN-ekspertene.

Fyller du diesel på en av Statoils norske bensinstasjsoner kommer noen av råvarene kanskje fra Litauens gyllengule rapsåkre. Dieselblandingen B5 består av 95 prosent fossil olje og resten biodiesel laget av raps. Grønn olje kan bli en ny eksportvare for det baltiske landet og ny inntektskilde for landets bønder.

For mindre enn tjue år siden var de kollektivbønder i det sovjetiske landbruket. I dag dyrker de raps for StatoilHydro og andre oljeselskaper tilhører den raskt voksende gruppen av klodens nye dieselbønder.

Jeg har spurt StatoilHydro om å få møte bøndene som leverer råvarer til selskapets nye biodieselfabrikk ved kystbyen Klaipeda i Litauen. For omkring halvannet år siden ble den norske petroleumsgiganten medeier i et baltisk selskap som skal forsyne det nordeuropeiske markedet med grønn olje. Det litauiske selskapet som har majoritetseierskapet i biodieselfabrikken heter Linas Agro og har mer enn tusen lokale bønder og landbruksselskaper i ryggen.

Det tette samarbeidet mellom landbruksselskapet i Litauen og den norske oljekjempen er en liten bit av en stor historie: I USA, Europa og i viktige land i Asia og Sør-Amerika omstiller bønder seg fra matproduksjon til drivstoffproduksjon. De nye dieselbøndene har ikke bare jord på hendene. De har olje på nevene også. Glinsende og lønnsom bio-olje.

I USA havner en tredjedel av den amerikanske maisproduksjonen i bensintanken. Mer enn halvparten av all vegetabilsk olje i USA og Europa går til produksjon av biodiesel.

De siste årene har kritikken mot biodrivstoff haglet mot bransjen. Inntil nylig ble biodiesel og bioetanol båret fram på en bølge av grønn velvilje. Mange miljøorganisasjoner heiet fra sidelinjen. Nå knytter mange av de samme aktivistene i miljøbevegelsen nevene i protest mot biodrivstoffalternativene.
De er i selskap med et økende antall politikere og forskere. Bivirkningene er for omfattende, hevder de. Matvareproduksjonen rammes hardt og flere forskningsrapporter konkluderer med at framstilling av første generasjons biodrivstoff ikke gir netto reduksjon av CO2.

Men er biodrivstoff den store skurken? Bør selve ideen om å framstille drivstoff av biomateriale forkastes helt? Hva med de langt mer bærekraftige alternativer til dagens førstegenerasjon biodrivstoff som ikke er laget av matplanter og som ikke konkurrer med matproduksjon? Trenger vi ikke et spekter av energiløsninger, og kan bioenergi og biodrivstoff bli en del av morgendagens totale energipakke? Har en verden på randen av en global oppvarmingskatastrofe råd til å si nei til nye generasjoner biodrivstoff, mer bærekraftig og økologisk modent enn dagens mat-på-tanken-løsninger?

Statoil har svart ja på henvendelsen min om å få se nærmere på selskapets nye produksjon av biodrivstoff i Litauen. Jeg får følge på reisen av Ørjan Heradstveit fra konsernets hovedkontor i Stavanger. Han er informasjonssjef og ansvarlig for markedsføring av blant annet biodiesel. Heradstveit jobber i det som internt kalles nedstrøm-delen av selskapet, det vil si i den delen som bearbeider og selger oljen, i motsetning til oppstrømsfolkene som leter, pumper og transporterer råvarene til land.

Ørjan Heradstveit møter meg på flyplassen i København og blir med videre til industribyen Klaipeda på den andre siden av Østersjøen. Det er trangt om plassen om bord i minijeten. De aller fleste er forretningsfolk på oppdrag. Dette er business-folkets melkerute til den litauiske kysten og landets eneste havneby.

Med god grunn er fabrikken plassert her. I bakgrunnen ruver den litauiske landsbygda med store, nyprivatiserte landbruksselskap og gode forekomster av raps. Fra fabrikken er det bare få kilometer til havneanleggene ved Østersjøen og kort avstand til viktige kunder i Polen, Tyskland, Sverige og Norden forøvrig.
I dagens biodieselmarked er selskapet i Litauen en ganske stor aktør med en produksjonskapasitet på rundt tohundre tusen tonn per år. Men målt mot StatoilHydros store oljeprosjekter som tungolje i Canada og utvinning i nordområdene, blir bio- innsatsen nærmest usynlig. Hvilke motiver har olje-og gasskjempen Statoil for å hente opp noen fattige kroner fra sine dype lommer til helt marginal produksjon av alternativ energi?

- Det ville vært fatalt om vi ikke var tilstede i et marked med så stort potensial, mener mitt reisefølge fra StatoilHydro. Vi har et klart mål om utvikle nye generasjoner biodrivstoff. Men det skjer skrittvis og gjennom kontinuerlige forbedringer, men da må vi være tilstede i markedet, også når det er ungt og i utvikling, hevder Ørjan Heradstveit.

Den globale biodrivstoffproduksjonen domineres av noen få, toneangivende nasjoner. USA og Brasil sto i 2005 for 99 prosent av all produksjon av bioetanol, mens Tyskland og Frankrike produserte nesten 70 prosent av verdens biodiesel. Fortsatt er Litauen en liten produsentnasjon i det internasjonale biodrivstoffmarkedet. Men landet har et betydelig potensial og ambisjoner om økning av produksjon av raps som i hovedsak går til framstilling av biodiesel. I dag legger dyrking av raps beslag på 10 prosent av landets dyrkingsjord, men det er mulig å øke andelen til 25 prosent.

2008 er året hvor samtlige av Statoils norske utsalgssteder skal kunne tilby fossil diesel blandet med biodiesel. Blandingen heter B5 og inneholder fem prosent biodiesel, Noen stasjoner skal også tilby eller som ren biodiesel såkalt B100.

Moderne dieselkjøretøy tåler en blanding på 5 – 10 prosent, men større konsentrasjoner biodiesel krever tekniske tilpasninger og må avklares med leverandøren først. I tillegg prøves det ut en blanding med 30 prosent biodrivstoff. Ifølge Norsk Petroleumsinstitutt (bransjeforening som eies av store olje og gassleverandører) og flere bilimportører inneholder biodiesel framstilt av lakseolje, fiskeavfall eller frityrolje for mye jod. Det kan føre til mer sot og et belegg som ødelegger filtre, rør og pakninger i motoren. Foreløpig er det bare biodiesel utviklet av raps som tilfredsstiller de internasjonale kravene i den europeiske CEN-standaren EN 14214, basert på 25 ulike strenge kvalitetskrav.

Statoils biodieselsatsing i Litauen tok til for drøyt et år siden. Da kjøpte selskapet 42,5 prosent av UAB Mestilla som eier den nyåpnede biodieselfabrikken i Klaipeda. Den andre eieren er jordbrukselskapet Linas Agro, en veletablert innenlands oppkjøper av korn, raps og flere andre jordbruksprodukter. Eierkombinasjonen oljeselskap og landbrukselskap er uvanlig, men illustrerer godt det nye interessefelleskapet mellom drivstoff-industrien og landbruket.

Gjennom det tette samarbeidet med Linas Agro har Mestilla og StatoilHydro en produksjon med sporbarhet tilbake til råvarenes opprinnelse.
-Vi kan dokumentere at biodieseloljen i produktene våre kommer fra råvarer levert av våre egne leverandører, og vi har full innsyn i hele produksjonskjeden fra åker til pumpe,sier informasjonssjef i Statoil, Ørjan Heradstveit.

- Vi er fortsatt i en tidlig fase når det gjelder teknologiutvikling og produksjon av biodiesel, mener Heradstveit. -Fossil energi vil være den dominerende energiformen i mange tiår framover,framholder Statoils mann. Han har støtte i framskrivningene til det internasjonale energibyrået som tildeler alternative energikilder en rolle som energimarkedes lilleputt langt inn i det tjueførste århundre. Det er en analyse oljebransjen varmt har trykket til sitt bryst.
Heradstveit fortsetter: Det utelukker ikke at vi også må innrette oss for å delta i kampen om den fornybare energien. Snarere tvert i mot. Det viktigste for oss nå er å komme i gang – få foten på innsiden av et stort og viktig framtidig marked for biodrivstoff. Andre og tredje generasjons biodrivstoff vil bli enda mer gunstig for miljøet enn dagens produkter, mener han.

-Biodrivstoffproduksjon må få en sjanse til å komme i gang og få utvikle seg forklarer statoilrepresentanten mens vi kjører gjennom frodig og fruktbart åkerlandskap på vei mot de store rapsfeltene lenger inne i landet.

Bak rattet sitter Mestillas salgsdirektør Dalius Songaila. Dersom vi krever perfekte løsninger kommer vi aldri i gang. Det er avgjørende at vi får anledning til å utvikle ny teknologi og produkter som både er miljøvennlige og kommersielt lønnsomme, understreker de to biodieselentusiastene.

Vertskapet i Litauen har lagt opp et tett program. Vi har flere timers kjøring til rapsfeltene i innlandet og Songaila bruker anledningen til å gi en kort innføring i avviklingen av det sovjetiske, kollektive landbruket. Selv om Litauen er godt på plass i EU og landet nå kan vise til en årlig vekst i brutto nasjonalprodukt på 7,5 prosent -en vekst skyhøyt over EU- gjennomsnittet – så sitter minnene og erfaringene fra sovjettiden fortsatt dypt i manges bevissthet. Nesten hver familie har sin historie. Knapt nok noen ønsker seg tilbake til kommunisttiden.

Men tilværelsen som EU-medlem har kommet kjapt for befolkningen som fikk tilbake nasjonal frihet først i 1991. I folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte i overkant av 90 prosent ja. Bare Slovenia hadde større oppslutning i befolkningen om medlemskap i Den europeiske unionen. Den umiddelbare EU-entusiasmen har imidlertid lagt seg noe. Ikke alle er like begeistret for direktiver og pålegg fra Brussel. Samtidig har mange tiltro til at subsidier og støtte fra EU skal gi ny energi til Litauens store landbrukssektor. Landet har kapasitet langt utover å produsere til eget bruk. Eksport og salg av matvarer og raps til oljeindustrien vil bidra til viktige inntekter. Fortsatt er det litauiske landbruket for mannssterkt og for lite effektivt. Rundt tjue prosent er sysselsatt i landbruket og bor fortsatt på landsbygda. Det er fortsatt for mange for et industrisamfunn i full modernisering, mener mange økonomiske eksperter.
Gull i Eriskiai

Vi svinger av fra motorveien som forbinder kysten med hovedstaden Vilnius. Det er de flatstrakte områdene vest i landet som er Litauens kornkammer. Veistandarden avtar dramatisk. Små, slitte bruk dukker opp i landskapet. Det føles som om vi har satt oss i en tidsmaskin og reist flere tiår tilbake i tid. Området vi kjører gjennom er bokstavelig talt Europas geografiske midtpunkt. Det er langt til utkantene London og Paris.

Vi kommer til en liten landsby med en lang alle med store og skyggefulle løvtrær, en kirke, en skole, et stort bygdehus og noen store og ruvende driftsbygninger. Det er Eriskiai, ett av det tidligere Sovjet-Unionens flere hundre tusen kollektivbruk. Etter landbruksreformen midt på nittitallet og tilbakeføring av jord til bøndene bestemte gårdbrukerne i landsbyen å danne et felles landbruksselskap. ”Eriskiai agrocompany” ble resultatet.
Å drive hver for seg ble for puslete om man ønsket å tjene penger i landets nyprivatiserte landbruk. Det var nødvendig å ha muskler. Selskapet ble stiftet i 1991 og har i dag 66 ansatte. Takket være gode priser på raps og oppkjøpskapasitet fra Mestilla har bøndene i området sluppet unna økonomisk forvitring og konkurser som har rammet andre deler av det litauiske landbruket. I dag er det de gyllengule rapsåkrene som er Eriskiais gull. Nesten tjuefem prosent av dyrkingsjorda andelshaverne i selskapet eier brukes til rapsproduksjon.

Et nøkternt bygdehus rommer kontorene og lokalene til Eriskias Agrocompany. Etter en solid litauisk treretters bondelunsj vises vi rundt i bygningen hvor landbrukselskapet har kontor, møterom, forsamlingsal og kjøkken.

En av de ansatte åpner et lite skap oppe på veggen. Bak døra kommer en lett støvet marmorbyste til syne, det er Lenin. På et bord ligger flere fotoalbum og utklippsbøker med deler av historien til Eriskias mellom permene. Jeg ser på bilder sammen med noen av bøndene og andre representanter fra selskapet som er tilstede. Men det er også verdenshistorie det vi ser. Det lille lokalsamfunnet tett ved Europas geografiske sentrum, var en del av det mektige sovjetimperiet. Frosne øyeblikksbilder i et album viser hverdagen i et verdensrike i tilsynelatende glans – og i oppløsning. Ved tv-tårnet i hovedstaden falt skudd, elitesoldater og stridsvogner ble satt inn mot befolkningen som protesterte. 12 døde demonstranter ble liggende igjen etter at alfastyrkene åpnet ild mot sivilbefolkningen den skjebnetunge marsdagen i 1991. Så trakk imperiet til seg klørne. Mindre enn 9 måneder seinere ble sovjetstaten formelt oppløst.

Frihetshungrige litauere har ikke latt tida løpe fra seg. De ble medlem i FN allerede i 1991. I 1993 forlot de siste russiske soldatene landet, og knapt et år etter banket Litauen på Natos dør. De ble fullt medlem fra 2004 og samme år ble de også medlem av EU. Fra desember 2007 ble Litauen en del av Schengen-området. Høy inflasjon satte en foreløpig stopper for landets ambisjon om å gå over fra Litas til Euro som landets nasjonalvaluta fra 2007. Regjeringen har nå som nytt mål å innføre Euro fra 2010.

Med en årlig økonomisk vekst på nesten åtte prosent har velstanden gradvis økt. Men utvandringen har vært formidabel. Over 400.000 litauere, rundt 10 prosent av befolkningen har fristet lykken i andre land etter frigjøringen for sytten år siden. Gjennomsnittslønn er ca. 4000 kroner og minstelønnen ca. 1850 kroner per måned. På landsbygda er inntektene ofte enda lavere. Mange småbønder lever fortsatt i knapphet og kjemper for økonomisk overlevelse.

Bøndene i Eriskias nølte heller ikke med å bruke de nye mulighetene. Landbrukselskapet ble stiftet i 1991, det samme året landet framsatte sin historiske uavhengighetserklæring.

De fysiske sporene etter sovjettiden er mange. Minnene er der. Men mentaliteten er ny. For dem som vil jobbe hardt er Litauen nå et land med muligheter, mener salgsdirektør Dalius Songaila. De multinasjonale selskapene som ønsker å etablere seg tas i mot med åpne armer. For mange unge er drømmen en jobb i et internasjonalt selskap.

For bøndene i Eriskias er drømmen å skape ny velstand og ruste opp lokalsamfunnet. Det er et stykke igjen, men utenfor bygdehuset strekker rapsåkrene seg løfterikt mot horisonten.

Årets avling ligger an til å bli bra.Blir det matolje eller biodiesel? Det kommer an på prisen. I det tidligere sovjetbruken er det markedet som bestemmer.

I løpet av neste år må Lituaen innfri sitt løfte til EU og  finne en løsning på sin historiske avhengighet av kjernekraft produsert med omstridt sovjetisk teknologi. Det er lettere sagt enn gjort.

Det var da politikerne i Litauen forhandlet om medlemskap i EU at politikerne i Brussel fant ut at de ville benytte anledningen til å presse den tidligere sovjetrepublikken til å kvitte seg med sitt gamle og kontroversielle kjernekraftverk Ignalina innen 2009. Kraftverket nesten 80 prosent av landets energiproduksjon og det finnes ingen enkle løsninger i sikte.  Litauen regnes i dag blant de mest kjernekraftavhengige nasjonene i verden.

Paradoksalt kan nye klimahensyn og frykten for avhengighet av russisk gass forlenge levetiden til det som regnes blant verdens farligste kjernekraftverk.

Ledende politikere i Litauen har lange hevdet at fossil energi som erstatning for kjernekraften fra  Ignalina er et dårlig alternativ dersom målet er å redusere utslippene av klimagasser i regionen. Russisk gass er langt fra det første EU-toppene i Brussel ønsker seg som energikilde for den tidligere sovjetrepublikken ved Østersjøen. Bygging av et nytt og sikrere anlegg vil ta tid og kan heller ikke hjelpe landet ut av sitt akutte energidilemma.

Ignalnia er konstruert med gammel russisk teknologi – og har ofte blitt karakterisert som Tsjernobyls lillebror. Betegnelsen lillebror er imidlertid misvisende. Kjernekraftverket i Litauens grenseland mot Hvite-russland er Tsjernobyels storebror og har langt større produksjonskapasitet enn sin katastrofebefengte ukrainske slektning. Ifølge Bellona regnes Ignalinaverket som et av verdens farligste. Det har verdens største RBMK-reaktor og kan produsere 50 prosent mer elektrisitet enn Tsjernobyl. På grunn av nye sikkerhetskrav er effekten redusert. De russiskkonstruerte RBMK-reaktorene regnes som de mest usikre av dagens aktive atomreaktorer. Både på grunn av tekniske svakheter, og fordi grafitten i reaktorkjernen er brennbar. Etter katastrofen ved søsterkraftverket i Ukraina i for 25 år siden har de nordiske nabolandene og EU kanalisert store summer til sikkerhetsoppgradering av anlegget. Men grunnteknologien og den sårbare reaktorkjernen er den samme.

Nå er Ignalina-kraftverket i ferd med å bli en varm potet i det nye baltiske EU-landet. Som en del av nedtrappingen og avtalen med EU ble den ene av reaktorene stengt i 2006. Den gjenværende delen av anlegget ble rustet opp og forsyner Litauen fortsatt med nesten 80 prosent av landets elektrisitet. Det var mange som fryktet at kravet om den raske stengingen av atomkraftverket kunne føre landet inn i en alvorlig energiknipe. Å erstatte nesten hele landets elektrisitetsforsyning med miljøvennlig energi fra sikre og stabile partnere på få år ble langt på vei ansett som urealistisk. En av de som arbeider hardt for å få utsatt det endelige stengingstidspunktet er Litauens president Valdas Adamkus. I et møte i Brussel nylig hevdet han at den økologiske situasjonen i hele regionen vil bli påvirket dersom Litauen blir tvunget til å forlate CO2-fri kjernekraft til fordel for mer forurensende energiproduksjon. Hele den baltiske regionen vil også bli sårbar dersom vi «blir totalt avhengige av russisk gassforsyninger», hevdet presidenten.

Nå tror mange at Brussel velger å utsette det endelige tidspunktet for stenging. Til tross for at EU har omtalt kravet om endelig stenging innen 2009 som ikkeforhandlingsbart opplyste den litauiske statsministeren Gediminas Kirkilas i mars i år at han forhandlet med flere ledende EUtopper om mulighetene for å utsette sjebnedatoen for stenging av det omstridte atomkraftverket. Alternativet vil være at det nye baltiske Eu-medlemmet blir avhengig av russisk gass. Det er det neppe noen ansvarlige eupolitikere som vil medvirke til. Litauen, Latvia, Estland og Polen har allerede vedtatt felles planer om et nytt kjernekraftverk. Men de tre landene er uenige om hvordan de skal fordele energien seg i mellom. Polen med sine rundt 40 millioner innbyggere har gjort krav på en så stor del av kaka at de to andre mindre potensielle eierlandene føler seg tilsidesatt. I følge Litauens statsminister skal de endelige planene godkjennes midtveis i 2008 og produksjon igangsettes i 2015.

Ignalina skulle bli et sovjetisk prestisjeprosjekt og forsyne den sørvestre delen av det gamle samveldet med stabil energi. De sovjetiske myndighetene bygde en helt ny by midt inne i de litauiske storskogene. I dag framstår byen med flere tusen russiske kjernekraftarbeidere og familiene deres som en siste overlevning fra sovjetisk- inspirert byplanlegging. Visaginas er i ferd med å bli en spøkelsesby. Stadig flere rømmer fra den dødsdømte atombyen 120 kilometer nordøst for hovedstaden Vilnius. Mange av de grå boligblokkene ligger tomme med mørklagte vinduer i vintermørket. På et av byens to hoteller lyser det sparsomt i den gigantiske resepsjonen. I ensom majestet bak et gigantisk skrivebord sitter en liten dame. Hun grynter og peker mot andre etasje når jeg spør om veien til restauranten. Denne kvelden er jeg den eneste gjesten i den ti etasjes høye hotellblokken. Visaginas har blitt Litauens Deadwood city. Men jeg er ikke helt alene, jeg har fått selskap av  5 fastboende som tyr til hotellet for øl, pizza og litt avveksling rundt biljardbordet denne lørdags vinterkvelden. Vi har god plass i den flere hundre kvadratmeter store, delvis mørklagte restauranten i atombyen.

Befolkningen i Visaginas har innstilt seg på at det går mot slutten. De som kan skaffer seg ny jobb og flytter. De færreste tør ta sjansen på at de skal være heldige å få jobb ved et mulig nytt atomkraftverk. Varaordfører Dalia Straupaite er mer optimistisk. Hun er sikker på at det vil bli bygd et nytt atomkraftverk i området. Det ligger det godt til rette for. Det gamle anlegget med den fryktede Tsjernobyl-teknologien vil bli en populær turistattraksjon etter at det er stengt tror viseordføreren. De internasjonale kjernekraftselskapene står i kø for å bli tildelt utbyggingsansvaret for et nytt atomanlegg i Lituaen. Energi-giganter som General Electric, det tyske E.O.N, den franske Arevagruppen, canadiske AECL og Mitsubishi fra Japan har allerede knyttet kontakt med de litauiske myndighetene. Men det vil koste å bygge et nytt anlegg. En foreløpig studie har vist at en enkelt reaktor med kapasitet 800 Mw eller to reaktorer med 1600 Mw kapasitet vil kreve en investering på fra 2,5 til 4 milliarder Euro. Uansett, landets mer enn 2 millioner innbyggere trenger energi. De fleste  i landet håper at EU ser igjennom fingrene med  kravet om avvikling  i løpet av neste år .

Det tyske høyhastighetstoget ICE på plattformen på Frankfurt hovedjernbanestasjon klar for avgang til Paris. (foto:Arne Storrønningen)

Reis fra Oslo til Trondheim eller Bergen på mindre en 2,5 timer? Det er mulig på et høyhastighetstog med toppfart rundt 300 kilometer i timen. Fly på skinner kaller mange de nye fartstogene som snurt opp ned på gamle forestillinger om togreiser. Men er det mulig i Norge?

I en ny rapport feier tyske og svenske jernbaneeksperter all tvil til side: Alt ligger til rette for realisering av et finmasket høyhastighetsnett i Sør-Norge.

Det vil være økonomisk lønnsomt, trafikkmengden og antall avganger vil være overraskende høy. Høyhastighetstogene vil kunne utkonkurrere store deler av flytrafikken i landsdelen og ha avgjørende betydning for næringsutviklingen i Norge, konkluderer gruppen av tyske og svenske fagfolk som står bak analysen

Debatten om høyhastighetstog i Norge er av ny dato. For få år siden ble forslag om bygging av et jernbanenett for høye hastigheter her i landet avfeid som ønskedrømmer. Det var en utbredt forestilling at byggekostnadene ville bli uoverstigelige og at befolkningsgrunnlaget var for spinkelt,og ikke ga rom for hyppige avganger og et system av hurtiggående tog mellom byer og regioner tilsvarende det som fantes i land som Tyskland, Frankrike, Spania, Sør-Korea og Japan.

Det første hullet i myten om norske høyhastighetstog som et umulig prosjekt sørget en tysk utredningsgruppe (VWI) for. De arbeidet på oppdrag fra det norske jernbaneverket og gjennomførte en tidlig mulighetsundersøkelse i 2006-2007. VWI-gruppen innrømmer at markedsgrunnlaget er lite sammenlignet med Europa forøvrig, men at det likevel er grunnlag for å anbefale bygging av et høyhastighetsnett i det sørlige Norge.

I første rekke anbefalte de at strekningen Oslo – Trondheim og Oslo- Gøteborg ble prioritert. Her vil anleggskostnadene bli lavest og trafikkgrunnlaget vil være best. En vestlig høyhastighetskorridor mot Bergen og Stavanger bør vente, den vil bli langt mer kostbar, men vil også være mulig å realisere, mente gruppen. I størst mulig grad bør det eksisterende ensporede nettet oppgraderes og brukes, men lange parallelle spor for passering. Det vil gi mulighet for en fart fra 200 og opp mot 250 kilometer.
Nå legger altså en ekspertgruppe fra det tyske statlige jernbaneselskapet Deutsche Bahn International fram en rapport som går enda lenger i sin anbefaling om utbygging av høyhastighetstog i Norge. I motsetning til VWI-gruppen går DB-fagfolkene for å bygge helt ny traseer med to spor og forhold lagt til rette for hastighet fra 270 til 300 kilometer.

Det vil gi en reisetid på rundt 2,5 timer fra Oslo til Trondheim og Bergen. Pris til Trondheim på 2. klasse er beregnet til 813 kroner.

DB-rapportens hovedkonklusjon er ikke til å ta feil av: ”Det anbefales at Norge i likhet med flere europeiske land og andre land utenfor Europa – setter raske og høyproduktive baner for gods- og persontrafikk i sentrum av sin nasjonale samferdselspolitikk. Et slikt dobbeltsporet høyhastighetssystem for energivennlige og miljøvennlige tog vil ha avgjørende betydning for næringsutviklingen i Norge”,skriver ekspertgruppen.

Men tiden er kort. Det norske ordinære tognettet er utdatert og krever store opprustinger. Selv med en omfattende modernisering av dagens jernbanenett i havn vil Norge ligge en generasjon bak mange europeiske land hvor togene snart ruller i opp mot 350 kilometer i timen. Spørsmålet som nå i økt grad diskuteres i samferdselsmiljøene og i de norske miljøorganisasjonene er om Norge har råd til å si nei til et kvantesprang inn i den moderne jernbanens tidsalder.

Samferdselsdepartementet avholder i samarbeid med Jernbaneverket et seminar om høyhastighetstog i Norge torsdag 27. november på Hotell Opera i Oslo.

Se:
http://www.regjeringen.no/nn/dep/sd/Aktuelt/Nyheiter/2008/samferdselsdepartementet-inviterer-til-s.html?id=535751